Storebror sier han hater lillebror

[Anonym bruker]

Han er snart seks, og lillebroren tre. De har kragnlet mye, men nå er det altså så illeat han sier at han hater lillebroren sin. Og slår etter ham uprovosert, f.eks om lilebror kommer inn på rommet de deler. Triste greier.

 

Det skal sies at storebror nylig begynte på skolen. Det har gått greit, men han har ikke skaffet seg noen "nære" kompiser, altså noen han leker mer med enn andre. Langdager på SFO i dag virket å være en gedigen skuffelse. Han var slapp, sur og lei seg som en sekk poteter da han kom hjem. Ville ikke snakke om det heller.

 

Heldigvis har vi mulighet til å holde ham hjemme i morgen, mens vi sender lillebror i barnehagen. Forhåpentligvisfår vi da pratet litt med ham , selv om han ikke er så veldig glad i det alltid... Noen som har vært borti noe lignende? Vet hva det kanskje kan dreie seg om, og viktigst: hvordan bør vi best gripe det an? (Både skolegreia og "jeg hater lillebror"-greia)

 

Anonymous poster hash: 6daed...2f4

[Anonym bruker]

Det kan jo selvfølgelig være en periode, men man ser vel også forskjell på søskenkjærlighet og når søsken virkelig ikke fungerer sammen.

 

Selv har jeg vokst opp med en tre år eldre bror som har hatet meg fra første stund. Han slo meg fra jeg var bare noen måneder gammel, truet meg og sa forferdelig mye stygge ting til meg og ønsket meg rett og slett død. Sånn var det helt til siste gang vi så hverandre for omtrent 6 år siden. Det er hat.

 

Har også kranglet mye med lillesøsteren min, vi har slått hverandre og "hatet" hverandre, men det tok slutt da vi ble eldre. Det tenker jeg er mer normalt.

 

Broren min fungerte dårlig sosialt på skolen, fikk støttekontakt og var veldig lite i klasserommet med de andre elevene. Faglig gikk det etterhvert veldig bra.

 

Mamma og pappa skilte seg og jeg og broren min fikk endelig flytte fra hverandre. Det eneste som fungerte for oss var at vi ikke bodde sammen. Han fikk diagnosen asperger syndrom i ganske ung alder.

 

Finn ut av hvor "ille" dette er, snakk først og fremst med gutten, finn ut av hvorfor han føler det sånn, og gir det seg ikke så ville jeg tatt det opp med lærer og kanskje en lege og sett hva som skjedde videre.

 

 

Anonymous poster hash: 75c28...4d8

[Anonym bruker]

Det kan jo selvfølgelig være en periode, men man ser vel også forskjell på søskenkjærlighet og når søsken virkelig ikke fungerer sammen.

 

Selv har jeg vokst opp med en tre år eldre bror som har hatet meg fra første stund. Han slo meg fra jeg var bare noen måneder gammel, truet meg og sa forferdelig mye stygge ting til meg og ønsket meg rett og slett død. Sånn var det helt til siste gang vi så hverandre for omtrent 6 år siden. Det er hat.

 

Har også kranglet mye med lillesøsteren min, vi har slått hverandre og "hatet" hverandre, men det tok slutt da vi ble eldre. Det tenker jeg er mer normalt.

 

Broren min fungerte dårlig sosialt på skolen, fikk støttekontakt og var veldig lite i klasserommet med de andre elevene. Faglig gikk det etterhvert veldig bra.

 

Mamma og pappa skilte seg og jeg og broren min fikk endelig flytte fra hverandre. Det eneste som fungerte for oss var at vi ikke bodde sammen. Han fikk diagnosen asperger syndrom i ganske ung alder.

 

Finn ut av hvor "ille" dette er, snakk først og fremst med gutten, finn ut av hvorfor han føler det sånn, og gir det seg ikke så ville jeg tatt det opp med lærer og kanskje en lege og sett hva som skjedde videre.

 

 

Anonymous poster hash: 75c28...4d8

Oj - ja. Når det dreier seg om en diagnose, kan han jo nestes ikke lastes. Ingen diagnose på min (så langt i alle fall). Mulig jeg bare har overdrevet litt. Vi hadde ham hjemme i dag, og snakket litt om det. Da sa han at han egentlig ikke hatet lillebror, men mer irriterte seg over ham. Så det er vel bare noe han sier. Mulig man slenger rundt seg med "hatebegrepet" litt lett (litt sånn når man "hater" noe mat). HI

 

Anonymous poster hash: 6daed...2f4

[Anonym bruker]

Alt er en overgang. Og når man savner barnehagekompisene og ikke får nye, og ting er nytt og slitsomt, da er lillebror bare tilfeldigvis i skuddlinja.

 

(Mannen min får høre det når jeg er trøtt, alle på jobb er vrange, og jeg har pms, selv om han ikke er skyld i det...)

 

Anonymous poster hash: fcfd6...348

[soleia]

Er det no i samband med skulestarten at det har utvikla seg?  Det er ei stor omvelting for barn, og mange skulestartarmødre eg har snakka med fortel om voldsome raseriutbrot, litt sånn tenåringsaktig, slik det har vore med min skulestartar.  Hjå oss har det heldigvis roa seg ned litt no.  Her og har søskenkranglinga teke seg opp i denne perioden.  Ein kan nok ikkje forvente at gutane har fått seg nære vener etter så kort tid.

 

Prøv å snakke med guten om korleis han har det.  Vi har hatt ein del samtalar på sengekanten om ting på skulen, men dei er ofte ikkje så meddelsame desse gutane. 

Det kan kanskje og vere greit å få ei samtale med ppt om korleis de skal angripe dette, om det ikkje snart roar seg ned. Vi fekk tilbod om dette før skulestart, sidan guten grua seg veldig, og vi vaksne var bekymra for skulestarten.  Vi fekk ein del råd om korleis snakke med han om det, og tips om bøker vi kunne lese.  Det var og greit å høyre litt om kva som faktisk var normalt for barn.