Jeg har så dårlige venner.

[Anonym bruker]

Joda, jeg har heldigvis greid å få meg noen bedre etterhvert, heldigvis.

 

Men livet mitt bærer preg av at jeg har hatt mange dårlige venner. Og jeg lurer på hvorfor det har blitt sånn. Mine venner har vært spesielle, alternative, kriminelle av variert grad, narkomane av variert grad, utagerende, kunstneriske, sære.

 

Jeg ser i voksen alder at flere av disse har behandlet meg dårlig flere ganger, og jeg forstår ikke hvorfor jeg har latt dem få så mange sjanser. Nå driver jeg og rydder opp og kvitter meg med de slemme, det er en stor lettelse og gir meg stor tro på meg selv og styrke. Endelig har jeg fått sagt fra, sagt nei, sagt nok.

 

Det jeg synes er så rart er at jeg er smart, flott, klok, men har tatt til takke med de dårlige vennene. Kanskje jeg ikke har hatt noe valg, og kanskje har de vært akkurat passe gale for meg.

 

Hva er det med oss som godtar å bli behandlet dårlig behandlet av andre? Jeg lurer på om dette har med min oppvekst å gjøre, og at jeg ikke et hva som er normalt og hvor jeg bør sette grenser?

 

Er det noen som kjenner seg igjen, eller vil si noe om dette blir jeg glad.

 

Anonymous poster hash: 53e50...fc5

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har ikke mange venner igjen etter å ha ryddet opp som du kaller det.

Jeg har god jobb, er reflektert, samfunnsengasjert og sosial, men det er vanskelig å skape nye vennskap. Kanskje er jeg for kjedelig, eller kanskje for vill for de mest "normale"?

"Alle" skryter til meg over hvor snill, omtenksom og interessant jeg er (venner jeg ikke har så mye omgang med), men ingen tar initiativ til nærere vennskap. Og jeg har prøvd å invitere folk med på kafé, trening osv, men når man maser for 5. gang uten at de noen gang spør tilbake, så vil jeg ikke "plage" de mer.

Jeg skulle gjerne visst hva jeg gjør feil. Jeg tiltrekker meg fort manipulerende damer som bruker meg, det vil jeg ikke lenger. Da kan jeg like gjerne være nærmest venneløs.

 

Jeg har to gode venner da, men de bor 2 timer unna meg..

 

Anonymous poster hash: d50a7...037

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har ikke mange venner igjen etter å ha ryddet opp som du kaller det.

Jeg har god jobb, er reflektert, samfunnsengasjert og sosial, men det er vanskelig å skape nye vennskap. Kanskje er jeg for kjedelig, eller kanskje for vill for de mest "normale"?

"Alle" skryter til meg over hvor snill, omtenksom og interessant jeg er (venner jeg ikke har så mye omgang med), men ingen tar initiativ til nærere vennskap. Og jeg har prøvd å invitere folk med på kafé, trening osv, men når man maser for 5. gang uten at de noen gang spør tilbake, så vil jeg ikke "plage" de mer.

Jeg skulle gjerne visst hva jeg gjør feil. Jeg tiltrekker meg fort manipulerende damer som bruker meg, det vil jeg ikke lenger. Da kan jeg like gjerne være nærmest venneløs.

 

Jeg har to gode venner da, men de bor 2 timer unna meg..

 

Anonymous poster hash: d50a7...037

Beklager lite oppmuntrende ord 😉 Slenger meg på tråden, kanskje jeg får tips selv 😀

 

 

Anonymous poster hash: d50a7...037

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en jævlig barndom, begge foreldrene mine gjorde grusomme ting mot meg, var og kronisk trakassering.

For meg, så ble da venner så utrolig viktig, jeg ville jo ikke hjem. Jeg ville bare være ute med venner. Har jo ikke familie, og få venner nå, og ser jeg aksepterer mye mer enn jeg burde. Så har blitt tråkket på en del ganger, men blir det for mye, så kutter jeg de ut. Har litt samme med menn, jeg aksepterer litt mer enn jeg burde, men samtidig så er det mye jeg ikke aksepterer og. Så med kjærester føler jeg mer at det jeg aksepterer fra de, er mer greit. Det går ikke langt over noen av grensene mine.

 

Og jeg ser og, at med tiden, så har jeg blitt mye flinkere til å sette mer grenser, og sier ifra tråkker de for langt over grensene mine. Men jeg kan fortsatt bli litt flinkere.

Anonymous poster hash: 58854...4ff

[Anonym bruker]

Slenger meg på her, føler akkurat det samme. Bortsett fra at jeg har nesten ingen nå som jeg har rydda oppni di dårlige vennene...... Det er dumt... Vil jo ikke bare gjøre ting sammens med mannen min.. Skulle jo hatt noen venninner å henge med...

 

Anonymous poster hash: 13ea6...fa2

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Har endt opp med å ha en del "sprø" venner.. som i psykisk gale.. Den ene verre enn den andre. Lystløgnere osv.. Jeg tror (og vet nå i ettertid) at det er nok for jeg tiltrakk meg dem.. Jeg trodde ikke noen ville ha meg som venn etter å vært viggo venneløs og usynlig på ungdomskole og barneskole. Så jeg gav av meg selv til de som tok og tok.. Det tok meg hard jobbing med meg selv og en samboer som faktisk har normale venneforhold til å se at dette ikke var bra, ryddet opp, og har nå fått helt andre type venner. Skikkelgi venner som er ordentlige. Før hadde jeg aldri turd å bli venner eller kjent med dem, for de hadde vært for gode for meg, men har vokst på meg litt mer selvtillit enn før.

 

 

Banrdom, arv, gener, oppvekst og miljø setter farge på livet ditt, og hvordan du som menneske er.. Så det er godt mulig at det er en eller annen grunn til at du sliter med å sette grenser. Men nå vet du jo om det, og kan jobbe med det.

Anonymous poster hash: 4d2db...a17

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere å skaffe sere andr venner? Hvor treffer dere dem?

 

Anonymous poster hash: 13ea6...fa2

[Anonym bruker]

Jeg har funnet venner etter at jeg fikk barn (var mens jeg var gravid at jeg ryddet venner og tok ett oppgjør med meg selv. )

 

Jeg har truffet de i barselgruppe, mødre i barnehagen, div dib\babyverden treff, naboer og kolleger med barn. Det er ikke sånn at jeg har blitt bestevenn med alle, heller ikke venn med alle med en gang. Har brukt god tid og vært litt kresen. Har nå bygget meg opp en liten krets (dette har tatt tid) med bekjente, venner og nære venner.. Nå høres det ut som om jeg har 100venner her, men det er snakk om noen få, og greia er at de er faktisk normale!

Anonymous poster hash: 4d2db...a17

[Anonym bruker]

Hei dere, så fint at dere svarte.

 

Vi har mye felles flere av oss, jeg ser jo det. Etter å ha lest svarene dere har jeg jo kommet på at jeg også har hatt elendig smak når det gjelder menn, herregud så mye søppel og så mange bortkastede år. Nå er jeg heldigvis singel, og har noen få venner.

 

Jeg har alltid gjort dårlige valg når det kommer til mennesker, så jeg tror jeg har lært det av mine foreldre på en måte. Eller deres behandling av meg har ført til at jeg har gjort så mange dårlige valg, og latt meg behandle dårlig. Men jeg trener stadig på å takle konflikter og på å si nei, og jeg trener på å si at nå er det jeg som gjør dette, og jeg gjør det på min måte. Store skritt for meg, sikkert selvfølgeligheter for mange.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 53e50...fc5