Jeg er elendig på å ta i mot ros/komplimenter.

[Anonym bruker]

Om jeg har gjort noe som andre syns er bra, eller har gått godt resultat på noe så tenker jeg automatisk at det enten er en feil, eller en baktanke.

 

f eks under studietiden fikk jeg A på en oppgave. Sekv tridde jeg de hadde blandet med med noen andre.

 

I går fikk jeg et kompliment fra en overlege på sykehuset (er sykepleier) som sa til meg at jeg var en snill sykepleier. Jeg ble så paff, takket selvfølgelig, men sørget for å unngå ham resten av dagen. For det første tenker jeg, hvordan kan han vite det? Jeg er jo bare høflig og hyggelug å tar det som normal folkeskikk. Elkers så tenker jeg: "Hvorfor sa han dette, har han noen baktanker".

 

Om jeg får ros for at jeg gjør noe bra så får jeg høye skuldre og blir redd for å skuffe senere. Det er lettere å motta kritikk enn ros rett og slett. Er det andre som har det som meg? Føler aldri at jeg gjør noe bra nok og om jeg får ros så tenker jeg bare at de ikke ser hele bildet, at jeg ikke fortjener dey, eller at det er feil. Samtidig er det kjempeviktig for meg å bli likt, så jeg stryker de fleste med hårene, spesielt i jobbsammenheng.

 

Nien som vil fortelle hva som feiler neg?

 

Anonymous poster hash: c0dfc...96b

[Anonym bruker]

Herlighet så mange skrivefeil. Beklager det gikk litt fort her, og jeg har visst litt pølsefingre.

 

Håper det er leselig likevel.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c0dfc...96b

[Miss Chocolate]

Vet du hva, du er garantert MYE bedre på alle mulige måter enn det du tror!! 👏🏻💖

[Anonym bruker]

Vet du hva, du er garantert MYE bedre på alle mulige måter enn det du tror!! 👏🏻💖

Å allerede nå får jeg lyst til å komme med noe negativt om at det ikke er sant bla bla bla. Hvorfor kan jeg ikke ta i mot positive tilbakemeldinger.?! På en måte higer jeg etter å få positiv feedback, men på den andre måten fller jeg at jeg ikke fortjener det. Sukk.

 

 

Anonymous poster hash: c0dfc...96b

[Anonym bruker]

Jeg er på samme måte. Klarer ikke å bare takke, smile, og være fornøyd med det. Neida, jeg må bortforklare komplimentet. F.eks hvis noen synes yrket mitt er spesielt og beundringsverdig (i frykt for å bli avslørt, si jeg er kirurg), kan jeg finne på å si at det var et enkelt studie, og langt i fra så stilig som alle tror. Eller hvis noen syns jeg gjør en god jobb som mamma, kan jeg finne på å gi min egen mor all kredit for det. Eller hvis noen sier jeg har en pen kjole, kan jeg si at det bare var noe jeg slengte på meg den morgenen. Nesten litt slitsomt...

 

Anonymous poster hash: 325e8...480

[Lovemelikeyoudo]

Jeg er HELT lik deg!!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde også problemer med å ta i mot komplimanger og skryt. Men så startet jeg å si tusen takk uken å ro det vekk, og sakte men sikkert har dette blitt lettere. Nåkoster det meg ingenting å si takk og jeg tar gledelig til meg ros. Men jeg måtte jobbe med meg selv.

 

Anonymous poster hash: 64a31...088

[Anonym bruker]

Kjenner meg så igjen... Til nærmeste familie kan jeg bli sur og bortforklare det jeg har gjort og evt har fått ros for.

Jeg hater det, og blir smått sint.

 

Tror i bunn og grunn det har med dårlig selvtillit å gjøre?

 

Anonymous poster hash: 25722...49a

[Anonym bruker]

Om jeg har gjort noe som andre syns er bra, eller har gått godt resultat på noe så tenker jeg automatisk at det enten er en feil, eller en baktanke.

 

f eks under studietiden fikk jeg A på en oppgave. Sekv tridde jeg de hadde blandet med med noen andre.

 

I går fikk jeg et kompliment fra en overlege på sykehuset (er sykepleier) som sa til meg at jeg var en snill sykepleier. Jeg ble så paff, takket selvfølgelig, men sørget for å unngå ham resten av dagen. For det første tenker jeg, hvordan kan han vite det? Jeg er jo bare høflig og hyggelug å tar det som normal folkeskikk. Elkers så tenker jeg: "Hvorfor sa han dette, har han noen baktanker".

 

Om jeg får ros for at jeg gjør noe bra så får jeg høye skuldre og blir redd for å skuffe senere. Det er lettere å motta kritikk enn ros rett og slett. Er det andre som har det som meg? Føler aldri at jeg gjør noe bra nok og om jeg får ros så tenker jeg bare at de ikke ser hele bildet, at jeg ikke fortjener dey, eller at det er feil. Samtidig er det kjempeviktig for meg å bli likt, så jeg stryker de fleste med hårene, spesielt i jobbsammenheng.

 

Nien som vil fortelle hva som feiler neg?

 

Anonymous poster hash: c0dfc...96b

 

Det du beskriver er visst ikke helt uvanlig, og har et navn som jeg ikke husker hva er.

Forsøk å huske på at vedkommende gir deg et ekte kompliment fordi han har observert noe som tyder på dette der og da. Det betyr naturligvis ikke at han vil mene dette om deg på alle områder eller i evighet, kun at komplimentet passet der og da å gi.

 

Jeg synes selv det er hyggelig med komplimenter, men blir det for mye skryt så får jeg prestasjonsangst og blir litt paralysert...

 

Anonymous poster hash: b2b0d...1b4

[Anonym bruker]

 

Om jeg har gjort noe som andre syns er bra, eller har gått godt resultat på noe så tenker jeg automatisk at det enten er en feil, eller en baktanke.

 

f eks under studietiden fikk jeg A på en oppgave. Sekv tridde jeg de hadde blandet med med noen andre.

 

I går fikk jeg et kompliment fra en overlege på sykehuset (er sykepleier) som sa til meg at jeg var en snill sykepleier. Jeg ble så paff, takket selvfølgelig, men sørget for å unngå ham resten av dagen. For det første tenker jeg, hvordan kan han vite det? Jeg er jo bare høflig og hyggelug å tar det som normal folkeskikk. Elkers så tenker jeg: "Hvorfor sa han dette, har han noen baktanker".

 

Om jeg får ros for at jeg gjør noe bra så får jeg høye skuldre og blir redd for å skuffe senere. Det er lettere å motta kritikk enn ros rett og slett. Er det andre som har det som meg? Føler aldri at jeg gjør noe bra nok og om jeg får ros så tenker jeg bare at de ikke ser hele bildet, at jeg ikke fortjener dey, eller at det er feil. Samtidig er det kjempeviktig for meg å bli likt, så jeg stryker de fleste med hårene, spesielt i jobbsammenheng.

 

Nien som vil fortelle hva som feiler neg?

 

Anonymous poster hash: c0dfc...96b

 

Det du beskriver er visst ikke helt uvanlig, og har et navn som jeg ikke husker hva er.

Forsøk å huske på at vedkommende gir deg et ekte kompliment fordi han har observert noe som tyder på dette der og da. Det betyr naturligvis ikke at han vil mene dette om deg på alle områder eller i evighet, kun at komplimentet passet der og da å gi.

 

Jeg synes selv det er hyggelig med komplimenter, men blir det for mye skryt så får jeg prestasjonsangst og blir litt paralysert...

 

Anonymous poster hash: b2b0d...1b4

 

 

Jeg vet nemlig ofte hva jeg kan prestere når jeg legger meg i selen, men å klare å ta i mot kjærlighet, det er jeg derimot ganske dårlig på... 

 

Anonymous poster hash: b2b0d...1b4