Bare en teori, om småbarn vs store barn

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke om det er noe hold i den, men morsomt å prøve den ut her inne hvor det er så mange ulike mennesker

 

Det finnes sikkert tusen ulike grunner til at man får barn, og mange av barna er jo ikke planlagt heller, men jeg våger med likevel på en veldig grov todeling her.

 

1. De som får barn fordi det føles som et naturlig neste steg i livet (man har lyst å bli forelder, man føler tiden er inne, man føler det er på tide osv).

 

2. De som får barn fordi de så inderlig ønsker noen å ta seg av og som skal elske dem tilbake, en/flere som de kan leve for og gjøre alt for, rett og slett "ofre" seg selv litt for.

 

Så er det dette med at veldig mange mødre ofte foretrekker enten tiden med babyer og småbarn, eller tiden med større barn og ungdommer. Mange liker selvsagt begge deler like godt, men de fleste jeg kjenner har i det minste gitt uttrykk for at de foretrekker det ene framfor det andre.

 

Så til teorien min.

 

Jeg tror at de som er spesielt glad i babytiden og småbarnsiden, men synes det er mer stress når barna blir store, er først og framst de fra punkt 2. Mens de som ofte lengter litt etter at småbarnsiden skal være over og gleder seg til større barn, oftere er de fra punkt 1.

 

Stemmer dette for dere?

Anonymous poster hash: 964fe...783

[MJ<3]

Jeg tror det ofte er slik at de i kategori 2 ønsker å bli som den siste teorien, men ender opp med første teorien. 

[ærlig talt]

Interessant teori😊

Jeg tror du har et poeng, selv om det er mer nyansert.

 

Å få barn er i seg selv et egoistisk og instinktivt ønske, mener jeg. Det betyr ikke at man ER egoistisk. Man vil skape en familie, et samhold.

 

Babyer og barn er søte og babytiden var koselig (og slitsom). Nå er ungene i skolealder og jeg må innrømme at det er godt at de er eldre. Nå kan vi snakke sammen på en helt annen måte. Hvordan de utvikler seg som personer er fascinerende!

Jeg kjenner meg igjen, til en viss grad, i din teori. Jeg er da av de som liker barna best når de er litt større 😉

[Anonym bruker]

Interessant teori

Jeg tror du har et poeng, selv om det er mer nyansert.

 

Å få barn er i seg selv et egoistisk og instinktivt ønske, mener jeg. Det betyr ikke at man ER egoistisk. Man vil skape en familie, et samhold.

 

Babyer og barn er søte og babytiden var koselig (og slitsom). Nå er ungene i skolealder og jeg må innrømme at det er godt at de er eldre. Nå kan vi snakke sammen på en helt annen måte. Hvordan de utvikler seg som personer er fascinerende!

Jeg kjenner meg igjen, til en viss grad, i din teori. Jeg er da av de som liker barna best når de er litt større

 

Tanken bak er jo veldig enkel og overflatisk sånn sett. Babyer og små barn har et enormt behov for noen som viser dem omsorg, og de gir som regel også ukritisk omsorg tilbake. Derfor er, etter min mening, logisk at de som ønsker seg barn fordi de har et behov for å gi omsorg og føle seg elsket tilbake, vil foretrekke denne delen av barnas liv.

 

Motsatt vil da gjerne de som får barn av mer "praktiske" årsaker (misforstå meg rett, ønsket er jo stort her også!) og er glad i sin egen selvstendighet og har mange venner og hobbyer, en fin jobb osv utenom, gjerne synes den første tiden er slitsom og trives bedre når barna er mer selvhjulpen og selvstendig (og man da får mer egentid igjen).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 964fe...783

[LivetErEnLek]

Jeg hører vel i utgangspunktet hjemme i kategori 1. Har fire barn, første fikk jeg da jeg var veldig ung, absolutt ikke planlagt. Nr 2 og 3 var planlagte i begynnelsen av 30- åra og nr 4 kom som en stor overraskelse i slutten av 30 - åra.

 

Jeg er en av de som elsker baby og småbarnsalderen og som ikke er fult så begeistret for ungdomstiden. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at eldste trøblet noe enormt i den tiden, er ikke sikkert jeg kommer til å føles sånn med de andre.

 

Så din teori stemmer nok ikke på meg.

[Blomstogbier]

Jeg er en av dem som heller vil ha "familie", dvs babytiden liker jeg ikke så godt.

[Anonym bruker]

Hmm, vel, jeg er mest i kategori 1, men jeg elsket babytiden. Ser for meg at det blir mer travelt når de begynner på fritidsaktiviteter og må kjøres hit og dit til alle mulige tider. Så da ser jeg frem til de blir såpass store at de kan sykle/gå til fritidsativitetene selv.

 

Anonymous poster hash: c3d33...8a1

[Anonym bruker]

Tror jeg og er mest i kategori 1. Nå er største barnet mitt 14 år, og jeg synes det bare blir lettere jo større barna blir. Og mye morsommere å tilbringe tid med de. Syntes babytiden ble litt kjedelig. Men samtidig så er bekymringene så mye større når de er store. Og jeg gleder meg til alt i framtiden med barna og, den dagen de gifter seg, får barn, studerer og alt annet de skal gjøre.

Anonymous poster hash: ac9d5...cd3

[Chl85]

Er nr 1 og stemmer relativt greit på meg. Er ikke fantastisk glad i babytid og trives bedre når de er fra 3 og oppover. 

 

Selv om jeg til tider kan bli bittelitt babysyk... Men da stikker jeg bare til ei venninne med baby og når den vræler, er det tid for å gå hjem;) He he... Og tenke på at jeg stort sett får sove hele netter

 

Neida, er bare at jeg tenker "alt til sin tid"... Jeg har hatt min babytid og det som følger med, nåe er det andre sin tur

 

Hver epoke har sin sjarm og til tider savner man det litt

[ærlig talt]

 

 

Interessant teori

Jeg tror du har et poeng, selv om det er mer nyansert.

 

Å få barn er i seg selv et egoistisk og instinktivt ønske, mener jeg. Det betyr ikke at man ER egoistisk. Man vil skape en familie, et samhold.

 

Babyer og barn er søte og babytiden var koselig (og slitsom). Nå er ungene i skolealder og jeg må innrømme at det er godt at de er eldre. Nå kan vi snakke sammen på en helt annen måte. Hvordan de utvikler seg som personer er fascinerende!

Jeg kjenner meg igjen, til en viss grad, i din teori. Jeg er da av de som liker barna best når de er litt større

Tanken bak er jo veldig enkel og overflatisk sånn sett. Babyer og små barn har et enormt behov for noen som viser dem omsorg, og de gir som regel også ukritisk omsorg tilbake. Derfor er, etter min mening, logisk at de som ønsker seg barn fordi de har et behov for å gi omsorg og føle seg elsket tilbake, vil foretrekke denne delen av barnas liv.

 

Motsatt vil da gjerne de som får barn av mer "praktiske" årsaker (misforstå meg rett, ønsket er jo stort her også!) og er glad i sin egen selvstendighet og har mange venner og hobbyer, en fin jobb osv utenom, gjerne synes den første tiden er slitsom og trives bedre når barna er mer selvhjulpen og selvstendig (og man da får mer egentid igjen).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 964fe...783

Tja, litt uenig med akkurat den "egentida", jeg elsker å tilbringe tid med familien, barn som foreldre, svigers, søsken osv. Men man har en helt annen relasjon med barna når de blir større. At de ikke er helt avhengig av deg er selvsagt godt, men man bytter ut bleiebytting/stell, bæring, nattevåk etc med aktiviteter (fotball, brettspill) og prat med ungene. Kanskje egoistisk, for man gjør da ting man selv også liker😜

[Anonym bruker]

 

Tja, litt uenig med akkurat den "egentida", jeg elsker å tilbringe tid med familien, barn som foreldre, svigers, søsken osv. Men man har en helt annen relasjon med barna når de blir større. At de ikke er helt avhengig av deg er selvsagt godt, men man bytter ut bleiebytting/stell, bæring, nattevåk etc med aktiviteter (fotball, brettspill) og prat med ungene. Kanskje egoistisk, for man gjør da ting man selv også liker

 

 

Mja, jeg synes i hvert fall det er mye mer egentid nå som barna er eldre Men som du sier, de tingene hvor man er med barna blir også kjekkere når de er eldre. Jeg trives i hvert fall mye bedre med å spille Gruble og Geni med barna enn billedlotto Mine er også veldig sosiale og mye med venner, så mange både ettermiddager (når de ikke er på trening) og helger ser jeg dem knapt fordi de er ute og henger med venner (eller er med venner på rommet sitt), og slik skal det jo være også

 

Anonymous poster hash: 964fe...783

[Gjest Antarctica]

Hver alder har sin sjarm. Og motivasjonen for å få barn endrer seg også underveis, i alle fall gjorde det det for meg.

[Anonym bruker]

 

Jeg aner ikke om det er noe hold i den, men morsomt å prøve den ut her inne hvor det er så mange ulike mennesker

 

Det finnes sikkert tusen ulike grunner til at man får barn, og mange av barna er jo ikke planlagt heller, men jeg våger med likevel på en veldig grov todeling her.

 

1. De som får barn fordi det føles som et naturlig neste steg i livet (man har lyst å bli forelder, man føler tiden er inne, man føler det er på tide osv).

 

2. De som får barn fordi de så inderlig ønsker noen å ta seg av og som skal elske dem tilbake, en/flere som de kan leve for og gjøre alt for, rett og slett "ofre" seg selv litt for.

 

Så er det dette med at veldig mange mødre ofte foretrekker enten tiden med babyer og småbarn, eller tiden med større barn og ungdommer. Mange liker selvsagt begge deler like godt, men de fleste jeg kjenner har i det minste gitt uttrykk for at de foretrekker det ene framfor det andre.

 

Så til teorien min.

 

Jeg tror at de som er spesielt glad i babytiden og småbarnsiden, men synes det er mer stress når barna blir store, er først og framst de fra punkt 2. Mens de som ofte lengter litt etter at småbarnsiden skal være over og gleder seg til større barn, oftere er de fra punkt 1.

 

Stemmer dette for dere?

 

Anonymous poster hash: 964fe...783

Hvilken kategori faller jeg inn under da? Jeg likte veldig godt babytiden, til tross for at jeg ikke akkurat hadde sovebabyer og ofte var sliten. Nå har jeg skolebarn. Hektisk til tider det og. Men jeg setter stor pris på å snakke med dem, gjøre ting sammen som en familie, følge de på aktiviteter og se dem utvikle seg. Gleder meg også til tenårene, selv om det også har sine utfordringer. Elsker familielivet og synes barna gjør livet komplett.

 

Setter også pris på at ungene har blitt så selvstendige og at jeg nå har litt mer egentid. At jeg kan la de være hjemme mens jeg drar på butikken eller trening.

 

Nå skal vi ha en liten, og jeg gleder meg til amming, byssing, trilling og babykos igjen. Men samtidig tenker jeg det blir tøft å starte om igjen. Nattevåk, bleieskift og det at man blir så bundet igjen...

 

Anonymous poster hash: c097e...d10

[Anonym bruker]

Stemmer for meg, jeg er kategori 1, og gleder meg til barna er større. Men må jo innrømme jeg blir helt verpesyk når jeg holder babyer...

Anonymous poster hash: 74716...ee3

[Anonym bruker]

Jeg var i kategori 2 før jeg fikk barn, skulle helst ha mange. Men det ble over hodet ikke som jeg hadde forestilt meg, jeg hatet babytiden og skal på ingen måte ha flere enn det ene barnet jeg har. Koser meg skikkelig nå som han begynner å bli så stor at man kan føre ordentlige samtaler med ham.

Anonymous poster hash: ed8f0...d90