Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke noe bra med meg selv. Jeg er alene med et barn på 3 år. Vi bor et stykke unna familie og venner, og jeg har ikke råd til å flytte dit de bor, pga boligprisene. 

 

Jeg hater å være alene, jeg hater å kjøre hjem hver dag og komme hjem til et tomt hus. Jeg koser meg sånn med barnet mitt, men etter sengetid som er kl. 19.00 kommer ensomheten og tar meg. Og jeg savner noen å dele hverdagen med generelt. 

Jeg har få venner. De er gode venner, men de er selvsagt opptatt med mann og barn, og det er ikke veldig ofte vi møtes. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge dette frem, men jeg har ingen livskvalitet. Jeg føler meg forferdelig trist, har ingen energi eller overskudd til noe. Jeg elsker en mann som ikke elsker meg tilbake, så det setter jo virkelig prikken over i´en. Jeg jobber med å legge han bak meg. 

Hva burde jeg gjøre? Jeg orker ikke ha det slik lenger. Ønsker å være sterk, glad, fornøyd med at vi har et godt sted å bo, trygg jobb og god helse, men jeg klarer bare ikke se det positive i noenting om dagen. Jeg syns rett og slett synd på meg selv, selv om jeg ikke har noen grunn til det.

Anonymous poster hash: d08d8...c3a

[Anonym bruker]

Snakk med legen din

Ønsker deg alt godt

 

Anonymous poster hash: d12a8...a37

[Anonym bruker]

Kjære deg, så klart har du grunn til å synes synd på deg selv. Det er lov å være trist og føle seg ensom og alene. Det nytter ikke å fortrenge det. Er det noen mulighet for at du kan være med på en eller annen aktivitet hvor man kan ha med barn? Kanskje du kan klare å finne noen andre aleneforeldre der ute som også trenger en venn? Koselig å lage middag hos hverandre, dra på tur i skog og mark osv.

 

Klarer du å få ordnet en barnevakt en eller to ganger i mnd? Så kan du kanskje komme deg litt ut, dra på besøk eller kanskje på date? Spør litt rundt om det er noen som har en kjekk venn eller bekjent de kan se for seg at du kan passe med, så er jo kinodate en fin start

 

Du kommer nok ikke til å være alene resten av livet, og det blir også lettere når barnet blir eldre. Hun begynner med egne aktiviteter få venner hun kan overnatte hos slik at du kan få tid til å treffe voksne mennesker.

 

Så har du nok litt kjærlighetssorg også nå. Det er heller ikke lett å gå gjennom, å akseptere at den man elsker ikke elsker en tilbake. Men med tiden går det også over, og det vil føles bedre.

 

La deg selv i alle fall få lov til å kjenne på de triste og vanskelige følelsene. Da blir det lettere å bearbeide dem og komme over de, få ny giv og nytt mot.

 

Det går nok bra skal du se. Masse lykke til!

 

Ps. Beklager hvis det ble litt rotete svar, sent på kvelden...

 

Anonymous poster hash: d9a29...1ec