Andre her som har vært utveksligsstudent i sin ungdom? :)

[Anonym bruker]

Kjenner jeg tar meg i å savne den tiden skikkelig inni mellom. Jeg var i USA i 94-95, midt på "bondelandet" i sør-Illinois, en liten by hvor vi var ca 100 elever fra barnehage til seniors på High school. Bodde hos noen kjempegreie folk, et litt eldre ektepar som hadde en voksen datter og to barnebarn som var litt yngre enn meg. Fikk venner for livet på skolen og opplevde så utrolig mye gøy. Fant Yearbooken som jeg fikk fra året her her om dagen og det var jammenh en trip down memory lane

Jeg var 17 da jeg reiste bort der og hadde akkurat fylt 18 da jeg kom hjem, så utrolig mye mer moden enn da jeg dro. Er utrolig glad for at jeg tok sjansen. Fikk et av mine beste år noensinne. Håper i grunn mine unger også vil gjøre noe tilsvarende når de blir gamle nok

 

Hadde dere en like god opplevelse som meg og vill dere anbefalt deres unger å gjort det samme?

Anonymous poster hash: ba29e...dde

[Anonym bruker]

Det begynte ikke så bra for meg, men kom til en fantastisk familie etter de første 6-8 ukene. Var forferdelig stress å ikke få kontakt med organisasjonen i Norge for å få bytte familie, ikke fikk jeg ringe fra familien, de krevde at jeg snakket engelsk til de hjemme og ikke var det mulig å ringe til utlandet fra telefonkioskene. Før internett og mobiltelefoner var vanlig.

Men, fikk ordnet det pga. en teleoperatør som risikerte å miste jobben om hun ble tatt for det. Og tilfeldighetene ville at jeg kom i kontakt med en fantastisk familie som jeg endte med å bo hos.

 

Sett i ettertid tror jeg det er lurt å være litt eldre, jeg var 16 da jeg dro. Men likevel et fantastisk år som har vært med på å forme meg som person

 

 

Anonymous poster hash: 568d0...bd8

[Anonym bruker]

Jeg var ett år i USA i 2002-2003, da jeg var 17-18 år.

 

Det var en opplevelse jeg lærte mye av og vokste mye på. Har fortsatt kontakt med vertsfamilien

 

Men det viktigste jeg lærte var å sette pris på mye av det jeg før hadde tatt for gitt i Norge. Helsevesenet, at vi ikke har noen egentlig fattigdom. At det ikke henges opp karakterer i klasserommet og man ikke gjør narr av de som får dårlige karakterer. At man ikke må ha hundretusener av kroner for å studere. At det er vanlig og mulig å gå ute. At det er fortauer de fleste steder og godt utbygget kollektivtransport. At norske barn får relativt sunn mat, og ikke har med godteri og potetgull i matpakka, og at de er mye ute.

 

Alt det setter jeg veldig pris på med Norge etter mitt opphold i USA.

 

 

Anonymous poster hash: 4c106...694

[Anonym bruker]

 

Kjenner jeg tar meg i å savne den tiden skikkelig inni mellom. Jeg var i USA i 94-95, midt på "bondelandet" i sør-Illinois, en liten by hvor vi var ca 100 elever fra barnehage til seniors på High school. Bodde hos noen kjempegreie folk, et litt eldre ektepar som hadde en voksen datter og to barnebarn som var litt yngre enn meg. Fikk venner for livet på skolen og opplevde så utrolig mye gøy. Fant Yearbooken som jeg fikk fra året her her om dagen og det var jammenh en trip down memory lane

Jeg var 17 da jeg reiste bort der og hadde akkurat fylt 18 da jeg kom hjem, så utrolig mye mer moden enn da jeg dro. Er utrolig glad for at jeg tok sjansen. Fikk et av mine beste år noensinne. Håper i grunn mine unger også vil gjøre noe tilsvarende når de blir gamle nok

 

Hadde dere en like god opplevelse som meg og vill dere anbefalt deres unger å gjort det samme?

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde

Latin Amerika, 94-95 jeg også. Med AFS,

 

 

Anonymous poster hash: 46433...3d8

[Anonym bruker]

Jeg var i Colorado året før HI. Det var tøft og fantastisk på samme tid. Bodde hos en familie som elsket meg som sin egen fra første stund. Jeg var svært heldig. De bodde ikke så fint, for de brukte pengene til å reise. Så jeg fikk se masse av USA. Alt var ikke rodenrødt hele tiden fordi kulturforskjellene var i blant stor. Men man jibbet seg gjennom det og jammen klarte man det ganske så bra å En opplevelse som har hjulpet meg i mange sammenhenger senere i livet, spesielt i jobbsammenheng. Det å tørre å prøve og det å heie andre frem og anerkjenne andres talent bl.a.

Jeg var et hav mer moden en resten av gjengen da jeg kom hjem.

 

Anonymous poster hash: 31aca...18a

[Anonym bruker]

Jeg var volontør i Østerrike. I en bitteliten landsby jobbet jeg på en gedigen institusjon for handikappede sammen med fast ansatte, volontører fra andre europeiske land og siviltjenestegutter. Det var nok det beste året i hele mitt liv!

 

Anonymous poster hash: a2c5f...fc8

[Anonym bruker]

Jeg var i Chicago og var oppriktig uheldig. Enden på visa var at jeg avbrøt oppholdet etter 2,5 mnd og ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 3 uker etter jeg kom hjem. Dette er flere år siden, men det sitter godt i meg enda. Og jeg har fått varige mèn som enda river og sliter i meg i enkelte situasjoner

 

Helt ærlig har jeg aldri vurdert selvmord, bortsett fra de to siste ukene jeg var der. Har forsvidt aldri vært så nær til å gjennomføre det heller :/

 

Fylte 17 år mens jeg var der.

 

Mine barn blir ALDRI til å få reise på utveksling. Jeg kan godt ta dem med på ferie eller la dem flytte på internatskole osv, men ikke til fremmede familier!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

[Anarkali]

Jeg var i sør-Afrika i 2004. Var en opplevelse for livet men mye å sette seg inn i og en svært uproff og rasistisk organisasjon der nede som helst bare ville plassere hos hvite familier. Ett fantastisk land med en komplisert historie og jeg elsker å dra tilbake :-) Men nei, min datter kommer ikke til å få lov til å dra i en alder av 16 år som jeg gjorde.

[Anonym bruker]

Staten New York i 94/95,collegeutveksling.

Ville ikke sendt min eldste sønn. Den yngste tror jeg derimot kunne hatt et flott år.

 

Anonymous poster hash: f402d...e0c

[Anonym bruker]

 

Det begynte ikke så bra for meg, men kom til en fantastisk familie etter de første 6-8 ukene. Var forferdelig stress å ikke få kontakt med organisasjonen i Norge for å få bytte familie, ikke fikk jeg ringe fra familien, de krevde at jeg snakket engelsk til de hjemme og ikke var det mulig å ringe til utlandet fra telefonkioskene. Før internett og mobiltelefoner var vanlig.

Men, fikk ordnet det pga. en teleoperatør som risikerte å miste jobben om hun ble tatt for det. Og tilfeldighetene ville at jeg kom i kontakt med en fantastisk familie som jeg endte med å bo hos.

 

Sett i ettertid tror jeg det er lurt å være litt eldre, jeg var 16 da jeg dro. Men likevel et fantastisk år som har vært med på å forme meg som person

 

 

 

Anonymous poster hash: 568d0...bd8

 

Ja, det er jeg veldig enig i. Tenkte mye av det samme da jeg var der borte. Det var mye som var bra med USA, og særlig samholdet på skolen og alt som var i regi av skolen syns jeg var veldig positivt, men veldig mye er definitivt bedre i norge. Nå bodde jeg som sagt midt på "bondelandet" dvs at de aller fleste er republikanere og relegion er svært viktig. I den lille byen jeg bodde var det en dagligvarebutikk, en diner, en bank, et begravelsesbyrå og sikkert ti ulike trossamfunn med egne kirker (el). Dobbeltmotalen florerte og folk var opptatt av seg og sitt og så ikke utfor eget distrikt, og i hvert fall ikke utover landegrenser. De fleste hadde aldri sett havet og folk var opptatt av retten til å ha våpen og motstandere av alt som heter velferdsgoder pga de fryktede snylterne. Samtidig var de få som noensinne kunne ta seg råd til å gå til tannlegen eller lege, for ikke å si om man ble alvorlige syke og måtte på sykehus. Det var stor synd å bo sammen før man giftet seg, men på den annen side endte man jo opp med mange skilsmisser pga de giftet seg rett etter High school. Sånne ting. Jeg var jo da uenig i det meste, he he og hadde mange (gode og vennlige) diskusjoner med spesielt min vertsfar Det var herlige folk og jeg satt og setter fremdeles den dag i dag, utrolig stor pris på dem. Det beste med stedet var jo at de som bodde der var så åpne og vennlige. Lite sted, så alle visste hvem jeg var før jeg kom. veldig inluderende og hjelpsomme. Sånn ser jeg ikke for meg at det er i Norge om man får en utvekslingsstudent på skolen eller i området. Jeg var nok sikkert heldig som kom til et lite sted, for jeg har inntrykk av at det kanskje kan være vanskeligere å få innpass på større steder / skoler. Jeg ble "integrert" fra første uken og var med på alt, bla spilte softball på skolelaget (ante ikke hva det var engang da jeg kom dit) og var cheerleader.

 

Planen var å dra tilbake på College et eller annet sted i USA, aller helst til Southern Illinois University, som mange av mine venenr skulle gå på - men så møtte jeg min store kjerlighet siste året på videregående da, så da ble ikke det noe av Angrer egentlig litt på det, til tross for at han jeg ble sammen med da fremdeles er mannen min - men det ene burde ikke ha utelukket det andre

 

HI

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde

[Anonym bruker]

Jeg var i Chicago og var oppriktig uheldig. Enden på visa var at jeg avbrøt oppholdet etter 2,5 mnd og ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 3 uker etter jeg kom hjem. Dette er flere år siden, men det sitter godt i meg enda. Og jeg har fått varige mèn som enda river og sliter i meg i enkelte situasjoner

 

Helt ærlig har jeg aldri vurdert selvmord, bortsett fra de to siste ukene jeg var der. Har forsvidt aldri vært så nær til å gjennomføre det heller :/

 

Fylte 17 år mens jeg var der.

 

Mine barn blir ALDRI til å få reise på utveksling. Jeg kan godt ta dem med på ferie eller la dem flytte på internatskole osv, men ikke til fremmede familier!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

Oj, så utrolig fælt det må ha vært! Stakkars deg :-( Man reiser jo på sånt for å få en god opplevelse. Det er jo det som er skrekken. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over hva som i verste fall kunne skjedd da jeg reiste bortover, og så var jeg veldig heldig også da. I ettertid hører man jo skrekkhistorier, og innser hvor heldig man har vært.

Skjønner godt at du, med din historie og opplevelser ikke vil anbefale det til dine barn. Hva i all verden var det som skjedde da? Hvis det er noe du orker å fortelle om da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var i Chicago og var oppriktig uheldig. Enden på visa var at jeg avbrøt oppholdet etter 2,5 mnd og ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 3 uker etter jeg kom hjem. Dette er flere år siden, men det sitter godt i meg enda. Og jeg har fått varige mèn som enda river og sliter i meg i enkelte situasjoner

 

Helt ærlig har jeg aldri vurdert selvmord, bortsett fra de to siste ukene jeg var der. Har forsvidt aldri vært så nær til å gjennomføre det heller :/

 

Fylte 17 år mens jeg var der.

 

Mine barn blir ALDRI til å få reise på utveksling. Jeg kan godt ta dem med på ferie eller la dem flytte på internatskole osv, men ikke til fremmede familier!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

Oj, så utrolig fælt det må ha vært! Stakkars deg :-( Man reiser jo på sånt for å få en god opplevelse. Det er jo det som er skrekken. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over hva som i verste fall kunne skjedd da jeg reiste bortover, og så var jeg veldig heldig også da. I ettertid hører man jo skrekkhistorier, og innser hvor heldig man har vært.

Skjønner godt at du, med din historie og opplevelser ikke vil anbefale det til dine barn. Hva i all verden var det som skjedde da? Hvis det er noe du orker å fortelle om da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde

Jeg var forberedt på at det kunne bli hardt å være langt hjemmefra, men så absolutt ikke for meg alt som kunne gå galt. Reiste med iver og glede og drømte om alt det kule jeg ville oppleve.

 

Kort fortalt ble jeg sendt til en enslig mann, siden dem ikke fant noen annen familie til meg. Såklart gikk det som det måtte gå, jeg ble voldtatt og seksuelt misbrukt ved flere anledninger. Å få kontakt med de hjemme var et helvette, og organisasjonen klarte ikke å finne ny familie til meg. Jeg turte aldri å fortelle hva som skjedde, jeg var livredd for hvordan han ville reagere hvis det skulle komme frem.

 

I ettertid har det vært en rettssak på dette, og det har vært mange tunge stunder.

 

Heldigvis har jeg funnet en mann som godtar meg for den jeg er, og hadde det ikke vært for han, lurer jeg på hvordan det hadde stått til meg meg idag.

 

Skal sies at dette er jo absolutt ikke noe man ifte hører om, og det er vel i svært få tilfeller man blir utsatt for noe slikt. Slik jeg har forstått der nå, er det ikke lov å sende studenter til enslige (med motsatt kjønn). Takk og pris for det!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var i Chicago og var oppriktig uheldig. Enden på visa var at jeg avbrøt oppholdet etter 2,5 mnd og ble innlagt på psykiatrisk avdeling i 3 uker etter jeg kom hjem. Dette er flere år siden, men det sitter godt i meg enda. Og jeg har fått varige mèn som enda river og sliter i meg i enkelte situasjoner

 

Helt ærlig har jeg aldri vurdert selvmord, bortsett fra de to siste ukene jeg var der. Har forsvidt aldri vært så nær til å gjennomføre det heller :/

 

Fylte 17 år mens jeg var der.

 

Mine barn blir ALDRI til å få reise på utveksling. Jeg kan godt ta dem med på ferie eller la dem flytte på internatskole osv, men ikke til fremmede familier!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

Oj, så utrolig fælt det må ha vært! Stakkars deg :-( Man reiser jo på sånt for å få en god opplevelse. Det er jo det som er skrekken. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over hva som i verste fall kunne skjedd da jeg reiste bortover, og så var jeg veldig heldig også da. I ettertid hører man jo skrekkhistorier, og innser hvor heldig man har vært.

Skjønner godt at du, med din historie og opplevelser ikke vil anbefale det til dine barn. Hva i all verden var det som skjedde da? Hvis det er noe du orker å fortelle om da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde

Jeg var forberedt på at det kunne bli hardt å være langt hjemmefra, men så absolutt ikke for meg alt som kunne gå galt. Reiste med iver og glede og drømte om alt det kule jeg ville oppleve.

 

Kort fortalt ble jeg sendt til en enslig mann, siden dem ikke fant noen annen familie til meg. Såklart gikk det som det måtte gå, jeg ble voldtatt og seksuelt misbrukt ved flere anledninger. Å få kontakt med de hjemme var et helvette, og organisasjonen klarte ikke å finne ny familie til meg. Jeg turte aldri å fortelle hva som skjedde, jeg var livredd for hvordan han ville reagere hvis det skulle komme frem.

 

I ettertid har det vært en rettssak på dette, og det har vært mange tunge stunder.

 

Heldigvis har jeg funnet en mann som godtar meg for den jeg er, og hadde det ikke vært for han, lurer jeg på hvordan det hadde stått til meg meg idag.

 

Skal sies at dette er jo absolutt ikke noe man ifte hører om, og det er vel i svært få tilfeller man blir utsatt for noe slikt. Slik jeg har forstått der nå, er det ikke lov å sende studenter til enslige (med motsatt kjønn). Takk og pris for det!

 

Anonymous poster hash: c4026...643

 

Å herregud! Det er jo helt grusomt! Skjønner godt at du sliter i forhold til dette. Det er jo helt på tryne å sende en ung jente til en enslig mann for å bo sammen med ham, skjønner ikke at de kunne gjøre det!!  Du har jo vært så maks uheldig som det går an til å være.

 

Anonymous poster hash: ba29e...dde