Hvorfor så pappadalt?!?

[Anonym bruker]

Jeg som mamma mener barnet mitt har det utrolig fint, trygt, og godt hjemme hos meg. Han får masse kos, omsorg, har regler, og alt det der. Jeg jobber med barn, og vet godt hvordan man er med barn. (Kanskje bare IKKE mitt egent barn?) Jeg har han fult, pappaen har han annhver helg, og ettersom det passer. Men hvorfor i all verden er han så pappadalt? Har vært det så lenge. Jeg føler nesten alt jeg gjør for barnet bare er "bortkastet", for det er bare pappa som "gjelder". Han viser han er glad i meg, og liker meg, han sier og viser det. Men jeg føler pappa er på topp, alltid. Jeg trodde kanskje det ville gå over, barnet nærmer seg 6 år og jeg tenker jeg det kanskje ikke kommer til å gå over likevel :-( Det er så utrolig sårt, selv om det er kjempefint han liker pappaen sin. 

Anonymous poster hash: c3ea5...fe8

[Anonym bruker]

Barnet vårt er 7 år og verdens største pappadalt! Far og jeg bor sammen da. Selv om det var jeg som gikk hjemme med han i nesten to år og vært med mest på aktiviteter, er det helst pappa stort sett hele tiden. Jeg synes ikke det er sårt, men supert at de har et så godt forhold! De har veldig like interesser og gjør "gutteting" sammen. Føler meg noen ganger litt til overs...

 

 

 

Anonymous poster hash: 55ac4...1ad

[Anonym bruker]

Forstår jeg det riktig hvis du og far ikke bor sammen?

Det er ihvertfall ganske vanlig at samværsforeldre får en litt heltestatus. Han ser han sjeldnere og det blir kanskje derfor mer gjevt når de ses. Du er alltid til stede for han og blir tatt "for gitt".

 

Anonymous poster hash: c25ae...946