Om forhold og utseende

[Anonym bruker]

Nå har jeg flere ganger den siste tiden lest innlegg her som er skrevet av damer som sier at de er uheldig med utseende, og derfor finner seg i det meste av mannen sin fordi de ikke ser for seg at de vil klare å finne en ny partner.

 

Samtidig er det også mange andre som sliter med å bryte fordi de skriver at de er redd for å bli alene "resten av livet", men de skriver ikke noe om utseende.

 

Det er også mange som råder kvinnene til å gå ut av dårlige forhold og sier at "joda, klart du finner noen!", men det er kanskje lett å si?

 

Hvilket ståsted har dere selv og hvordan er utseende ditt. Jeg må innrømme at jeg ofte er en av de som tenker at dersom man blir behandlet dårlig, så må hun jo bryte forholdet og finne seg noe bedre. For meg er det en helt naturlig tanke, men så er jeg også ganske heldig med både utseende og at jeg er naturlig utadvent og lett blir kjent med nye mennesker. Å finne en ny mann ville antagelig ikke vært noe stort problem for meg. Ja, jeg vet, det høres innbilsk ut, men det er også sant. Og det gjeder nok for mange flere her inne også. Jeg har nok ikke vært så flink til å tenke at for noen er dette nok langt mer vanskelig, og jeg kan faktisk forstå litt at noen vegrer seg for å være alene dersom de har den erfaring at de ikke lett får seg menn.

 

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 90daa...0e8

[Hjertefru]

Det er ihvertfall tragisk om damer finner seg i alt mulig fra mannens side fordi de ser på seg selv som mindre pene.

Det er mange faktorer som spiller inn ift hvor lett/vanskelig det blir å finne seg en ev ny partner. Hvor mange barn du har er en annen ting fex. Så har du de som er økonomisk avhengige av mannen, ikke greier å være alene osv

Hvis jeg hadde levd i et uholdbart forhold, hadde nok min førsteprioritet vært å komme meg ut. Tror ikke at tanken på en ny mann hadde fristet med det første. Må ikke ha en mann for enhver pris.

[Anonym bruker]

Det er ihvertfall tragisk om damer finner seg i alt mulig fra mannens side fordi de ser på seg selv som mindre pene.

Det er mange faktorer som spiller inn ift hvor lett/vanskelig det blir å finne seg en ev ny partner. Hvor mange barn du har er en annen ting fex. Så har du de som er økonomisk avhengige av mannen, ikke greier å være alene osv

Hvis jeg hadde levd i et uholdbart forhold, hadde nok min førsteprioritet vært å komme meg ut. Tror ikke at tanken på en ny mann hadde fristet med det første. Må ikke ha en mann for enhver pris.

 

Jeg er ikke uenig med i at det er tragisk, ei heller at det er flere grunner som spiller inn. Likevel tror jeg nok at det er lettere for normalt pene og pene damer å tenke at en gang i framtiden vil de antagelig finne en nye og bedre mann og kanskje glemme litt at andre kanskje ikke har de samme mulighetene.

 

En del av de damene jeg beskriver er veldig tydelig på at de ikke ønsker å leve alene, og for dem blir det da et dilemma om å leve alene (noe de virkelig ikke ønsker) eller betale "prisen" selv om den er høy og faktisk ha en mann der. Jeg kunne ikke levd slik selv, men så er det kanskje lett for meg å si det også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90daa...0e8

[Anonym bruker]

En venninne spurte meg en gang hvorfor jeg har sånn sjans på gutta. Jeg forsto spørsmålet veldig godt - for hun er objektivt sett ca tre ganger penere enn jeg (hun har ekte modellutseende), mens min selvtillit og mitt selvbilde er ca tre ganger bedre enn hennes.

 

Hva skal man svare på sånt? Hva er det som gjør at noen blir interessert, hva er det som gjør at noen vil gå inn i et forhold med deg? Jeg har også lagt merke til de trådene, og har svart i noen av dem også.

 

Jeg ble enslig da jeg var 38 år, hadde tre barn, lettere overvektig, hadde ikke fulltids jobb, gjeld på huset, 25 år gammel bil... Ikke minst var jeg psykisk ganske langt nede etter at min eksmann hadde vært slem og løgnaktig den siste tiden før han flyttet ut. Jeg var kjempesliten, bekymra for barna, dødslei av konflikt og av hyppige møter hos FVK. Jeg verken så særlig pen ut, eller gjorde noe aktivt for å få en kjæreste.

 

Men jeg hadde hele tiden tilbud fra single menn! Det var tre samtidig som gjorde meg oppmerksomme på at de var interesserte; en var samme alder som meg, en var ti år yngre, en var ti år eldre. Han jeg er sammen med i dag er en av disse tre.

 

Det er rett og slett ikke sant at noen ikke er pene og attraktive nok til å få kjæreste. Har du noe å by på som MENNESKE, da er du attraktiv. Noen gode egenskaper har man da? Kanskje er du åpen, vennlig, morsom, intelligent, kreativ, kjærlig, kanskje noe helt annet. Men ett eller annet finnes der som er verd å ha, ellers ville heller ikke den nåværende mannen ha gått inn i forholdet.

 

Anonymous poster hash: 01073...924

[Helene Harepus]

Det er kanskje en del av pakka, disse kvinnene har vært i et forhold som bryter de ned og de har mistet troen på seg selv. Også det at noen kan synes at "de" er attraktive.. Jeg f.eks har en kusine som er en utrolig flott dame, både utseendemessig og som menneske, men hun har helt feil syn på seg selv, hun hadde en tøff barndom med fraværende far og en alkoholisert stefar og det har preget henne for livet. Når vi var tenåringer, trodde hun at hun ville være singel hele livet, fordi hun var "så stygg". Den følelsen har hun aldri blitt kvitt helt, så hun selv ville nok kunne finne på å beskrive seg som mindre pen. Ikke fordi hun er det, men fordi hun har lavt selvtillit og synes hun var veldig heldig som fikk den litt middelmådige mannen sin. Mens det er jo HAN som skjøt gullfuglen!

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg flere ganger den siste tiden lest innlegg her som er skrevet av damer som sier at de er uheldig med utseende, og derfor finner seg i det meste av mannen sin fordi de ikke ser for seg at de vil klare å finne en ny partner.

 

Samtidig er det også mange andre som sliter med å bryte fordi de skriver at de er redd for å bli alene "resten av livet", men de skriver ikke noe om utseende.

 

Det er også mange som råder kvinnene til å gå ut av dårlige forhold og sier at "joda, klart du finner noen!", men det er kanskje lett å si?

 

Hvilket ståsted har dere selv og hvordan er utseende ditt. Jeg må innrømme at jeg ofte er en av de som tenker at dersom man blir behandlet dårlig, så må hun jo bryte forholdet og finne seg noe bedre. For meg er det en helt naturlig tanke, men så er jeg også ganske heldig med både utseende og at jeg er naturlig utadvent og lett blir kjent med nye mennesker. Å finne en ny mann ville antagelig ikke vært noe stort problem for meg. Ja, jeg vet, det høres innbilsk ut, men det er også sant. Og det gjeder nok for mange flere her inne også. Jeg har nok ikke vært så flink til å tenke at for noen er dette nok langt mer vanskelig, og jeg kan faktisk forstå litt at noen vegrer seg for å være alene dersom de har den erfaring at de ikke lett får seg menn.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 90daa...0e8

Må man ha en mann da?...

 

Anonymous poster hash: c578f...78d

[Anonym bruker]

Utseende har omtrent ingenting å si i et godt og langvarig forhold, sånn jeg ser det.

 

Det er snarere kjemi, at man finner sin beste venn ("sjelevenn") som man kommer godt overens med.

 

Mannen min synes for eksempel ikke at strekkmerkene mine eller andre ting betyr noe. Han legger ikke merke til om jeg har sminket meg eller ei. Og det samme gjelder egentlig motsatt vei. Vi er voldsomt tiltrukket av hverandre uansett, det er mye begjær, men også glede, positivitet og humor mellom oss. Vi har vært sammen i elleve år. Vi har lik humor, like verdier (om enn forskjellige interesser) og har en ekstremt bra kjemi. Alt det der er så utrolig mye viktigere enn utseende.

 

Så er jeg veldig heldig siden han er veldig kjekk og er langt over middels utseendemessig. Kvinner snur seg etter han på gata. Han er veldig fotogen også. Jeg synes selv at jeg ikke er like pen som han er. Men han synes jeg er pen. Han sier at det vitkigste for at noen er pen er selvtilliten, personligheten og humøret. Søsteren hans er veldig billedpen og bruker masse tid på sminke og klær men har en forferdelig personlighet. Kanskje derfor blir han veldig lite imponert av sånne kvinner. Ikke vet jeg.

 

Men uansett er det ikke utseendet som holder folk sammen, i såfall er det ikke særlig til forhold mener jeg.

 

"Ikke slå deg ned med den holder ut med, men med den du ikke kan leve uten <3"

 

Hilsen romantikeren

 

 

Anonymous poster hash: 67ad6...465

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg flere ganger den siste tiden lest innlegg her som er skrevet av damer som sier at de er uheldig med utseende, og derfor finner seg i det meste av mannen sin fordi de ikke ser for seg at de vil klare å finne en ny partner.

 

Samtidig er det også mange andre som sliter med å bryte fordi de skriver at de er redd for å bli alene "resten av livet", men de skriver ikke noe om utseende.

 

Det er også mange som råder kvinnene til å gå ut av dårlige forhold og sier at "joda, klart du finner noen!", men det er kanskje lett å si?

 

Hvilket ståsted har dere selv og hvordan er utseende ditt. Jeg må innrømme at jeg ofte er en av de som tenker at dersom man blir behandlet dårlig, så må hun jo bryte forholdet og finne seg noe bedre. For meg er det en helt naturlig tanke, men så er jeg også ganske heldig med både utseende og at jeg er naturlig utadvent og lett blir kjent med nye mennesker. Å finne en ny mann ville antagelig ikke vært noe stort problem for meg. Ja, jeg vet, det høres innbilsk ut, men det er også sant. Og det gjeder nok for mange flere her inne også. Jeg har nok ikke vært så flink til å tenke at for noen er dette nok langt mer vanskelig, og jeg kan faktisk forstå litt at noen vegrer seg for å være alene dersom de har den erfaring at de ikke lett får seg menn.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 90daa...0e8

Jeg ville ikke lett kunnet skaffe meg en mann. Jeg ser ganske vanlig ut, men jeg har rett og slett ikke draget. Har opplevd tre ganger i mitt liv at noen har vært forelsket i meg, en av dem er min nåværende kjæreste og en var forrige samboer. Sistnevnte var ingen mann for meg egentlig. Han var grei nok, men så var han utro. Heldigvis vil jeg si, for jeg hadde aldri gjort det slutt om ikke det var for det. For selv om jeg ikke er pen, så gidder jeg IKKE være med en som er utro. Det kan godt hende at jeg hadde vært mindre interesser i å holde på mob nåværende mann og far til mine barn om jeg stadig hadde fått tilbud fra menn som hadde tonnevis med sjarm, men jeg vet godt at det ikke ville haglet med tilbud. Men jeg ville ikke latt meg behandle dårlig i frykt for å leve alene. Da hadde jeg heller satset på et liv uten kjæreste.

 

 

 

Anonymous poster hash: 50193...e7d

[Anonym bruker]

Jeg er ca. 20 kilo overvektig og ikke spesielt pent, men har aldri hatt et problem med å finne meg menn som er interesserte. Bestevenninnen min er mye penere med timeglassfasong og store bryster, likevel får hun sjeldent noe annet enn menn som er interessert i noe mer enn bare sex. 

Jeg har kommet til den konklusjonen at utseende ikke betyr så mye.

 

(Jeg brøt også ut av et voldelig forhold, og tenkte aldri at jeg ikke kom til å finne meg noen)

Anonymous poster hash: e391a...721

[Anonym bruker]

 

 

Nå har jeg flere ganger den siste tiden lest innlegg her som er skrevet av damer som sier at de er uheldig med utseende, og derfor finner seg i det meste av mannen sin fordi de ikke ser for seg at de vil klare å finne en ny partner.

 

Samtidig er det også mange andre som sliter med å bryte fordi de skriver at de er redd for å bli alene "resten av livet", men de skriver ikke noe om utseende.

 

Det er også mange som råder kvinnene til å gå ut av dårlige forhold og sier at "joda, klart du finner noen!", men det er kanskje lett å si?

 

Hvilket ståsted har dere selv og hvordan er utseende ditt. Jeg må innrømme at jeg ofte er en av de som tenker at dersom man blir behandlet dårlig, så må hun jo bryte forholdet og finne seg noe bedre. For meg er det en helt naturlig tanke, men så er jeg også ganske heldig med både utseende og at jeg er naturlig utadvent og lett blir kjent med nye mennesker. Å finne en ny mann ville antagelig ikke vært noe stort problem for meg. Ja, jeg vet, det høres innbilsk ut, men det er også sant. Og det gjeder nok for mange flere her inne også. Jeg har nok ikke vært så flink til å tenke at for noen er dette nok langt mer vanskelig, og jeg kan faktisk forstå litt at noen vegrer seg for å være alene dersom de har den erfaring at de ikke lett får seg menn.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 90daa...0e8

Må man ha en mann da?...

 

Anonymous poster hash: c578f...78d

Absolutt ikke, det er da høyst personlig. Noen lever aller best som single.

 

Men i den ene tråden var det et stort poeng at dama var lei av å høre venninner si "du trenger ingen mann", for hun opplevde selv i veldig stor grad at hun trengte det. Og hennes kronargument for ikke å forlate den mannen hun bodde med, som hadde sviktet henne før, var at hennes dårlige utseende ville sørge for at hun aldri fikk en ny. Derfor holder hun ut i ekteskapet... Og dette er jo noe jeg ikke tror på. Jeg tror det finnes noen der ute også for en dame som syns hun selv er stygg.

 

Anonymous poster hash: 01073...924

[Anonym bruker]

Jeg tror det finnes noen for alle.

 

Jeg er 37 år, og gikk fra barnefar for 7 år siden. På denne tiden har jeg vært i et 2 år langt forhold. Og vært singel de siste 3,5 årene. Jeg veier 10 kg for mye, men er heldig med slank midje, store pupper og rompe. Ellers er jeg en middels pen dame. Jeg har hatt uflaks og møtt mange useriøse menn som sliter med diverse. Og jeg har det bra som singel, så skal jeg gå inn i forhold med noen, så må det være med noen som tilfører noe bra. Men jeg kan legge til at jeg har barna 100%, med veldig lite barnepass. Dette har nok satt en demper på interessen til menn. Men nå har barna blitt så store, at største kan fint passe minste. Og minste sover hos venner iblant, og største kan fint være alene hjemme en natt.

 

Nå dater jeg en mann, som er bedre enn noen av de jeg har møtt de siste årene, og utrolig nok, ser det ut til at han virkelig liker meg og. Så jeg håper virkelig at dette blir noe seriøst som varer.

 

Men jeg har en venninne som har et barn med flere diagnoser, og veldig krevende, og hun er ikke den peneste, og veldig tykk. Hun fikk seg en flott mann som er 5 år yngre, og de har det utrolig bra. Nå er hun jo utrolig søt og snill og. Jeg tror personlighet er mye viktigere enn utseende.

Anonymous poster hash: c2fdb...8d6

[Anonym bruker]

Jeg har overhodet ikke draget. Det handler ikke om utseende, men om sjarm. Jeg er en "alvorlig type" og liker bedre dype samtaler enn fjas. Min erfaring er at menn flest vi ha en dame som ler mye.

For all del, jeg har mye humor, men jeg fjaser ikke.

 

Jeg kunne likevel aldri funnet på å ta til takke med en mannssjåvinistisk egoist av den grunn. Jeg er heller alene enn sammen med en tulling.

 

Hvorfor er så mange redde for å være alene? Er det et verre alternativ enn å bli dårlig behandlet? Virkelig?

Anonymous poster hash: 123d6...28d

[MotherOfDragons]

Om du er attraktiv nok til å finne deg en partner har til syvende og sist med selvtillit, selvbilde og personlighet å gjøre.

 

Du kan være så vakker som bare det, men er du usikker på deg selv og har personligheten til et brød så blir det sjeldent mer seriøst enn første date eller til han har fått seg.

 

Ingenting er mer sexy enn en kvinne med selvtillit, godt selvbilde, bein i nesa og god humor.

[Anonym bruker]

Når man blir over 20år, så handler det ikke om hvordan du ser ut, men om hva si har å tilby, om du er positiv, artig, engasjert, sterk, om du går med hodet hevet, om holdninger, om alt det som gjør deg deg.

Det er ikke nøye om du er modell, hvis du heletiden er sur eller tilbaketrukken, uten sosiale antenner, eller fullpakka av dårlig selvtillit, for slike ting skinner igjennom...

 

 

 

Anonymous poster hash: e9918...1d2