Hvordan forholde seg som venninne? Dilemma.

[Anonym bruker]

Sønnen til venninnen min er verdens herligste, men med noen utfordringer.

 

Saken er at som førskolelærer så ser jeg flere punkter jeg reagerer en del på, men det er et ømtålig tema.

Fra han var liten har han hatt fullstendig oppheng i insekter, han stabler insekstleker, og tegner insekt, og snakker om insekt. Det er svært lite annet han snakker om enn insekter.

Han mestrer ikke å ta i mot en beskjed, det er som om han er i sin egen lille verden og ikke er mottakelig for å ta innover seg, og så gjennomføre beskjeden.

 

Gjør mye sosialt uaksepterbare handlinger, da han sliter i sosiale kontekster.

Skolen sier også at han ikke kommer inn i lek.

Han byttet skole etter 1. Klasse, så denne nye læreren er jo nå ny og må bli kjent på nytt.

Hun forteller at han sliter med å komme i kontakt med og være med andre barn.

 

Han sovner kjempesent hver dag, og min venninne som er alene er kjempefrustrert.

 

Jeg ser jo tydelige tegn på at her er det flere elementer som ikke stemmer. Eller hva tenker dere?

Jeg har forsøkt svært varsomt å ymte innpå dette for min venninne, men hun går fullstendig i forsvar.

 

Jeg er jo så glad i den lille rare skapningen selv, og synes det er fælt å se på.

 

Hun ber meg ikke om råd, jeg er bare aktiv lytter når hun trenger det (ofte).

Men bør jeg ikke si noe? Og evt risikere vennskapet? Og tenk om det ikke er noe med ham.

 

Huff. Råd ønskes.

 

 

Anonymous poster hash: 1fe1e...85e

[Anonym bruker]

For ungens del bør han utredes. Min bror fikk ikke diagnose før han var 23, og livet hans kunne vært et helt annet... Ja, du bør ofre vennskapet om du må.

 

Det er derimot ikke sikkert at du må det. Læreren hans kan ta seg av dette. Du må snakke med han/henne. Gutten har jo asperger... eller en form for autisme.... og trenger tilrettelegging. Han har krav på det

 

Anonymous poster hash: 96bdd...736

[Anonym bruker]

Er ikke ppt involvert da?? Høres ut som muligens en form for autisme...?

 

Anonymous poster hash: 7c51b...f50

[smurfis]

For ungens del bør han utredes. Min bror fikk ikke diagnose før han var 23, og livet hans kunne vært et helt annet... Ja, du bør ofre vennskapet om du må.

 

Det er derimot ikke sikkert at du må det. Læreren hans kan ta seg av dette. Du må snakke med han/henne. Gutten har jo asperger... eller en form for autisme.... og trenger tilrettelegging. Han har krav på det

 

Anonymous poster hash: 96bdd...736

 

Så du gir denne gutten en diagnose etter å ha lest noen få setninger om han? Seriøst?

[Anonym bruker]

 

 

For ungens del bør han utredes. Min bror fikk ikke diagnose før han var 23, og livet hans kunne vært et helt annet... Ja, du bør ofre vennskapet om du må.

 

Det er derimot ikke sikkert at du må det. Læreren hans kan ta seg av dette. Du må snakke med han/henne. Gutten har jo asperger... eller en form for autisme.... og trenger tilrettelegging. Han har krav på det

 

Anonymous poster hash: 96bdd...736

Så du gir denne gutten en diagnose etter å ha lest noen få setninger om han? Seriøst?

Hvor mange setninger trenger du, da? Denne er jo klassisk.

 

Anonymous poster hash: 4b44e...2ef

[smurfis]

 

 

For ungens del bør han utredes. Min bror fikk ikke diagnose før han var 23, og livet hans kunne vært et helt annet... Ja, du bør ofre vennskapet om du må.

 

Det er derimot ikke sikkert at du må det. Læreren hans kan ta seg av dette. Du må snakke med han/henne. Gutten har jo asperger... eller en form for autisme.... og trenger tilrettelegging. Han har krav på det

 

Anonymous poster hash: 96bdd...736

Så du gir denne gutten en diagnose etter å ha lest noen få setninger om han? Seriøst?

Hvor mange setninger trenger du, da? Denne er jo klassisk.

 

Anonymous poster hash: 4b44e...2ef

 

 

Man trenger å utelukke eventuelle andre problemer, man trenger å snakke med barnet, se barnet i sosiale sammenheng, se  barnet med moren, med andre voksne, sjekker hørsel osv. Det kan være veldig mange andre ting og man kan  hvertfall ikke stille en diagnose kun ved å lese noen få setninger.

[Anonym bruker]

Liker innsekter litt for godt

Sosiale tilpassningsvansker

Sovner sent

= Aspergers eller autisme.

 

 

Anonymous poster hash: 6e3fd...430

[Anonym bruker]

 

Liker innsekter litt for godt

Sosiale tilpassningsvansker

Sovner sent

= Aspergers eller autisme.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6e3fd...430

 

Og du jobber som?

 

Anonymous poster hash: 0462f...14e

[Anonym bruker]

 

Liker innsekter litt for godt

Sosiale tilpassningsvansker

Sovner sent

= Aspergers eller autisme.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6e3fd...430

I tillegg til den viktigste faktoren: mor ER bekymret og søker hjelp hos sin venninne, og har gjort det jevnlig i flere år

 

Hun har imidlertid holdt seg i skinnet som aktiv lytter og undertrykt fagpersonen i seg.

 

Syns HI skal ta dette på alvor og anbefale barnets mor å kontakte fagfolk.

 

 

Anonymous poster hash: 4b44e...2ef

[Anonym bruker]

De tingene HI ramser opp er jo klassiske tegn/symptomer ved Asberger/autisme - så ikke så rart at det blir nevnt!

Jeg ville anbefalt mor om å ta en samtale med lærer for å vurdere henvisning til PPT. BUP er selvsagt også relevant, trengs henvisning fra fastlege. 

Har selv en sønn med Asberger

Anonymous poster hash: 6a357...c79

[Anonym bruker]

Mitt råd er å være venninne. Når hun ikke ber om råd, så gir du ikke råd heller.

Du er førskolelærer og ser mange røde flagg, men barnet går på skole og de vil nok se akkurat det samme og ta det med mor.

Jeg tror du ødelegge vennskapet ved å "sette diagnose"'på sønnen hennes. Hun er nok svært klar over selv at det er noe som ikke stemmer, men vil tydeligvis ikke innse det. Prøv heller å være en støtte for henne. Du sitter med en del faglig tyngde som kan hjelpe henne senere.

 

Anonymous poster hash: 271c6...0e3

[Anonym bruker]

Kommer ALDRI til å skjønne foreldre som fornekter problemer....

Ta imot ALL hjelp med åpne armer!! Det er til barnets beste!

 

DET kan du si til venninnen din!

 

Det er viktigere at barnet får hjelp, enn at hun kan bli fornærmet... Virkelig!

 

Anonymous poster hash: 7c51b...f50

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at ikke barn bare kan få være seg selv! At ting tilrettelegges for hver og en uten at man skal diagnotiseres og begrenses ut fra det. La de være og finn måter å få det til å fungere på! Det er vår oppgave, ikke å sette de i bås

 

Anonymous poster hash: 161f9...9bf

[Anonym bruker]

Mitt råd er å være venninne. Når hun ikke ber om råd, så gir du ikke råd heller.

Du er førskolelærer og ser mange røde flagg, men barnet går på skole og de vil nok se akkurat det samme og ta det med mor.

Jeg tror du ødelegge vennskapet ved å "sette diagnose"'på sønnen hennes. Hun er nok svært klar over selv at det er noe som ikke stemmer, men vil tydeligvis ikke innse det. Prøv heller å være en støtte for henne. Du sitter med en del faglig tyngde som kan hjelpe henne senere.

 

Anonymous poster hash: 271c6...0e3

 

Tenk gjennom hva du egentlig sier her...

Du sier at noen ikke stemmer med dette barnet, likevel oppfordrer du Hi å ikke gjøre noe med det, bare være venninne.

 

Mulig du og jeg bare er uenig i hva det vil si å være venninne. Jeg tenker at en venninne vil si fra, hjelpe venninnen til å få den hjelpen hun selv tydeligvis ikke er i stand til å be om. En venninne vil ikke se at sin venninne ikke skaffer barnet sitt hjelp, når barnet trolig trenger hjelp.

 

Hi, du sier at du bare har lyttet til din venninne til nå. Kanskje hun er så usikker på seg selv at siden du - som også er fagperson - ikke har sagt at en utredning kan være på sin plass, så tror hun at det ikke er nødvendig?

Du skal jo ikke sette noen diagnose på gutten. Men du kan si til henne at siden gutten sliter på flere områder så kan det være lurt å få et utredning, og at du tilbyr deg å støtte henne i den prosessen, si at du kan hjelpe henne å sette i gang prosessen, hvor hun skal ta kontakt for å få hjelp.

Hvis du ER en god venninne så vil du ikke sitte og lytte lenger, men du vil gjøre ting aktivt for at din venninne skaffer seg hjelp. Og om hun ikke raskt setter i gang en slik prosess selv, da bør du faktisk snakke med andre - du vet hvor du da bør ta kontakt.

 

Man sitter ikke i årevis og ser at et barn trenger hjelp uten å gjøre noe! Om foreldre ikke er i stand til å skaffe hjelp til barnet sitt selv så er det en form for omsorgssvikt som kan ødelegge livet til det barnet. Det skal INGEN sitte og se på uten å gjøre noe med!

 

Anonymous poster hash: 9c952...454