Gruer meg til barna kommer hjem etterpå

[Anonym bruker]

Og det er så fælt å føle det sånn. Jeg har en forferdelig psykisk slitsom periode akkurat nå og akkurat i denne samme perioden har noe oppstått så barna ikke har kunnet være hos pappaen sin på en mnd. Det er i utgangspunktet null problem at barna er her mer enn avtalen, men det passer så dårlig akkurat nå. Jeg vil bare ligge på sofaen hele tiden. Er så trøtt og utmattet. Når barna kommer hjem etterpå skal de bare ha kveldsmat og legge seg, og likevel ligger jeg her på sofaen og gruer meg. Det er tragisk 😞

 

Anonymous poster hash: 2a059...548

[Anonym bruker]

Har det likt. Veldig tungt! Har du noen du kan spørre om å komme å hjelpe deg? Du trenger jo ikke si noe annet enn at du er syk... Hvor gamle er barna?

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

[Anonym bruker]

Ja, det er tragisk. Tenk å kunne si at det passer dårlig at barna kommer hjem. Til sitt eget hjem...

 

Anonymous poster hash: 4007f...d46

[Anonym bruker]

Opp av sofaen og lag til en god kveldsmat, gjør det til en ekstra hyggelig stund. Lag noe du vet barna liker. Kanskje du kan lage kakao.

 

Snu om på tankene dine og gjør noe positivt av dette i steden for.

 

Ellers - om du ikke har hjelp for problemene dine, skaff deg det. Betro deg til en venninne eller familie, eller gå til legen og få en henvisning til psykolog. Kommunens psykiatriske sykepleier kan også være et godt alternativ (og lettere og raskere å komme til hos) hvis problemene ikke er for store.

 

Ikke ligg og grue deg - bestem deg for å gjøre noe positivt ut av denne kvelden

Anonymous poster hash: 25a19...e42

[Anonym bruker]

 

Opp av sofaen og lag til en god kveldsmat, gjør det til en ekstra hyggelig stund. Lag noe du vet barna liker. Kanskje du kan lage kakao.

 

Snu om på tankene dine og gjør noe positivt av dette i steden for.

 

Ellers - om du ikke har hjelp for problemene dine, skaff deg det. Betro deg til en venninne eller familie, eller gå til legen og få en henvisning til psykolog. Kommunens psykiatriske sykepleier kan også være et godt alternativ (og lettere og raskere å komme til hos) hvis problemene ikke er for store.

 

Ikke ligg og grue deg - bestem deg for å gjøre noe positivt ut av denne kvelden

 

Anonymous poster hash: 25a19...e42

Dette kunne jeg også funnet på å sagt for 6 måneder siden. Men nå har jeg erfart selv hvordan dette føles... Det er dessverre ikke bare å ta seg sammen å være positiv. Når man er så sliten gjør det bare vondt å stritte imot.

 

Men enig i at HI kan ha nytte av å få henvisning til psykolog eller noe slikt. Tungt å komme seg ut av slikt på egen hånd!

 

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

[Anonym bruker]

Ja, det er tragisk. Tenk å kunne si at det passer dårlig at barna kommer hjem. Til sitt eget hjem...

 

Anonymous poster hash: 4007f...d46

Hold frekkheten din for deg selv! HI har ikke valgt å slite på denne måten, og trenger ikke at noen uvitende som deg kommer å gir henne dårlig samvittighet! Skam deg!

 

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

[Anonym bruker]

Jeg går i behandling og har gjort det lenge. Nå er det tøffe temaer vi er inne på der og det merker jeg.

 

Barna har forøvrig ikke vært borte lenge nå altså. De har bare blitt med venner hjem etter skolen idag :-P

Neste uke skal de heldigvis være en natt hos foreldrene mine. De har sagt at jeg bare må si fra om de skal hjelpe meg, men jeg vil klare meg selv. Orker ikke mas fra dem om "hvordan det går".

 

 

Anonymous poster hash: 2a059...548

[Anonym bruker]

Jeg går i behandling og har gjort det lenge. Nå er det tøffe temaer vi er inne på der og det merker jeg.

Barna har forøvrig ikke vært borte lenge nå altså. De har bare blitt med venner hjem etter skolen idag :-P

Neste uke skal de heldigvis være en natt hos foreldrene mine. De har sagt at jeg bare må si fra om de skal hjelpe meg, men jeg vil klare meg selv. Orker ikke mas fra dem om "hvordan det går". Anonymous poster hash: 2a059...548

Kjenner meg igjen i det. Min mor sier hele tiden at jeg må si ifra om jeg trenger hjelp til noe. Men jeg hater å spørre og blir sliten av at hun er her også, for hun blir jo værende etter å ha lagt barna... Liksom enklere da og bare få de i seng på egen hånd...

 

Mine foreldre er også veldig ivrige på å spørre hvordan det går, og en dag måtte jeg bare si fra at jeg syntes det var slitsomt å måtte svare på det absolutt hele tiden. Så nå har det blitt bedre. Mulig de ble litt fornærmet, men jeg velger å tro at de forsto hva jeg mente.

 

Jeg tenker at hvis barna dine er litt store, så kan du forklare for dem at du er syk og at de må trå til litt mer. Her hjelper størstejenta veldig til. Hjelper til med å lage kvelds og få minsta i seng. Hverdagen ble mye bedre etter at jeg forklarte barna hvordan tilstanden min var, uten at jeg gikk inn på detaljene så klart. Nå forstår de at mammaen trenger mye hvile og de er flinke til å ta hensyn. Så koser vi oss ekstra de dagene jeg er i form til det

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

[Anonym bruker]

Kom deg ut i frisk luft! Gå en tur (sakte?) før barna kommer hjem. Du vil føle deg bedre - uansett hva du sliter med. Jeg lover...

Anonymous poster hash: 098e2...5c4

[Anonym bruker]

 

Opp av sofaen og lag til en god kveldsmat, gjør det til en ekstra hyggelig stund. Lag noe du vet barna liker. Kanskje du kan lage kakao.

 

Snu om på tankene dine og gjør noe positivt av dette i steden for.

 

Ellers - om du ikke har hjelp for problemene dine, skaff deg det. Betro deg til en venninne eller familie, eller gå til legen og få en henvisning til psykolog. Kommunens psykiatriske sykepleier kan også være et godt alternativ (og lettere og raskere å komme til hos) hvis problemene ikke er for store.

 

Ikke ligg og grue deg - bestem deg for å gjøre noe positivt ut av denne kvelden

 

Anonymous poster hash: 25a19...e42

Dette kunne jeg også funnet på å sagt for 6 måneder siden. Men nå har jeg erfart selv hvordan dette føles... Det er dessverre ikke bare å ta seg sammen å være positiv. Når man er så sliten gjør det bare vondt å stritte imot.

 

Men enig i at HI kan ha nytte av å få henvisning til psykolog eller noe slikt. Tungt å komme seg ut av slikt på egen hånd!

 

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

 

Man trenger ikke å ta seg sammen, og være positiv. Bare gjennomfør det - så vil den positive følelsen av å ha gjennomført det gi deg en opptur. Se på det som en god ting at barna gjør at du må komme deg opp av sofaen. Ingen blir bedre av å ligge pal, og la de negative tankene ta opp all plassen i hodet.

 

Anonymous poster hash: ca1db...356

[Anonym bruker]

Fysj....

 

Anonymous poster hash: e90cd...a5c

[Anonym bruker]

 

 

 

Opp av sofaen og lag til en god kveldsmat, gjør det til en ekstra hyggelig stund. Lag noe du vet barna liker. Kanskje du kan lage kakao.

 

Snu om på tankene dine og gjør noe positivt av dette i steden for.

 

Ellers - om du ikke har hjelp for problemene dine, skaff deg det. Betro deg til en venninne eller familie, eller gå til legen og få en henvisning til psykolog. Kommunens psykiatriske sykepleier kan også være et godt alternativ (og lettere og raskere å komme til hos) hvis problemene ikke er for store.

 

Ikke ligg og grue deg - bestem deg for å gjøre noe positivt ut av denne kvelden

 

Anonymous poster hash: 25a19...e42

Dette kunne jeg også funnet på å sagt for 6 måneder siden. Men nå har jeg erfart selv hvordan dette føles... Det er dessverre ikke bare å ta seg sammen å være positiv. Når man er så sliten gjør det bare vondt å stritte imot.

 

Men enig i at HI kan ha nytte av å få henvisning til psykolog eller noe slikt. Tungt å komme seg ut av slikt på egen hånd!

 

 

Anonymous poster hash: 6ed9e...edf

Man trenger ikke å ta seg sammen, og være positiv. Bare gjennomfør det - så vil den positive følelsen av å ha gjennomført det gi deg en opptur. Se på det som en god ting at barna gjør at du må komme deg opp av sofaen. Ingen blir bedre av å ligge pal, og la de negative tankene ta opp all plassen i hodet.

 

Anonymous poster hash: ca1db...356

Jeg vet jo at du har veldig rett. Og egentlig klarer jeg akkurat det du sier her veldig godt. Men ikke alltid. Barna kom nå hjem igår kveld og det gikk så fint så. Nå gruer jeg meg til helgen, som antakelig går riktig så fint den også. Men angsten er der likevel.

 

Barna mine begynner å bli store og kan være med å gjøre hverdagen lettere. Heldigvis. Men jeg får dårlig samvittighet, for det blir endel ipad på dem i hverdagen nå for tida. Jeg prøver å tenke at det gjør da ingenting om det er sånn en kort periode, men det gnager likevel. Enkle løsninger med middag har jeg også begynt med, det har jeg aldri gjort før. Jeg innser nå at jeg kanskje har litt høye krav til meg selv og dermed gir meg selv en gjennomføringsangst som egentlig er unødvendig.. Jeg vet ikke jeg... Men de vanskelige tankene kommer og går. Igår ville jeg bare være helt alene uten forpliktelser, idag føles det hakket bedre. Men at jeg trenger avlastning nå snart, det er det ingen tvil om!

 

 

Anonymous poster hash: 2a059...548