Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Anonym bruker]

Noen her som har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse og kan fortelle meg hvordan dere har forholdt dere til å leve med denne diagnosen?
Jeg har hatt noen helt grusomme år, siden jeg var 14 år, dvs si at jeg har slitt i relasjoner i 14 år med alt det innebærer. 
Har aldri blitt mobbet, men har kjølige foreldre, vært i flere dårlige forhold hvor jeg har blitt utnyttet og dårlig behandlet, fungerer bra på studier og i jobb, men føler ingenting lengre (de siste 2 år), bortsett fra for barna mine, men også til dem er jeg distansert, så nå er det ille.

Blir oppfattet som pen og vellykket fra utsiden, men vet at jeg ikke er normal og isolerer meg/ødelegger relasjoner tiltakende oftere nå, enn for bare ett år siden. 

Leser litt på nettet og jeg begynner å lure på om jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, finnes det håp for bedring, eller kan jeg bare gå og dø med en gang?

Jeg jobber paradoksalt nok i psykiatrien og nå forstår jeg så inderlig hvorfor det er så tabu-belagt å ha en diagnose og hvorfor pasienter er så nedbrutt når de endelig oppsøker hjelp.
Jeg vet jeg trenger hjelp og må oppsøke dette snarlig, men jeg føler heller for å gi opp... Dersom det skulle vise seg at jeg faktisk har en personlighetsforstyrrelse, med alt det det innebærer, så vet jeg jammen ikke hva jeg gjør eller hvordan jeg skal forholde meg til dette. Må jeg fortelle det til familie og venner?
Jeg ønsker ikke at noen som kjenner meg skal vite om dette... Jeg føler en vanvittig skam. Det gjør fysisk vondt. 

Jeg mener ikke å fornærme noen, og jeg er langt fra "for god" til å ha en psykisk lidelse, dette kan ramme hvem som helst. Jeg er bare sjokkert over det jeg plutselig har innsett og etter å ha analysert min egen atferd over de siste årene. HJELP!

Anonymous poster hash: d48d4...9fe

[Anonym bruker]

 

Noen her som har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse og kan fortelle meg hvordan dere har forholdt dere til å leve med denne diagnosen?

Jeg har hatt noen helt grusomme år, siden jeg var 14 år, dvs si at jeg har slitt i relasjoner i 14 år med alt det innebærer. 

Har aldri blitt mobbet, men har kjølige foreldre, vært i flere dårlige forhold hvor jeg har blitt utnyttet og dårlig behandlet, fungerer bra på studier og i jobb, men føler ingenting lengre (de siste 2 år), bortsett fra for barna mine, men også til dem er jeg distansert, så nå er det ille.

 

Blir oppfattet som pen og vellykket fra utsiden, men vet at jeg ikke er normal og isolerer meg/ødelegger relasjoner tiltakende oftere nå, enn for bare ett år siden. 

 

Leser litt på nettet og jeg begynner å lure på om jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, finnes det håp for bedring, eller kan jeg bare gå og dø med en gang?

 

Jeg jobber paradoksalt nok i psykiatrien og nå forstår jeg så inderlig hvorfor det er så tabu-belagt å ha en diagnose og hvorfor pasienter er så nedbrutt når de endelig oppsøker hjelp.

Jeg vet jeg trenger hjelp og må oppsøke dette snarlig, men jeg føler heller for å gi opp... Dersom det skulle vise seg at jeg faktisk har en personlighetsforstyrrelse, med alt det det innebærer, så vet jeg jammen ikke hva jeg gjør eller hvordan jeg skal forholde meg til dette. Må jeg fortelle det til familie og venner?

Jeg ønsker ikke at noen som kjenner meg skal vite om dette... Jeg føler en vanvittig skam. Det gjør fysisk vondt. 

 

Jeg mener ikke å fornærme noen, og jeg er langt fra "for god" til å ha en psykisk lidelse, dette kan ramme hvem som helst. Jeg er bare sjokkert over det jeg plutselig har innsett og etter å ha analysert min egen atferd over de siste årene. HJELP!

 

Anonymous poster hash: d48d4...9fe

Må visst rette på den der føler ingenting setningen ser jeg.. Jeg føler alt for mye og overanalyserer alt, som igjen fører til at jeg gir andre inntrykk av å ikke føle noe, dette har jeg fått høre flere ganger de siste 2 årene. Mens jeg virker kjølig og arrogant, raser det inni meg og jeg er dypt deprimert og ulykkelig, føler meg engstelig og mislykket, vil så mye med venner og familie, men klarer ikke lengre å holde fasaden, så det har blitt en del skulking og "selvmedisinering" med alkohol de dagene barna er hos faren sin. I perioder kjennes det som om livet stopper helt opp og funksjonsnivået mitt er minimalt, trekker meg helt tilbake og inn i skallet dersom noen kommer for nært.    HI

 

 

Anonymous poster hash: d48d4...9fe

[Anonym bruker]

Har du innsikt i at problemet kan ligge i din personlighet og hvordan du forholder deg til andre og håndterer vanskelige følelser og problemer, er det første skritt mot endring og forhåpentligvis bedring. Du kan ha unnvikende trekk og ikke nødvendigvis en personlighetsfortyrrelse.

 

Jeg oppfordrer deg innstendig om å ikke identifisere deg ut i fra det som passer med "diagnosen", du er mer enn det, vi har alle utfordringer og problemer, det er ingen skam å være menneskelig. Oppsøk hjelp og gjør det med hevet hode.

 

Anonymous poster hash: 0a0f2...43e

[Anonym bruker]

Jeg har den diagnosen fra psykiater. Det er ikke noe jeg bruker å informere kreti og pleti om. Fastlege og ektefelle vet, og terapeuten jeg går til (ikke den samme som satte diagnosen).

 

Jeg har høyt funksjonsnivå, men det koster meg mye. Fungerer i jobb hvor jeg både er utadvendt og står i tøffe relasjoner, men har høyere sykefravær enn de fleste. Fungerer sosialt, men er helt avhengig av alenetid og i dårligere perioder kompenserer ektefelle for meg i en del settinger.

 

Eksponering hjelper, til en viss grad. Samtaleterapi likeså. Jeg ser ingen grunn til å utsette meg for det helt åpenbare stigmaet det gir å være åpen om en slik diagnose, det vil bare være en merbelastning.

Anonymous poster hash: f7578...653

[Anonym bruker]

Jeg har (hatt) denne diagnosen, men kjenner meg ikke igjen i det du skriver - mye mer kjent er det #4 her skriver.

 

Uansett hva du har og ikke har - jeg har vært nokså åpen om min diagnose, og har opplevd veldig lite negativt knyttet til det. Jeg forstår ikke slike tabuer, og tenker at det får være andres problem om de synes jeg er rar. Forøvrig trenger du ikke fortelle det til noen som helst, om du ikke vil, men det kan jo hjelpe folk å forstå.

 

Forøvrig har jeg hatt svært god hjelp av samtaleterapi, både individuelt og i gruppe. Det høres fælt ut, men det var mye bedre (og med helt vanlige folk, ikke nutcases!) enn jeg trodde.

 

Lykke til, HI!

 

 

Anonymous poster hash: 971b7...df5