Huff. Leser så mange historier her om mobbing og vold.

[Anonym bruker]

Jeg er førstegangs og mini skal snart begynne i barnehage.

Før jeg begynte å lese her inne tenkte jeg aldri over omfanget av dette.

Nå er jeg så redd vi skal havne i en slik situasjon.

Gruer meg til å sende i barnehagen nå.

Flere med meg?

 

Anonymous poster hash: df62f...f3d

[Anonym bruker]

Jeg føler akkurat det samme som deg! Jeg er livredd for mobbing og sånt på grunn av alt som står i media. Men man må tenke at det er de alvorlige sakene som havner i media da. Jeg er sikker på at størsteparten av ungene ikke blir mobbet! 

 

Men jeg gruer meg til skolestart.. Virkelig. Spesielt siden vi ikke kjenner noen som skal begynn i samme klasse. Det blir jo helt krise om barnet mitt er den eneste som ikke kjenner noen. Men man får bare ta det som det kommer.. De fleste går det jo faktisk bra med. 

 

Jeg har forresten ikke hatt noen problemer i barnehagen! Null, niks mobbing!

Anonymous poster hash: 40ba9...2fd

[Giss]

De fleste barnehager er bra! Noen skrekkhistorier vil man alltid høre.

Jeg har hatt barn i barnehagen i syv år. Jeg har stort sett kun hatt positive opplevelser med det. Men med små barn sammen hver dag kan det i blant skje uheld/uheldige episoder. Det som da er viktig er hvordan barnehagen angriper saken. Barn møter litt av hvert etter hvert som de vokser opp, både i skole og barnehage. Andre voksne, andre barn, folk du ikke liker, folk som gjør ting annerledes enn du selv ville gjort. Det er en del av det å vokse opp. Det er skummelt å skulle gi slipp men de vokser og lærer og lærer seg også å takle andre personer og deres måte å være på. Ved problemer må man ta det opp med barnehagen/skolen og særlig i barnehagen har jeg opplevd at ting er blitt tatt alvorlig og arbeidet med på stedet. I skolen er det litt vanskeligere siden voksentettheten er mye lavere og langt flere ting skjer uten at en voksen får det med seg. Likevel har skolen plikt til å gripe inn og arbeide med saken ved problemer og man har muligheten for å gå høyere opp i systemet om man ikke opplever at de tar det alvorlig.

Barna skal ha det bra i hverdagen sin og både barnehage og skole er innstilt på at det er viktig. Lær de voksne omkring ditt barn å kjenne så dere kan snakke om ting du lurer på/problemer som måtte oppstå. Så går det meste veldig bra.

Ikke la deg skremme av historier på internett. Man skriver jo ikke nødvendigvis om alle hverdagene hvor ting har fungert fint. Det er jo når folk er frustrert over noe eller har problemer de ikke kan finne løsningen på at de skriver.

[Kjerringa med agurken]

Her har vi hatt blandede erfaringer.

Hatt flere barnehager grunnet flytting og en barnehage hvor det var store problemer.

Familiebarnehage - fungerte bra, men var kun en ansatt og hun eller de andre var ofte syke.

Kommunal barnehage- barnet trivdes ikke så godt og det var langt unna jobb.

Menighetsbarnehage- fungerte supert og var 100m unna jobb!

Kommunal barnehage - fungerte særdeles dårlig (byttet i forbindelse med å knytte bånd 1 år før skole). Guttene her kastet steiner og direkte mobbet ut sønnen min. Fikk han fort ut av denne barnehagen og over til en privat barnehage i Oslo. Solgte leiligheten og flyttet til Oslo (jobbet allerede der). Den nye barnehagen fungerte perfekt! Når det gjelder skole var det da nesten 4 år med mobbing på en og samme skole...Flyttet til en annen landsdel og har kommet til en bra skole. Må si at vi har hatt best erfaringer med private barnehager. Kommunale har ikke vært noe særlig...

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet selv, og kjente veldig på dette før mine barn begynte i barnehagen og senere på skolen. Men det er viktig å ikke ta sorgene på forskudd. De må få lov å prøve seg ute i verden, og det kommer mest sannsynlig til å gå bra. Som en annen her sier; det er ikke enkelthendelser som er problemet, men hvordan skolen/barnehagen griper an saken. Kan også si at det som jeg går mest og tenker på etter min oppvekst, er ikke de gangene jeg ble dyttet ned trappa, kastet snøball på eller stengt inne på do. Det som er verst, er faktisk sånn usynlig "jentemobbing" der de bare sier du får være med, men du må sitte et annet sted eller være hund eller tilsvarende. Det tar langsomt knekken på selvtilliten, samtidig som at det er vanskelig for andre å oppfatte det. 

Anonymous poster hash: 39a7e...9c5

[Anonym bruker]

Husk at de med fornøyde barn som trives, ikke skriver her og forteller det! Alle mine har hatt det topp i bhg.

 

Anonymous poster hash: 02f30...4a2