Angrer på at jeg ble gravid :(

[Anonym bruker]

Utrolig tung følelse å bære!! Jeg har i lang tid vært deprimert og sliter en del sosialt. Vet ikke hvordan jeg skal oppsøke mennesker og hvordan jeg skal være, så har i lang tid vært mye alene. Mine problemer har vært overkommelig og jeg har klart å leve som normalt (student, mamma osv)

 

Etter jeg ble gravid har problemene mine blitt titusen ganger større. Sover hele dagen, har null energi, føler null glede og er generelt trist og lei.

 

Studiene mine går til dundas pga situasjonen og jeg føler verken studentlivet eller arb.livet kommer til å fungere for meg. Er så lang nede!!

 

Nå er jeg gravid og har termin om 10 uker. Synes det er så trist at jeg ikke gleder meg mer over svangerskapet og babyen som kommer.

 

Prøver å skjule det for kjæresten min (vi bor ikke sammen pga studiene), så jeg har ingen å snakke med.

 

Gruer meg allerede for hvordan ting blir etter babyen kommer. Føler jeg har mer enn nok med meg selv og jenta mi på 6 år, slik situasjonen er. Gjør alt jeg kan for å holde humøret opp for hennes del!

 

:(

 

 

 

Anonymous poster hash: b617a...dd0

[Anonym bruker]

Uff, ikke godt å ha det sånn.

Det høres ut som du har en skikkelig depresjon. Dette burde du snakke med jordmoren din om...

Håper ting snur seg, og du får noen å snakke med og blir bedre.

klem til deg

Anonymous poster hash: c44d9...3e0

[Anonym bruker]

Ja du må få hjelp, så snakk med jordmor! Jeg hadde også litt sånne motsridende følelser ang graviditeten når jeg endelig ble gravid (har barn fra før også), og angret iblant, men det var bare hormoner heldigvis....

Anonymous poster hash: 35e9e...c46

[Anonym bruker]

Jeg var det du er nå for et par år siden, det går stråkelende med meg og Barnet nå !

 

Jeg tok det opp med jordmor og hun hjalp, jeg fikk time med psykolog og fikk tatt tak i det før det gikk for langt.. Det eneste jeg angrer på var at jeg følte meg litt lurt for en graviditet/nyfødt periode siden jeg var så langt nede... Og derfor har jeg lyst på en til for å "rette opp" men

 

Takker Gud for barnet jeg fikk, makan til vittitipetter enda det kan være slitsomt i perioder og han er ikke det letteste barnet ville jeg aldri ha vært foruten.

 

Barnet kommer uansett, men jeg ville ha snakket om hvordan du føler det til jordmor, kjæreste eller en veldig god venninne

 

Anonymous poster hash: e3839...d6c

[Anonym bruker]

God klem til deg! Det vil gå bra! Du må snakke med kjæresten din. Og jordmor. Allerede i morgen.

 

Anonymous poster hash: 238ce...6bf

[Anonym bruker]

Så trist å høre at du har det sånn! Jeg har slitt med depresjon og angst i over 15 år, og vet hvor tøft det kan være. Har gått i samtaleterapi med en rekke forskjellige psykologer gjennom tidene, prøvd medisinering osv., uten at jeg syntes at noe av det hjalp. For to år siden begynte jeg å gå til en helt fantastisk psykolog, og det har hjulpet meg masse. Medisin sluttet jeg med da min mann og jeg begynte å tenke på å bli gravid. Vi venter nå vårt første barn og de psykiske problemene mine har faktisk lettet etter at jeg ble gravid. Jeg var livredd for at de skulle slå negativt ut når jeg ble gravid (og er fullt klar over at jeg er mer utsatt for en fødselsdepresjon), men jeg er overbevist om at samtalene mine med psykoloegn nå underveis i svangerskapet har gjort situasjonen så mye bedre for meg. Anbefaler derfor at du får en god psykolog og snakke med, slik at du får litt av tankene og bekymringene dine borte fra skuldrene. Det er IKKE noe kjekt å ha det slik, -unner ingen det der. Masse masse lykke til! Bor du på Østlandet, så får du gjerne kontaktopplysningene til psykologen min, -bare å rope ut!

Anonymous poster hash: 80db3...9ff

[Anonym bruker]

Dette kommer du til å klare, og det kommer bedre tider kjære deg.

 

Kanskje du kan snakke med en psykolog eller noe som kan hjelpe deg å bekymre deg mindre.

 

Alle bekymringer er forgjeves. Enten skjer ikke det man har bekymret seg for, og da var det ikke noe poeng å bekymre seg for det, eller så skjer det, og da hjalp det jo heller ikke å bekymre seg for det Misforstå meg rett.

 

Prøv å være tilstede her og nå heller enn å tenke på fortiden eller framtiden. Prøv å kose deg i eget selskap, og vær glad i deg selv. Når du merker ubehagelige tanker og følelser dukker opp kan du observere de tankene og følelsene og deretter la dem forsvinne igjen. Pust rolig, gå en tur ute, se deg omkring, se på trærne, blomstene. Snakk med seksåringen, lytt til henne, til det hun er interessert i.

 

 

Anonymous poster hash: e86bd...b1f

[Anonym bruker]

Jeg som skrev over burde vel utdype litt mer.

 

Jeg har selv opplevd noe helt forferdelig som gjorde at jeg slet masse med depresjon og angst. Så fikk jeg hjelp av en dyktig psykolog til å se ting på andre måter. Jeg ble også interessert i buddhismen (som levesett, ikke religion). Nå har jeg det mye bedre, en indre ro.

 

Men det er ikke lett å forklare det i en kommentar på et forum. Så jeg anbefaler deg å søke svarene selv. Men selv om det høres alt for "enkelt" ut er det virkelig hjelp i å ikke gå for dypt inn i følelsene sine (for de kommer og går, og kommer ofte i veien for ting), og prøve å være mest mulig tilstedet her og nå, legge merke til de små detaljene, lytte til mennesker du treffer, enten på jobb eller på nærbutikken. Osv

 

Anonymous poster hash: e86bd...b1f