Redd for at jeg er for gammel til å finne meg en ny

[Anonym bruker]

Jeg er snart 35 år og vurderer å avslutte forholdet mitt. Jeg har det ikke så veldig bra, og tvilen på fremtiden vokser for hver uke.

 

Men - det som holder meg tilbake er at jeg er livredd for at jeg er for gammel til å finne meg en ny. Jeg ønsker meg så inderlig barn (og helst to stykker), og ikke bare tar det tid å finne en ny mann, men det tar jo også gjerne tid å bli godt nok kjent før man skal sette unger til verden.

 

Er det noen der ute som har noen råd til meg?

(Jeg kan ikke avslutte forholdet før til våren, må eventuelt spare opp til et sted å bo.)

 

Anonymous poster hash: 98a57...116

[Anonym bruker]

Skjønner godt hvordan du tenker. Hadde de samme tankene selv da jeg avsluttet mitt forhold. Jeg var riktignok litt yngre enn deg, men det var det som ble avgjørende for at jeg gikk. Jo lenger vi bodde sammen, jo mer sikker ble jeg på at forholdet ikke var liv laga i fremtiden.Og jeg ble og mer og mer sikker på at jeg ikke ønsket å ha han som fremtidig eks og far til mine barn.  Jeg satt meg en dato, om jeg fremdeles hadde den minste tvil innen den datoen, skulle jeg avslutte, uansett hvor tungt og kjipt det var. Satt datoen 2-3mnd frem i tid.

 

Du kan se det på flere måter. Du vil gjerne ha barn, men vil du ha de med mannen du har i dag? Ønsker du å være bundet til han med barn resten av livet? Vil du helst finne en ny mann som skal være biologisk far til dine barn? Eller er ønsket om barn så stort at du skulle vurdert sæddonor fra feks Danmark, og så heller tenkt at en ny mann og en far til barna kommer etterhvert? Hvem vet, kanskje treffer du mannen i ditt liv, mens du er i prosessen med å skulle i gang med fertilitetsbehandling, og dere får barn sammen i stedet.

 

Når jeg ble i lag med mannen min gikk i grunn ting rimelig fort. Vi hadde begge forhold bak oss, og visste hva vi ikke ville ha. Vi ble samboere etter tre mnd, forlovet etter 5, gift etter halvannet år og nå fire år etter er vi på vei med nr 2 og 3. Det skal sies at vi kjente hverandre noen år før vi ble et par. Jeg er 38 til termin.

 

Er det bedre å få barn med en mann du allerede tviler på, når de aller fleste par får mange ekstrautfordringer når det kommer barn inn i bildet, eller er det bedre å spare opp penger, begynne å tenke på hvordan du kan få det fint på egenhånd, og så evt starte prosessen med egne barn. Da slipper du å føle at klokken tikker altfor fort, og du slipper å være bundet til en mann du vurderer å bryte med, resten av livet. Hvordan blir det å forholde seg til mannen din, som far til dine barn, og en eks?

 

Vet ikke om det var så mange råd, bare en haug med tanker jeg har tenkt tidligere.

Anonymous poster hash: aec50...744

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du svarte meg!

 

Jeg har faktisk vurdert å dra til Danmark. Det som mentalt holder meg tilbake sånn sett er at jeg ønsker en pappa til barna, jeg vokste opp uten en far selv og vet hvordan det føles. Det jeg ønsker aller mest er å få barn sammen med noen som elsker meg og ønsker barn med meg, men årene går jo og jeg begynner å tvile på om jeg vil oppleve den "rosa drømmen" der. Men man vet jo aldri... Danmark blir i alle fall løsningen om jeg ikke finner noe bedre, for barn skal jeg ha om jeg kan få dem

 

Det du skrev om å få barn med en man allerede tviler på var veldig bra. Jeg har jo tenkt akkurat de samme tankene selv, og jeg vet at han kan være en ganske bitter eks å ha med å gjøre. Egentlig tror jeg at jeg vet "svaret", men det er vanskelig. Vi har jo levd sammen i flere år, jeg er stemor til hans barn, og bare jeg tenker på å gjøre det slutt, begynner jeg å grue meg. Men det er jo ikke fordi jeg VIL leve sammen med ham, det er vel mest på grunn av alt det praktiske rundt.

 

 

Anonymous poster hash: 98a57...116

[Anonym bruker]

(Det var HI)

Anonymous poster hash: 98a57...116