Episoder med følelse av kvelning (psykisk)

[Anonym bruker]

Når jeg tenker på at jeg er "fanget" med barn de neste 18+ årene føler jeg meg nesten kvalt. Hvordan skal jeg få plass til MEG? Om noen forstår. Disse tankene kommer kanskje 1-2 ganger i året. Jeg aner ikke hvordan det er å være mamma til eldre barn, men det føles så kvelende de to gangene i året.. Og det er så deprimerende. Hjernen fokuserer av seg selv på alt det negative, og føler meg dårlig av det.

Resten av året tenker jeg heldigvis ikke sånn. Det har ikke noe med barna å gjøre, mer tanken på å ha barn og ofre seg selv 100%. Når jeg tenker disse tankene, tenker jeg egentlig mer på en fantasifigur som har fiktive barn, dvs jeg tror egentlig det bare er en angstfantasi, men er jeg alene om å ha det sånn?

 

Anonymous poster hash: 785cf...b94

[Anonym bruker]

Når jeg tenker på at jeg er "fanget" med barn de neste 18+ årene føler jeg meg nesten kvalt. Hvordan skal jeg få plass til MEG? Om noen forstår. Disse tankene kommer kanskje 1-2 ganger i året. Jeg aner ikke hvordan det er å være mamma til eldre barn, men det føles så kvelende de to gangene i året.. Og det er så deprimerende. Hjernen fokuserer av seg selv på alt det negative, og føler meg dårlig av det.

Resten av året tenker jeg heldigvis ikke sånn. Det har ikke noe med barna å gjøre, mer tanken på å ha barn og ofre seg selv 100%. Når jeg tenker disse tankene, tenker jeg egentlig mer på en fantasifigur som har fiktive barn, dvs jeg tror egentlig det bare er en angstfantasi, men er jeg alene om å ha det sånn?

 

Anonymous poster hash: 785cf...b94

Akkurat i det jeg innså at jeg var gravid, fikk jeg sånne tanker. Hver gang!

 

Anonymous poster hash: 5e5ba...df8

[Anonym bruker]

For det første må du ikke ofre deg selv 100%. Hvis du gjør det må du ordne deg avlastning før du tørner helt. Alle trenger litt alenetid og å få være egoist innimellom.

 

Anonymous poster hash: b9594...18f

[Anonym bruker]

 

Når jeg tenker på at jeg er "fanget" med barn de neste 18+ årene føler jeg meg nesten kvalt. Hvordan skal jeg få plass til MEG? Om noen forstår. Disse tankene kommer kanskje 1-2 ganger i året. Jeg aner ikke hvordan det er å være mamma til eldre barn, men det føles så kvelende de to gangene i året.. Og det er så deprimerende. Hjernen fokuserer av seg selv på alt det negative, og føler meg dårlig av det.

Resten av året tenker jeg heldigvis ikke sånn. Det har ikke noe med barna å gjøre, mer tanken på å ha barn og ofre seg selv 100%. Når jeg tenker disse tankene, tenker jeg egentlig mer på en fantasifigur som har fiktive barn, dvs jeg tror egentlig det bare er en angstfantasi, men er jeg alene om å ha det sånn? Anonymous poster hash: 785cf...b94

Akkurat i det jeg innså at jeg var gravid, fikk jeg sånne tanker. Hver gang!Anonymous poster hash: 5e5ba...df8

Ja, det har jeg også opplevd. Kanskje det bedrer seg?

 

Anonymous poster hash: 785cf...b94

[Anonym bruker]

For det første må du ikke ofre deg selv 100%. Hvis du gjør det må du ordne deg avlastning før du tørner helt. Alle trenger litt alenetid og å få være egoist innimellom.Anonymous poster hash: b9594...18f

Ja, det er sant, men vil ikke være til bry. Kanskje det er lettere når barna er eldre. Eldste er 2,5

 

Anonymous poster hash: 785cf...b94

[Anonym bruker]

Du er jo ikke nødt til å ofre deg selv fullstendig. Men ting blir mye enklere når barna blir eldre og mer selvregulerende. Mine er nå 9, 11 og 17 og jeg har mye fritid dersom jeg vil. De trenger hjelp til lekser og kjøres til ting, men ellers veldig selvstendige. De er mye ute med venner, går til fritidsaktiviteter på egenhånd, dusjer selv, smører matpakke osv. Nå har jeg anledning til å trene det jeg vil, handle når jeg vil osv. 

Det blir bedre!

Anonymous poster hash: 085b4...eb3

[Anonym bruker]

 

Du er jo ikke nødt til å ofre deg selv fullstendig. Men ting blir mye enklere når barna blir eldre og mer selvregulerende. Mine er nå 9, 11 og 17 og jeg har mye fritid dersom jeg vil. De trenger hjelp til lekser og kjøres til ting, men ellers veldig selvstendige. De er mye ute med venner, går til fritidsaktiviteter på egenhånd, dusjer selv, smører matpakke osv. Nå har jeg anledning til å trene det jeg vil, handle når jeg vil osv.

Det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: 085b4...eb3

Takk det hjelper. Jeg har nok sett for mye av hva som har skjedd med egne og andres foreldre i oppveksten, de forsvinner liksom en stund.

 

Anonymous poster hash: 785cf...b94