Lav selvtillit som mamma

[Anonym bruker]

Jeg har så lav selvtillit som mor for mine to. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, fordi på jobb,venner og som person har jeg ganske god selvtillit. Når det kommer til morsrollen føler jeg meg bare helt avstumpet. Jeg har alltid hatt lyst på barn og er veldig glad i barn. Før jeg fikk barn selv elsket jeg å leke/gjøre ting sammen med andres barn. Jeg var overlykkelig da vi skulle få barn og tror jeg idylliserte morsrollen og hvilken mor jeg skylle bli litt for mye.

 

5 år senere (altså nå) har jeg et barn på 5 og et på tre år. Jeg føler meg utilstrekkelig, jeg spiser meg selv opp med dårlig samvittighet (tror jeg har gjort det de to siste årene) og nå er jeg bare helt avstumpet. Jeg føler at jeg ikke takler morsrollen, at jeg ødelegger barna, jeg synes tilogmed synd på de som har meg som mor. Av og til føler jeg st de ikke engang er mine barn, ikke ligner de på meg, begge er gutter (ønsket meg gutter) men finner det vanskelig å identifisere meg med interessene da jeg elsker å sitte å perle, tegne, bake osv er det noe guttene mine avskyr. Jeg føler ofte at jeg ikke har kontroll når jeg er alene sammen med begge to samtidig. At de ikke har nok skifteklær i bhg, at jeg gir de usunn mat og at jeg gjør alt feil.

 

(Alt dette jeg nevnte nå er slik jeg føler det, enda jeg vet at de har det bra -så sliter jeg)

 

Jeg er sammen med barnefaren og vi har vært sammen i over ti år og han er fantastisk, bade som pappa og kjæreste. Han gjør både husarbeid og lager middag når jeg ikke gjør det, han legger barna hver kveld fordi det får ikke jeg til, han kler på de hver morgen. Jeg gjør alle de usynlige tingene som å lage matboks og legge frem klær, rydde rommene og skifte sengetøy, vaske klær. Grunnen til at jeg gjør det er fordi at da kan jeg gjøre noe for de uten at noen merker det i fred.

 

Jeg er bare en dårlig person.

 

Jeg har ikke det ekstra overskuddet når jeg kommer hjem fra jobb til å leke med barna. Der går liksom i ett mellom middag, husarbeid og legging.

 

Jeg får heller aldri høre av noen at jeg er en god mor (enda jeg mener selv at jeg er det) jeg prøver så godt jeg kan, er både fotballtrener og i FAU i bhg, ordner og hjelper til. Inviterer ofte venner av barns hit både på besøk eller tar de med på arrangement -men jeg ser ingen vits i å fortsette å gjøre det heller for det er ingen som egentlig legger merke til det.

 

Føler at jeg aldri før høre noe positivt, verken av venner, familie eller pappan. Vennene mine har nyfødte så de er veldig flinke til å kritisere/fleipe over måten jeg oppdrar barna mine på, familien min vet jeg igrunn ikke hva jeg skal tro om men jeg tror de har et dårlig inntrykk av meg som mor, fra bhg hører jeg ingenting med mindre de mangler skifteklær eller har gjort noe negativt. Kollegaer kan også plutselig komme med en kommentar når jeg forteller noe om mine barn (for jeg er ikke den som sitter å skryter hemningsløst over hvor fantastiske barna mine er for jeg synes når andre gjør det at det er ganske kjedelig). Jeg forteller mer typ at han ene hadde tatt alle klærne i skapet å lagt de i badekaret for å hule. Noe jeg synes både er gøy og oppfinnsomt, kan andre svare herregud at du lar de gjøre det, hadde mine aldri fått lov til, hvor jeg tenker inni meg at jeg ikke kan følge med på alt de gjør og akkurat når han gjorde dette var jeg i andre etasjen å ga lillebroren brødskive -hvor jeg etterpå tenker at jeg må være en dårlig mor som ikke følger med...

 

Jeg legger meg igrunn aldri opp i hva andre gjør med sine barn, men jeg passer på å fokusere på det positive og gir kompliment til andre om hvor flinke de er.

 

Det hadde bare vært innemellom godt p få høre detcsamne tilbake, men folk sier vel ikke ting de ikke mener.

 

Rundt morsdag i år tenkte jeg når jeg nok et år ikke fikk verken en gratulasjon eller oppmerksomhet (aldri fått det) men heg hadde et håp om at største kanskje nå som han var fem hadde bare tegnet eller gitt meg en klem. Det fikk jeg ikke. At jeg skulle begynne og se hva folk rundt meg sa til meg og frem til nå har jeg fortsatt ikke gått hørt noe positivt til meg som mor eller noe positivt om mine barn. Så nå er jeg overbevist om at jeg må være en helt forferdelig mor og det er så sårt og det gjør så vondt. Og det er min skyld

 

Anonymous poster hash: a0ca4...35b

[Gjest Antarctica]

1) Tror du legger lista veldig høyt! Det er ikke idyll og lutter kjærlighet å ha barn.

2) Du er på et farlig spor hvis du begynner å lete etter bekreftelse eller bevis på at du er en god mor, enten fra familie og venner, eller (Gud forbyde!) fra barna.

 

Prøv å se på det hele i et fugleperspektiv: har ungene dine et godt liv? Da er du en god mor. Selv om mannen din er "flinkere" til å legge dem om kvelden.

[Anarkali]

Du virker som en god og engasjert mor! Livet er dessverre litt slik at man ikke kan ha 100 % fokus på barna til alle tider. St dagene går i ett er vanlig og det er ikke alltid man får lekt innimellom alt det andre. Så lenge du "ser" barna dine og de blir følelsesmessig og praktisk tatt bare på så er man er god foreldre tenker jeg. Istedenfor å kaste bort tiden og fokuset ditt ved å hele tiden tenke at du ikke er god nok, så tenk heller på alt du gjør for barna dine og prøv å vær mer tilstede i øyeblikket. Vi føler oss alle utilstrekkelige til tider, rett og slett fordi vi er uendelig glad i barna våre og ønsker det absolutt beste for dem.

[Anonym bruker]

Jeg synes du virker som en veldig god mor! 💙 Jeg hører heller aldri at "du virker som en god mor", men hvor ofte sier man sånt til andre da?

 

Anonymous poster hash: 4ff66...779

[Anonym bruker]

Jeg er som oftest en god mor og føler meg vanligvis som en god mor, men får heller ikke høre det og hvertfall ikke av ungene. Unntaket er av mannen i perioder hvor jeg har tvilt på hele meg og morsrollen.

 

Ikke sett din selvfølelse på andres bekreftelser.

 

Jeg stusser på ting som at du ikke kan legge ungene for du ikke har kontroll, andre kommenterer deres oppdragelse osv. Kan det være at i higen etter å være verdens beste mor har du latt ungene styre showet og fått vanskelige unger? Og nei, det er ikke gøy og kreativt at en snart-skolegutt legger klærne i badekaret.

 

Og hvor er far i dette, om du aldri har fått gratulasjoner til morsdagen? Unger vet ikke av seg selv at det er morsdag, her må far våkne opp.

 

Tror alle tar deg litt for gitt og du er for selvoppofrende

 

Anonymous poster hash: be893...1f0

[Gjest Antarctica]

Jeg er som oftest en god mor og føler meg vanligvis som en god mor, men får heller ikke høre det og hvertfall ikke av ungene. Unntaket er av mannen i perioder hvor jeg har tvilt på hele meg og morsrollen.

 

Ikke sett din selvfølelse på andres bekreftelser.

 

Jeg stusser på ting som at du ikke kan legge ungene for du ikke har kontroll, andre kommenterer deres oppdragelse osv. Kan det være at i higen etter å være verdens beste mor har du latt ungene styre showet og fått vanskelige unger? Og nei, det er ikke gøy og kreativt at en snart-skolegutt legger klærne i badekaret.

 

Og hvor er far i dette, om du aldri har fått gratulasjoner til morsdagen? Unger vet ikke av seg selv at det er morsdag, her må far våkne opp.

 

Tror alle tar deg litt for gitt og du er for selvoppofrende

 

Anonymous poster hash: be893...1f0

Det er da kjempegøy og kreativt at en femåring bygger hytte av klærne! Jeg hadde ledd meg skakk! Nettopp fleksibiliteten og humoren er noen av mine beste egenskaper som mamma. Unger er ikke "vanskelige" selv om de er korttenkte...

[Anonym bruker]

 

Jeg er som oftest en god mor og føler meg vanligvis som en god mor, men får heller ikke høre det og hvertfall ikke av ungene. Unntaket er av mannen i perioder hvor jeg har tvilt på hele meg og morsrollen.

Ikke sett din selvfølelse på andres bekreftelser.

Jeg stusser på ting som at du ikke kan legge ungene for du ikke har kontroll, andre kommenterer deres oppdragelse osv. Kan det være at i higen etter å være verdens beste mor har du latt ungene styre showet og fått vanskelige unger? Og nei, det er ikke gøy og kreativt at en snart-skolegutt legger klærne i badekaret.

Og hvor er far i dette, om du aldri har fått gratulasjoner til morsdagen? Unger vet ikke av seg selv at det er morsdag, her må far våkne opp.

Tror alle tar deg litt for gitt og du er for selvoppofrendeAnonymous poster hash: be893...1f0

Det er da kjempegøy og kreativt at en femåring bygger hytte av klærne! Jeg hadde ledd meg skakk! Nettopp fleksibiliteten og humoren er noen av mine beste egenskaper som mamma. Unger er ikke "vanskelige" selv om de er korttenkte...

Om alle kommenterer hennes oppdragelse er det jo noe som skurrer

 

Anonymous poster hash: be893...1f0