Burde vi flytte hjem igjen?

[Anonym bruker]

Jeg flyttet med barna 4 timer hjemmefra, for å begynne på skole. Det betydde at barna selvfølgelig måtte bytte skole, og livet ble snudd opp ned for dem.

 

Nå viser det seg at jeg er langtidssykemeldt, så jeg må ta permisjon resten av året. Dvs at jeg ikke kan begynne på utdannelsen igjen før tidligst neste skoleår. (Om jeg i det hele tatt kommer inn igjen.)

 

Barna er 8 og 6 år gamle. Vi har bodd her nå i snart 8 mnd, og det er ingen av dem som har slått seg til ro, på noen som helst måte. Yngste har fått seg én venn, eldste ingen faste venner, og begge sliter med det sosiale her.

Jeg ser tilbake til tiden hvor vi bodde der de vokste opp. Der hadde de store ongangskretser, med venner overalt. Nå gruer de seg til skole, gruer seg til alt. De har begge blitt innesluttet. De spør nesten hver dag om vi ikke kan flytte hjem igjen....

 

Jeg tenker at OM jeg skal ta denne utdannelsen, så er det ingen vits å flytte hjem igjen for få mnd, for så å flytte tilbake. Men jeg har en utdannelse fra før, som vi kan leve ok på, så dette er ikke noen absolutt must.

 

Burde jeg flytte hjem, for barna sin skyld? Eller er det normalt at barn bruker så lang tid på å tilpasse seg?

 

Anonymous poster hash: 3b6b5...f54

[Anonym bruker]

Ville flyttet hjem. Men trives du der du er nå? Og har du snakket med skolen eller sett om det er noe å gjøre for å hjelpe barna med det sosiale? Er de med på ting på fritiden?

 

Anonymous poster hash: 5dd0c...ef8

[Anonym bruker]

Hadde aldri ofret barnas lykke for egen utdannelse. Særlig når du ikke engang vet om du får tatt den!!

 

Anonymous poster hash: a0536...1ce

[Anonym bruker]

Hadde aldri ofret barnas lykke for egen utdannelse. Særlig når du ikke engang vet om du får tatt den!!

 

Anonymous poster hash: a0536...1ce

 

Mine barn har alltid vært sosiale, og de har hatt lett for å skaffe seg venner. Har feks alltid kunnet leke med fremmede på ferier, på danskebåten, på stranden, lekeplassen osv.

Jeg trodde derfor at det kom til å gå helt fint for de å flytte. Jeg visste selvfølgelig at det ville ta litt tid å finne seg til rette, men jeg trodde ikke at det skulle bli som dette. Hadde jeg visst det, så hadde jeg aldri flyttet.

Jeg synes det er ok her, men jeg savner hjem jeg også. Men hadde jeg ikke hatt barn, så hadde jeg nok blitt her. Men som denne personen sier, jeg ofrer ikke lykken til mine barn pga en utdannelse. Om ikke dette bare er en fase. Det er dét jeg synes er vanskelig å vite.

 

 

Anonymous poster hash: 3b6b5...f54

[Nyttårs barn]

Jeg tenker vel at dette vi gå seg til. Yngste går i 1 klasse? Han eller hun er jo helt i startet av skoleløpet og at det ikk er blitt så mage venner nå er ikke så rart.

Spørsmålet er vel hva du tror om fremtidsutsiktene der dere bor nå kontra der dere kommer fra?

Er denne nye utdannelsen et skritt opp for deg, vil den føre til at du og barna får et rikere liv? Her tenker jeg ikke kun på økonomi.

Hvilke muligheter har dere på deres nye hjemsted på lang sikt, vil ungene tjene på å bli boende der om du ser det i perspektiv?

Om du ikke tror at du får tatt den nye utdannelsen din og alle lengter tilbake til der dere var før så er det jo bare å flytte hjem igjen.

Endret 20. september 2015 av Nyttårs barn