Dere med "krevende" tennåringer, hjelp meg litt.

[Anonym bruker]

Jeg er mor til ei jente på 13år, jeg har alene omsorgen for henne å det har ikke alltid vært like lett.

 

Hun har vært i skolesystemets "søkelys" siden hun var 9år. Hun hadde problemer med skolearbeidet, la langt etter snitt. Etter noen år med utredning så kom dem frem til at hun har lavt arbeidsminne, alt må gjentaes av ting som blir lært før det endelig sitter.

 

For 2år siden fikk vi endelig ekstra hjelp i timene, ting begynte å løse seg å nå siste 2årene fungerer hun fint på skolen. Men nye ting å utfordringer dukket opp. Deperesjon å lavt selv bilde.

 

Jeg tok selv kontakt med barne og famile tjenesten å forlangte utredning om det kan ligge noe mer i det enn bare "lavt arbeidsminne å konsentrasjons problemer".

 

Hun har gått til psykolog, samtaler med skole helsesøster, pratet med meg å vi får alle samme følelsen at jenta sliter. Hun har et lavt selvbilde å strever.

 

 

 

Jeg kjenner det tar på psykisk dette å være bekymret for henne, det går litt utover hverdagen å jobb. Det er ikke en eneste dag uten at jeg bekymrer meg for hvordan hun har det.

 

Hun har gode perioder å værre perioder, perioder der hun stråler å perioder der alt virker å være tungt for henne. Jeg prøver å nå inn til henne men når jeg prøver så er svaret jeg får når jeg spør : Hvorfor føler du deg trist: alt......Alt er svaret vi får.

 

Hun er med venner, hun har lite eller ingen fravær fra skolen. Hun gjør lekser. Men dette med stor oppfølging av meg. Jeg sitter med henne å hjelper med leksene, jeg vekker henne å får henne i vei på skolen, jeg lager matpakken til henne å jeg pusher henne til å motiveres slik at hun forstår dette er viktig.

 

Men siste året har det vært ny "krevende" periode, tennårene har kommet for fult. Det å trosse regler å utforske veien til "voksen livet" har fått en økende trang. Jeg overhørte en samtale der hun å hennes venner pratet om dette med å prøve å drikke alkohol, jeg har funnet snus bokser å jeg har oppdaget at hun la ut litt utfordrende bilder på sin telefon da hun skulle vise meg et bilde å jeg så minitur bilde av et annet.

 

Vi har ukentlige krangler å uenigheter, jeg prater med henne 2-3 gang i uken om dette.

 

Hun kommer til stadighet inn for seint, hun må inn til 20.30 i ukedagene å 21 i helgene. Hun kommer ofte inn 30min for seint å jeg straffer med at hun må inn 30min tidligere neste 3 påfølgende dager for så enda 30min tidligere om hun igjen gjør det. Dette har fungert bra en viss periode men så er det på det igjen.

 

Jeg er ubeskrivelig gla i henne, jeg kunne gått igjennom ild å vann for henne men jeg kjenner litt på at det begynner å bli utrolig slitsomt. Jeg prøver så godt jeg kan å stole på henne, jeg prøver å gi rom for privat liv å jeg prøver å møte henne på halv veien slik at vi kommer til en enighet, men når jeg prøver å møte henne på halvveien så krever hun alltid mer. Aldri er ting bra nok, hun må bare trosse litt til å bryte avtaler å regler som hun til å med har blitt enig i selv.

 

Hva kan jeg gjøre bedre, hva gjør jeg feil for at det blir slik ? Det skjærer i hjerte at ting skal være så utrolig vanskelig. Den dårlige magefølelsen på "hva om hun drikker, hva om hun kommer ut for noe farlig, hva om hun sliter mer enn jeg ser / hun vil fortelle". Det er en ubeskrivelig smerte å være bekymret for en person som betyr alt for enn her i livet.

 

Vær så snill å hjelp meg noen.

Anonymous poster hash: 6773f...44f

[Anonym bruker]

Du er ihvertfall en fantastisk god omsorgsperson som gjør ditt for at hun skal fungere. At du føler at du stanger hodet i veggen iblant, kan jeg skjønne. Du får ihvertfall en oppmuntringsklem herfra, har ingen gode råd, dessverre...

 

Anonymous poster hash: 09bd7...8a6

[Anonym bruker]

Som å høre om mitt liv.

Gutt da, men samme problemene. Slitt i ti år med skoleproblemer, uten å få noe særlig hjelp.

Alt fra å lage matpakke til ungdomsskolealder(etter det vil de ikke ha med), 

ordne gymsekken ut ungdomsskolen(høres helt sykt ut for de med normalt barn..)

sitte med lekser i flere timer daglig(han har kreditert meg da, hadde det ikke vært for meg hadde han ikke kunnet det han kan - har han sagt på bup) 

vekke HVER morgen, aldri stått opp noen gang alene(dette har gjort at jeg ikke kunne ha søkt alle jobber..)

rydde opp etter ham, orker ikke gjøre noe

Man har et lite barn som krever å være stort, bare at forskjellen er større enn med "normale" barn

 

Det er psykisk tungt! Det er snakk om årevis. Man blir psykisk syk selv, sliten. Deprimert nesten. Når skal det ende?

 

Jeg har sluppet unna alkohol før han ble 16 år, heldigvis. Men det er fordi jeg har vært fokusert på det. For barn som sliter kan lettere falle inn i rus. Vi foreldre startet tidligere å drikke enn ham, men vi hadde ikke utfordringer..

 

Siden hun nå har begynt å forville seg inn i tanker på rus og gutter bør du ta kontrollen raskt.

Enkleste konsekvensen å bruke: Sperr mobilabonnementet(helt, ikke slik at det blir nettbrett pga snap/insta, iphonemessage på wifi osv) når hun bryter dine regler. (Onecall - enkelt, et tastetrykk på nett sperret på sekundet, og en kode pr mail for å låse opp på sekundet. Regner med alle selskap har noe lignende?) 

Dette er nesten døden for de fleste ungdommer. Fortell på forhånd hvor lenge mobilen blir avslått på dagtid.

Feks. 30 min for sen - 6 timer uten mobil fra 15-21. Hun må vite eksakt konsekvens.

Dette for at du skal beholde respekten. Den vil sakte forsvinne når det blir kjefting flere ganger i uka.

Diskuter lettkledde bilder, tilfeldigvis ta opp en sak som har fått oppmerksomhet. Eks hevnpornodokumentaren på NRK.

 

Du er mor, ikke venninne. De jentene som jeg kjenner skled ut mot mannfolk tidlig, hadde venninnemødre. Ikke bra i puberteten, men bra resten av livet.

Nå er jeg "ung mor" for min gutt, var 20 da jeg fikk ham, så sitter overhodet ikke å syr åkler her altså

 

Stor klem til deg:)

Anonymous poster hash: a9409...168

[Anonym bruker]

Takk for gode ord å tanker fra derre begge 2.

 

Det letter litt på å høre at det finnes flere der ute som sliter litt med det samme.

 

Jeg våger å påstå at hun har respekt for meg, enn så lenge ihvertfall. Jeg selv vokste opp med strenge regler men jeg klarte å lure min mor trill rundt selv om. Jeg er ung mor, eller jeg var nå det den gang når jeg fikk henne som 21år.

 

Hun innrømmer noe å holder noe tett til seg, som selvfølgelig også er normalt. Ikke alt ungdommene deler med oss foreldre.

 

Vi har endelig fått kommet inn på BUP så jeg håper det er løsningen vår, ihvertfall at hverdagen blir noe lettere å problemene mindre, ihvertfall for hennes del.

 

HI

Anonymous poster hash: 9c520...be4

[nasse nøffen]

Hei... du høres ut som en kjempe flott mor, og det vil trolig redde din datter. Jeg jobber innen psykiatrien, der unge gutter og jenter med rusproblemer er overrepresentert.

 

Jeg ønsker legge til noe på de fine råda du har fått. Politiet kan faktisk være en kjemperessurs. Vi har hatt kurs med de, og de har egne politibetjenter, som jobber kun mot ungdom. Det betyr ikke at hun må være kriminell, men det er en super forebygging. Råd og veiledning... Hør hva som finnes i din kommune....

 

Lykke til