Utroskapen har ødelagt livet mitt

[Anonym bruker]

Jeg angrer sånn på at jeg ikke gikk med en gang. Nå har liksom tida gått og jeg har mistet den gnisten jeg hadde til å starte et liv på egenhånd. I stede har jeg blitt et bittert, sint og trist menneske. Jeg plager meg selv med å se på bilder av den andre, lese meldinger, oppsøke steder og ting som minner meg om det. Jeg bruker det i enhver diskusjon, jeg knuser enhver samtale med dette ene: "du var utro, hold kjeft".

Alt minner meg om det, biler som likner hennes, tvprogrammet jeg så da jeg fikk vite det, barnehagen hvor både mitt og hennes barn går. Jeg hater dette livet som har blitt, jeg hater at de to har tatt et valg som jeg ikke fikk være med på, men som på en sånn enorm måte har fått innvirkning på livet mitt.

Jeg vet at jeg burde gå fra han, at jeg må slutte med denne selvplaginga, men jeg klarer ikke. Hvordan kommer dere over utroskap, dere andre? Det er jo dessverre så vanlig, plages alle like mye som meg, uten at det merkes for andre?

 

Anonymous poster hash: 0b251...101

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig med kommunikasjon.

Tror veldig mange går til parterapi. Hvorfor har ikke dere prøvd det?

Gå fra han, før det ødelegger resten av livet ditt... Hvis du ikke tror det er liv laga. Barna deres har det ikke bra om du har det som du beskriver.

 

Anonymous poster hash: 7ead7...a5c

[Anonym bruker]

Gå til ett familiesenter, samlivsterapi eller annen form for samtaler hvor du får ut det du har inni deg. Funker det ikke etter det, gå! Ikke la hans svik og vonde valg ødelegge ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 11e59...d80

[Anonym bruker]

Gå til ett familiesenter, samlivsterapi eller annen form for samtaler hvor du får ut det du har inni deg. Funker det ikke etter det, gå! Ikke la hans svik og vonde valg ødelegge ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 11e59...d80

Signerer. Dere må enten jobbe dere gjennom dette, eller så må du gå. Hans idioti skal ikke få ødelegge livet ditt.

 

 

 

Anonymous poster hash: d816a...be5

[Superdolly]

Jeg vil også anbefale terapi. Slik det er nå kommer dere ikke videre. Du fortsetter å straffe ham på ubestemt tid, og dere klarer ikke kommunisere.

 

Du er helt nødt til å ta et valg. Enten å tilgi, og da må du, på sikt, slutte å bruke det mot ham og la det prege livene deres så fullstendig som det gjør nå. Da må du greie å tilgi. Kan du ikke det, så må du gå (eller la ham gå).

 

Sånn som det er nå, vokser barna deres opp i en krigssone. Det er ikke bra for dem, det er ikke bra for deg og mannen og det ødelegger forholdet deres.