"Stemor" og konfirmasjon

[Anonym bruker]

Mannen har et barn som konfirmeres i året som kommer. Jeg må innrømme at jeg gruer meg til denne konfirmasjonen da jeg opplever å ikke bli inkludert i noe som angår barnet. Det være seg håndballcuper/kamper og lign. Jeg har forsiktig antydet til far om å få være med på kamper, men har blitt avvist. Dette antar jeg kommer av at barnets mor er med på disse kampene og kanskje har sagt at jeg ikke skal være med på dette. Barnets mor har jeg hilst på én gang, og møtte henne i butikken en annen gang og hadde blikk kunne drepe så hadde ikke jeg vært i livet mer.

 

Far har sagt at jeg har blitt omtalt negativt av mor i hennes omkrets, og barnet har overhørt dette. Og jeg behandles da deretter av barnet. Hun klarer så vidt å si hei når hun kommer til oss, overser meg når hun treffer på meg ute. Og bygge en relasjon til henne er veldig utmattende og slitsomt da jeg føler å måtte begynne på nytt etter en tid vi ikke har sett hverandre. Jeg har vært tilbakeholden og gitt henne tid, tar alt i hennes tempo. Jeg har aldri trengt meg på henne. Jeg opplever at dersom far ikke har anledning til å kjøre henne til venner osv, så kjører selvfølgelig jeg, og da er jeg god nok. Klarer ikke å se for meg at jeg skal delta i denne konfirmasjonen, da vi ikke har en relasjon sammen. At hennes mor i utgangspunktet ikke skulle ønske at jeg eksisterte i fars liv. Vi har vært samboende i to år, og sammen i fire år. Aller helst vil jeg reise vekk eller bli heftet på en eller annen måte.

 

Anonymous poster hash: ccd34...a9d

[Anonym bruker]

Er du nødt til å være på den konfirmasjonen? Hold avstand og ikke stress med relasjonen.

 

Anonymous poster hash: 13854...788

[Anonym bruker]

Jeg er så rådvill at jeg ikke vet hvor jeg skal snu meg. Har ikke snakket med mannen om dette, og jeg vet at det bør jeg. Han har jo åpenbart bevist at han ikke vil gå i konflikt med mor hva angår kamper, etc. Hvorfor skal jeg da delta i konfirmasjon?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

[Iiiiik]

Men når det er sånn - tror du at du i det hele tatt blir invitert? Hvis du blir invitert, synes jeg du bør gå. Det viktigste er hva mannen din ønsker, du må jo snakke med ham om det og forutsette at han har snakket med barnet sitt om hva konfirmanten selv ønsker. 

[Anonym bruker]

En ting er er hva mannen hennes ønsker. Men når han er så konfliktsky og lite inkluderende, lar mor bestemme ditt og datt. Hva da?

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

[Anonym bruker]

Var i tilsvarende situasjon som deg da min stesønn sto til konfirmasjon for noen år tilbake,men mannen min "taler min sak" for å si det sånn.

 

Stesønn og jeg har alltid hatt et godt forhold,tross morens graverende løgner om meg. Hun er bipolar,men nå etter 10 år blir jeg ikke sjokkert lenger over hva hun sier.

 

Hun nektet meg først å komme,lagde et bråk i familien uten like. Jeg sa til mannen at jeg ikke ville dra,og at han fikk ta med seg våre felles barn i konfirmasjonen.

 

Noen dager før dagen ringer hun meg og unnskylder seg,og ønsker veldig at jeg skal komme likevel. Jeg sa jeg skulle tenke på det og bestemte meg for å dra. Det skulle jeg aldri gjort. Hun hadde plassert barna og meg spredt fra hverandre,det ene barnet har spesielle behov og trenger bistand under måltid osv. Mannen byttet om på bordplasseringen og hun begynte å bråke. Under presentasjonen av gjestene hoppet hun over meg og barna,hun snakket nedlatende om meg til de andre gjestene så jeg hørte det osv.

 

Jeg tok med barna og dro før folk hadde spist ferdig,jeg var så sint og jeg taklet ikke mer.

 

Mitt råd til deg er,hold deg unna. Mannen din får se å støtte deg,ta sin datter i skole dersom hun ikke kan vise normal folkeskikk. Du har gjort ditt og nå kan du ikke gjøre mer.

 

Anonymous poster hash: 45321...b95

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke ønsket å være i denne konfirmasjonen. Jeg tror det beste du kan gjøre for barnet sin del er æ skygge banen. Barnet er uansett så stort at det er begrenset tid igjen hvor barnet bor hjemme. Prøv å være tålmodig noen år til..

 

Anonymous poster hash: 31257...0db

[Anonym bruker]

Det eneste mannen har sagt at den og den datoen er det konfirmasjon, jeg aner ikke om han tar det som en selvfølge at jeg skal der eller ei. Bestiller meg en langhelg i London så slipper vi begge det ubehagelige.

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke ønsket å være i denne konfirmasjonen. Jeg tror det beste du kan gjøre for barnet sin del er æ skygge banen. Barnet er uansett så stort at det er begrenset tid igjen hvor barnet bor hjemme. Prøv å være tålmodig noen år til..Anonymous poster hash: 31257...0db

Pga vår dårlige relasjon så tror jeg det er best jeg holder meg vekke, mest for min egen del. Men hva hvis mannen har tatt det som en selvfølge at jeg skal i konfirmasjon uten at jeg overhodet vil det, hva og hvem skal jeg ta hensyn til da? Hans behov eller mine?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde ikke ønsket å være i denne konfirmasjonen. Jeg tror det beste du kan gjøre for barnet sin del er æ skygge banen. Barnet er uansett så stort at det er begrenset tid igjen hvor barnet bor hjemme. Prøv å være tålmodig noen år til..Anonymous poster hash: 31257...0db

Pga vår dårlige relasjon så tror jeg det er best jeg holder meg vekke, mest for min egen del. Men hva hvis mannen har tatt det som en selvfølge at jeg skal i konfirmasjon uten at jeg overhodet vil det, hva og hvem skal jeg ta hensyn til da? Hans behov eller mine?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

 

 

Konfirmantens.

 

Anonymous poster hash: 1bd1c...d5c

[Anonym bruker]

Tror ikke konfirmanten ønsker meg der heller, av hensyn til sin mor...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

[Anonym bruker]

Tror ikke konfirmanten ønsker meg der heller, av hensyn til sin mor...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

 

Da er det like greit å droppe det tenker jeg. Selv om mor er urimelig, så er hun viktigere for konfirmanten enn du er, og det er konfirmantens dag. Og når du i tillegg ikke ønsker å være der selv heller, så er vel saken grei.

 

Anonymous poster hash: 1bd1c...d5c

[anonomous]

Det er konfirmantens dag og hva han/hun ønsker er det viktigste.

[MJ<3]

 

Jeg hadde ikke ønsket å være i denne konfirmasjonen. Jeg tror det beste du kan gjøre for barnet sin del er æ skygge banen. Barnet er uansett så stort at det er begrenset tid igjen hvor barnet bor hjemme. Prøv å være tålmodig noen år til..Anonymous poster hash: 31257...0db

Pga vår dårlige relasjon så tror jeg det er best jeg holder meg vekke, mest for min egen del. Men hva hvis mannen har tatt det som en selvfølge at jeg skal i konfirmasjon uten at jeg overhodet vil det, hva og hvem skal jeg ta hensyn til da? Hans behov eller mine?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

 

I såfall så får mannen ta ansvar og step up! Han kan ikke lenger la eksen bestemme hvordan relasjonen til deg og bonusdatter skal være. 

 

Dersom han ikke setter ned foten nå, og tar et alvorlig grep, kan han da heller ikke forvente eller forlange at du skal bli med i denne konfirmasjonen.

[Berta_78]

Reis til London. Ikke noe hyggelig for barnet om du er når det medfører et sånt stress for moren hennes. Kjøp med en kjempefin gave til henne fra London, og når du gir den kan du si at den er til konfirmasjonen, at du er glad i henne og for at hun er i livet ditt, og at du tenkte på henne på dagen. Du kan også si at hun sikkert vet at ting er litt komplisert og at det var derfor du ikke var der, og at du håper hun hadde en fin dag. Hvis mannen tvinger gjennom at du skal være der fordi han har et poeng å få gjennom, setter han ikke datteren sin høyest. Vær voksne og rause.

[Iiiiik]

Det eneste mannen har sagt at den og den datoen er det konfirmasjon, jeg aner ikke om han tar det som en selvfølge at jeg skal der eller ei. Bestiller meg en langhelg i London så slipper vi begge det ubehagelige.

 

Anonymous poster hash: 9c9e3...6e8

Men i all verden da?! Hva med å snakke med hverandre?! Jeg begriper ikke at folk kan leve i et ekteskap der man ikke snakker med hverandre om det som er vanskelig. 

[Anonym bruker]

Du må rett og slett snakke med både konfirmanten og mannen din.

Anonymous poster hash: 35fa3...c5f

[Urtete]

Hvis foreldrene ikke ønsker å inkludere deg, er det ikke noe du kan gjøre. Etter min mening gjør du klokt i å holde deg i bakgrunnen. Du har valgt mannen og da velger du dessverre alt som følger med også. En klok «steforelder» forholder seg rolig til realitetene. Hvis du ikke blir involvert i barnets aktiviteter, er det fornuftig å akseptere dette. Og hvis barnet er tilbakeholdent, la det få tid, tid og mer tid. Ikke stress. Kanskje får dere et godt forhold med tiden – kanskje ikke. Gjør ditt for at barnet skal ha det godt når dere er sammen – mer kan du i din rolle egentlig ikke gjøre.

 

Konfirmasjonen står du over – hvis det er dette barnet og foreldrene ønsker. Det er vel heller ikke noe å stresse med. Finn på noe annet den helgen – noe som gjør deg godt.

 

Vanskelig – ja. Men best for alle..

[Katta82]

Konfirmanten er stor nok til å vere med på å bestemme. Men likevel. Kva lærer denne jenta om korleis ein skal behandle andre når det er slik som det er nå?

Kva er forskjellen på dette og på å unnlate å invitere den eine jenta i klassen som ein egentlig ikkje liker så godt?

Denne jenta har to svært umodne foreldre! Ein konfliktsky pappa og ei konfliktskapande mamma. Viss du aldri blir omtalt på nokon god måte, og heller aldri blir tatt i forsvar, så slepp denne jenta å måtte forholde seg til deg på noko god måte. Ikkje bare det, men ho lærer at ho verken kan eller får lov til å like deg. Det vil nok vere et stort svik mot mor.

Her e det på tide med ein laaaang samtale med far/mannen din. Og det er på tide at han blir akkurat det. Ein mann!