Jeg og mannen er så forskjellige.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 10 år. Ble sammen veldig unge (18 år) jeg godtok mye da jeg var yngre, men finner meg ikke i alt nå som jeg er eldre og har fått barn. Han forstår ikke min frustrasjon over at han ikkrøe er villig til å være med på noe romantisk. Han vil aldri ut å spise, aldri kino, aldri kose oss med noe spesielt på kveldene. Han velger å drikke øl for seg selv hver helg og sier det er kjedelig om vi bare skal sitte sammen en hel kveld. Med andre ord han kjeder seg med meg, men prøver han at vi skal finne på noe sammen?! Nei. Han tar meg for gitt nettop fordi jeg har godtatt og godtatt i frykt for at han skal forlate meg. Jeg har nå satt foten ned og sagt det bør bedre seg ellers er det ikke vits. Jeg føler desverre at følelsene er forsvunnet en del pga hverdagen går i mye negativitet og uenigheter. Får liksom ikke påfyll av koselige opplevelser og opplevelse av å føle seg elsket. Han sier selv han er praktisk og materalistisk. Jeg er romantisk og søker godkjennelse og kjærlighet gjennom fysisk kontakt, også utenom sex. Bør jeg bare dra når vi er så forskjellige?! Han vil jo ikke endre seg, og jeg vil alltid ha samme behov. Det er våre personligheter som har sklidd fra hverandre. Vi har barn, ellers hadde jeg gitt opp.

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 10 år. Ble sammen veldig unge (18 år) jeg godtok mye da jeg var yngre, men finner meg ikke i alt nå som jeg er eldre og har fått barn. Han forstår ikke min frustrasjon over at han ikkrøe er villig til å være med på noe romantisk. Han vil aldri ut å spise, aldri kino, aldri kose oss med noe spesielt på kveldene. Han velger å drikke øl for seg selv hver helg og sier det er kjedelig om vi bare skal sitte sammen en hel kveld. Med andre ord han kjeder seg med meg, men prøver han at vi skal finne på noe sammen?! Nei. Han tar meg for gitt nettop fordi jeg har godtatt og godtatt i frykt for at han skal forlate meg. Jeg har nå satt foten ned og sagt det bør bedre seg ellers er det ikke vits. Jeg føler desverre at følelsene er forsvunnet en del pga hverdagen går i mye negativitet og uenigheter. Får liksom ikke påfyll av koselige opplevelser og opplevelse av å føle seg elsket. Han sier selv han er praktisk og materalistisk. Jeg er romantisk og søker godkjennelse og kjærlighet gjennom fysisk kontakt, også utenom sex. Bør jeg bare dra når vi er så forskjellige?! Han vil jo ikke endre seg, og jeg vil alltid ha samme behov. Det er våre personligheter som har sklidd fra hverandre. Vi har barn, ellers hadde jeg gitt opp.

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Klassisk felle! Du tror at du kan forandre mannen, men det kan du ikke. Du kan kun forandre deg selv. Dersom du utstråler negativitet og at du er misfornøyd, så vil du få akkurat det samme tilbake.

 

Du kan kun forandre hvordan du tenker og hva du utstråler. Du har makten i dine hender. Er du glad i mannen? Si det til han! Gi komplimenter og send ut positivitet. Slutt med klaging og masing, så vil du få mannen på din side helt av deg selv.

 

Anonymous poster hash: e03c4...3d6

[Anonym bruker]

Men det er vanskelig pga jeg prøver å være positiv, men jeg føler ikke han følger etter. Han fortsetter å kritisere og fokusere på hva jeg gjør feil i livet. Det er så slitsomt. Jeg føler meg ikke elsket når det negative overdøver det positive

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

[Anonym bruker]

Kanskje forlange at dere går på et samlivskurs?

Anonymous poster hash: d8ced...0af

[Anonym bruker]

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

[Anonym bruker]

 

Kanskje forlange at dere går på et samlivskurs?

 

Anonymous poster hash: d8ced...0af

Han er for sta. Men kan jo stille ultimatum

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

[Anonym bruker]

Men det er vanskelig pga jeg prøver å være positiv, men jeg føler ikke han følger etter. Han fortsetter å kritisere og fokusere på hva jeg gjør feil i livet. Det er så slitsomt. Jeg føler meg ikke elsket når det negative overdøver det positive

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Tror dessverre ikke du tar feil der. Regner med at hvis du ikke føler deg elsket, fordi han ikke elsker deg 😕

 

Anonymous poster hash: 5f71c...ec6

[Anonym bruker]

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

Huff, som jeg kjenner meg igjen i dette😔 Jeg er kjempeglad, positiv og sprudlende helt til jeg kommer hjem. Eller mannen kommer hjem. Tror vi gjør hverandre deprimert.

 

Anonymous poster hash: 181f4...482

[Anonym bruker]

 

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

Huff, som jeg kjenner meg igjen i dette😔 Jeg er kjempeglad, positiv og sprudlende helt til jeg kommer hjem. Eller mannen kommer hjem. Tror vi gjør hverandre deprimert.

 

Anonymous poster hash: 181f4...482

Det er slik vi har det. Jeg et redd jeg gjør han negativ. Han irriterer seg over meg og blir negativ, jeg blir negativ pga han irroterer seg over meg. Ond sirkel. Vi drar hverandre ned. Jeg er 29, føler jeg må bestemme meg nå mtp evt søsken til barnet mitt med ny mann...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

[Anonym bruker]

 

 

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

Huff, som jeg kjenner meg igjen i dette😔 Jeg er kjempeglad, positiv og sprudlende helt til jeg kommer hjem. Eller mannen kommer hjem. Tror vi gjør hverandre deprimert.

 

Anonymous poster hash: 181f4...482

Det er slik vi har det. Jeg et redd jeg gjør han negativ. Han irriterer seg over meg og blir negativ, jeg blir negativ pga han irroterer seg over meg. Ond sirkel. Vi drar hverandre ned. Jeg er 29, føler jeg må bestemme meg nå mtp evt søsken til barnet mitt med ny mann...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Nei, du trenger ikke velge det NÅ? Jeg var 35 før min eldste fikk søsken med min nye mann. Det gikk så bra så!

 

Anonymous poster hash: 5f71c...ec6

[Anonym bruker]

 

 

 

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

Huff, som jeg kjenner meg igjen i dette😔 Jeg er kjempeglad, positiv og sprudlende helt til jeg kommer hjem. Eller mannen kommer hjem. Tror vi gjør hverandre deprimert.

 

Anonymous poster hash: 181f4...482

Det er slik vi har det. Jeg et redd jeg gjør han negativ. Han irriterer seg over meg og blir negativ, jeg blir negativ pga han irroterer seg over meg. Ond sirkel. Vi drar hverandre ned. Jeg er 29, føler jeg må bestemme meg nå mtp evt søsken til barnet mitt med ny mann...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Nei, du trenger ikke velge det NÅ? Jeg var 35 før min eldste fikk søsken med min nye mann. Det gikk så bra så!

 

Anonymous poster hash: 5f71c...ec6

Men bør jo være sammen en stund også før vi velger barn? Off er så usikker.. Er glad i han, men føler ikke den tilknytningen og følelsen av at det er slik det skal være... Får gi det en tid å se om det bedrer seg etter jeg gir klar beskjed hvordan jeg føler det...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Sånn var det med meg og eksen også. Han dro meg virkelig ned mentalt. Han var så negativ til alt! Mat var ikke noe å kose seg med, man spiser bare fordi man må etc. Vi kunne ikke gjøre NOE hyggelig sammen på kveldene! Ikke spise god mat, ikke høre på musikk (musikken min var jo bare dritt!), ikke se på tv (pga ulike interesser), ikke konserter, virkelig ingenting! Og all den negativiteten i tillegg. Jeg merket etterhvert at hele humøret mitt sank idet han kom inn døra etter jobb.

 

Jeg avsluttet forholdet, selvom vi hadde barn. Jeg angrer ikke et sekund. Endelig har jeg muligheten til å være så glad, sprudlende og så livlig som jeg faktisk er. Jeg har også truffet en jeg har det perfekt med. Det var gull verdt for meg å gå.

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

Huff, som jeg kjenner meg igjen i dette😔 Jeg er kjempeglad, positiv og sprudlende helt til jeg kommer hjem. Eller mannen kommer hjem. Tror vi gjør hverandre deprimert.

 

Anonymous poster hash: 181f4...482

Det er slik vi har det. Jeg et redd jeg gjør han negativ. Han irriterer seg over meg og blir negativ, jeg blir negativ pga han irroterer seg over meg. Ond sirkel. Vi drar hverandre ned. Jeg er 29, føler jeg må bestemme meg nå mtp evt søsken til barnet mitt med ny mann...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Nei, du trenger ikke velge det NÅ? Jeg var 35 før min eldste fikk søsken med min nye mann. Det gikk så bra så!

 

Anonymous poster hash: 5f71c...ec6

Men bør jo være sammen en stund også før vi velger barn? Off er så usikker.. Er glad i han, men føler ikke den tilknytningen og følelsen av at det er slik det skal være... Får gi det en tid å se om det bedrer seg etter jeg gir klar beskjed hvordan jeg føler det...

 

 

Anonymous poster hash: 87e14...180

Det er virkelig et vanskelig valg. Jeg sier at jeg aldri har angret og det er sant. Men jeg brukte lang, lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle gå eller ei. Det valget tok flere år!

 

Anonymous poster hash: bc7b8...717

[Anonym bruker]

Jeg veg hvordan du har det, har akkurat samme tanker her. Jeg har to barn med to fordkjellige(samboer med minsten), dette gjør det enda vanskeligere å gå.... 😓 vet ikke hva jeg skal gjøre... Har det ikke godt med mannen og han vil jo ikke endre seg for å imøtekomme meg..

 

Anonymous poster hash: 32592...4cd