Åtteåring som lyver

[Anonym bruker]

Jeg har flere ganger de siste månedene grepet datteren min på snart ni år i løgn. Det er sjelden alvorlige saker i seg selv, det er snakk om årsaker til at hun kommer senere hjem enn avtalt, hvor ting har blitt av, om hun har gjort leksene, hva som var årsaken til at noe gikk som det gikk etc, det er selve løgnen som er hovedproblemet. Det virker nærmest som om hun har gjort det til en vane å pynte på historier, slik at hun selv kommer bedre ut av det, men hun er ikke så veldig konsekvent, så det blir stadig tydlig at det er nettopp det hun gjør. 

 

Jeg kan ikke forstå hvorfor hun gjør det, for vi har aldri vært veldig strenge eller straffet henne for småforseelser. Situasjonen blir ekstra vanskelig av at hun bor hos faren sin annenhver uke, og vi dessverre ikke har et godt samarbeid. Det er vanskelig å få en oversiktlig bilde og sette i gang tiltak når jeg uansett vet lite om hva som foregår halvparten av tiden. Hun virler forøvrig veldig fornøyd med denne ordningen selv.

 

Jeg vil veldig gjerne ha innspill!

Anonymous poster hash: 7bb98...9b5

[Anonym bruker]

Jeg har en stedatter på samme alder som også har hatt en periode hvor hun løy en del om diverse. Mest om småting, men en gang om hvem som hadde ødelagt noe på naboens eiendom (hun lekte englebarn selv og la skylden på et annet barn - og ble dessverre trodd en kort stund også). Siden det var både løgn, "hærverk" (hun skjønte nok ikke helt hva hun gjorde) og forsøk på å gi noen andre skylda ble det en riktig lang, streng og alvorlig samtale, ordentlig unnskyldning til det andre barnet og oppmøte på naboens dør med blomster og beklagelse. Den opplevelsen satt nok litt i, for hun var veldig angrende og lei seg, og har ikke gjort noe tilsvarende igjen. (Dette skjedde i fjor sommer.)

 

Det ble generelt mindre løgner etter det med naboen, men hun lyver dessverre fremdeles om småting av og til, som at hun har vasket hender (og ikke har det) og at hun ikke fant noe gjenglemt tøy på skolen (når hun egentlig ikke har lett). Hun er et svært intelligent barn, så jeg tror rett og slett hun lyver fordi hun i sin verden der og da anser det som mest praktisk/ enkleste vei ut. Sier hun at hun har vasket hender, kan hun løpe og leke. Svarer hun ærlig må hun jo vaske hendene i stedet... (Jeg ser absolutt logikken, kortsiktig tenkt.)

 

Vi har snakket mye om det å lyve og hvorfor det ikke er bra, om tillit osv, og hun blir jo flau når hun blir tatt også (noe hun som regel blir, for vi er ikke så lette å lure), og det synker tilsynelatende mer og mer inn. Det er egentlig ikke et fnugg av vondt i jenta, så jeg satser på at det går seg enda mer til med alderen, så lenge vi er oppmerksomme og fortsetter å konfrontere henne med disse småløgnene når de kommer

 

Jeg ville anbefalt deg å være superoppmerksom på løgnene en periode fremover. Konfronter henne tydelig. Vis at du ikke lar deg lure. Vær konsekvent, og vær streng -nok-. Gjenta de kjedelige, men nødvendige samtalene om tillit osv. Selv om samarbeidet med far ikke er bra, kan du jo gjøre ham oppmerksom på at dette med lyving er blitt et problem, spørre om han har lagt merke til det samme og fortelle hva du gjør med det? Du kan ikke styre om han faktisk følger opp, men gjør i alle fall ditt ved å si i fra, og sørg for å følge opp selv de ukene du har henne. Det hjelper nok, det også

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det høres ut som om det er mye av det samme, men i tillegg blir datteren min voldsomt opprørt dersom vi bemerker at det er noe i forklaringene hennes som skurrer. Ofte blir det slik at det er den uhøflige måten hun snakker på som får størst oppmerksomhet. Det kan godt være at hun gjør det for å treke oppmerksomheten bort fra løgnen, men det virker som spontane reaksjoner. Og jeg skjønner som sagt ikke hvordan hun skulle ha blitt så redd for å innrømme feiltrinn.Nå begynner jeg å bli redd for at hun har gjort seg dette til vane, og at hun en dag skal oppdage at hun har blitt den personen som andre ikke stoler på. Skulle gjerne ha fulgt dette nøye opp, men hver gang vi har kommet i gang blir hun "borte" i en uke, og så må vi begynne på nytt uka etter. 

 

HI

Anonymous poster hash: 7bb98...9b5

[Anonym bruker]

Jeg skjønner så godt frustrasjonen din, men ikke tenk at du begynner på nytt hver gang. Prøv å tenke at du fortsetter i stedet. Hun er jo ikke en gullfisk heldigvis, så innerst inne husker hun nok mye av det fra gang til gang. Mye i barns oppdragelse er mas og kjedelige gjentagelser, men det fungerer jo som regel, om man bare orker å holde ut.

 

Har du sagt til henne det du tenker om at hun plutselig en dag kan være den ingen stoler på? Hva tenker hun om det?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

[Anonym bruker]

Jeg skjønner så godt frustrasjonen din, men ikke tenk at du begynner på nytt hver gang. Prøv å tenke at du fortsetter i stedet. Hun er jo ikke en gullfisk heldigvis, så innerst inne husker hun nok mye av det fra gang til gang. Mye i barns oppdragelse er mas og kjedelige gjentagelser, men det fungerer jo som regel, om man bare orker å holde ut.

 

Har du sagt til henne det du tenker om at hun plutselig en dag kan være den ingen stoler på? Hva tenker hun om det?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

 

Hun forandrer seg alltid en del når hun har vært hos faren, får mer "attitude", og ikke på en bra måte. Det tar alltid et par dager før det går over og hun er sånn som hun pleier å være hos oss. Så de første dagene må vi bruke til å minne henne på hva slags oppførsel som er akseptabel her (ikke strekke seg over bordet, si "kan jeg" og "takk", ikke snakke i munnen på andre, ikke slenge klær og ting rundt seg - slikt som jeg anser som normal folkeskikk). Og etter det føles det virkelig som om de tingene vi prøver å fokusere på må tas opp helt fra begynneslen igjen. Jeg har sagt til henne at hun risikerer å miste venner dersom de oppdager at hun lyver til dem. Hun sier at hun synes det er dumt, men jeg tror faktisk ikke det går ordentlig inn hos henne, og at hun svarer mest fordi hun tenker det er det jeg vil høre.

 

Jeg tror ikke 50/50 er en god løsning for henne, og har aldri ønsket det, men faren truet med å gå til sak dersom jeg ikke aksepterte det, og det ønsket jeg ikke å utsette datteren vår for.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7bb98...9b5

[Anonym bruker]

Ok, den er lei og da forstår jeg følelsen av å begynne på nytt hver gang. Stedatteren min bor også 50/50, men hun er stort sett "seg selv" hele tiden og har jevnt over god oppførsel. Noen rutiner trenger litt påminnelse når hun kommer, men andre ting blir hun faktisk flinkere med fra gang til gang.

 

Det høres jo egentlig ut som om det er fars (manglende eller veldig avvikende) oppdragelse som er problemet?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

[Anonym bruker]

Ok, den er lei og da forstår jeg følelsen av å begynne på nytt hver gang. Stedatteren min bor også 50/50, men hun er stort sett "seg selv" hele tiden og har jevnt over god oppførsel. Noen rutiner trenger litt påminnelse når hun kommer, men andre ting blir hun faktisk flinkere med fra gang til gang.

 

Det høres jo egentlig ut som om det er fars (manglende eller veldig avvikende) oppdragelse som er problemet?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

 

Jeg vet lite om det som foregår hos faren. Han påstår at han har regler og konsekvenser, men ut i fra slik jeg kjenner ham (og det jenta forteller) så tviler jeg på det. Tror vel ikke han aksepterer løgn, men tror heller ikke han er villig til å tro så "vondt" om henne. Jeg vet at det er helt andre regler hos ham, og at det er tøft å være litt bajas og kjapp i kjeften. Jeg føler at situasjonen er litt ute av hendene mine, og jeg er veldig redd for at vi ser starten på en atferd som bare kommer til å vokse seg sterkere, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få tatt tak i det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7bb98...9b5

[Anonym bruker]

Familievernkontoret?

 

50/50 kan vel umulig være beste løsning når jenta forandrer seg såpass i løpet av en uke?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

[Anonym bruker]

Familievernkontoret?

 

50/50 kan vel umulig være beste løsning når jenta forandrer seg såpass i løpet av en uke?

 

Anonymous poster hash: 45472...2e3

 

Det er der vi har de få samtalene om jenta som vi faktisk har. 

 

Jeg var sterkt imot 50/50, nettopp fordi vi har et dårlig samarbeid og fordi de to hjemmene hennes er ganske ulike. Men faren sa at han ville gå til sak dersom jeg nektet. (Han hadde snakket mye med jenta om at han veldig gjerne ville at hun skulle være mer hos ham, så hun sa at hun ville det selv.) Det ville betydd at jenta ble trukket inn i konflikten, med sakkyndig osv. Det ønsket jeg ikke å utsette henne for, og kom etter nøye overveielse til at 50/50 ville være mindre skadelig for henne enn å oppleve åpen konflikt mellom foreldrene. Det mener jeg fremdeles, men jeg ser jo at det ikke er en god løsning.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7bb98...9b5