så forvirret:(

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Jeg er en alenemor til to barn på 6 og 10. vi har det bra og samarbeid med bf fungerer greit, ting er stabilt. men jeg har jo kjent på det at jeg begynner å bli klar for å treffe en ny kjærlighet. og det har jeg, men nå er jeg så forvirra. trenger noen råd om hvordan jeg skal forholde meg til dette...

 

i mai møtte jeg en fantastisk mann, jeg har vist hvem han har vært lenge men først nå fikk vi skikkelig god kontakt og jeg falt pladask for han. vi har hatt en fantastisk sommer og mye av den tiden når barna har vært hos bf var jeg sammen med han. vi har brukt sommeren til å gå turer, dra på kino, båtturer, besøke venner, og bare nyte hverandres selskap. Han sa han var forelsket i meg og jeg følte at han mente det, kunne se det i øynene hans. han er bare snill, han er en gentleman og bryr seg om at mennesker rundt han skal ha det bra. vi har veldig mye felles og kjemien er utrolig - jada jeg er forelsket.

 

nå er ting blitt så annerledes... han sier at han er glad i meg men han føler ikke det samme som han gjorde, at han vil være ærlig å si det som det er men han vil ikke gi slipp på meg for han vil så gjerne ha sommer følelsen tilbake. han er en aktiv mann med jobb, hus og barn annenhver uke så jeg skjønner han når han sier han er sliten. men er ikke det tidlig for at nyforelskelsen skal dabbe av allerede? for meg har det ikke dabbet av og jeg kjenner jeg blir lei meg når jeg føler meg avvist av han... jeg respekterer han og gir han rom og tid for seg selv.

 

jeg ser jo at lyset i øynene hans har sluknet litt, han ser ikke på meg på samme måte. han sier at han vil at jeg skal ha det bra og hvis det betyr at jeg vil gi slipp på det vi har igjen så forstår han det, han vil jo at jeg skal ha det bra. han sier vi er mer en venner, og noen dager, som i helga nå så er alt bare fantastisk som vi ler, koser og bruker tid sammen. men så kommer det andre dager som ting er mer kjølig og jeg føler jeg sitter ytterst på stolen. Jeg får ikke helt til å være meg selv lenger når vi er sammen, er jo egentlig en positiv, blid dame men føler det er vanskelig når jeg har så mye jeg vil gi han som han ikke er klar for/ikke vil ta i mot...

 

samtidig kjenner jeg på sorgen over at ting ikke er som de skal, usikker på hvor lenge jeg skal holde på med dette. jeg er jo så glad i han, jeg vil jo at dette skal funke, men det spiser meg opp innvendig på en måte, bruker mye energi på å gruble på hva jeg skal gjøre.

 

Så konklusjonen er - jeg elsker han, han elsker ikke meg men han vil gjerne finne det tilbake - men hele greia gjør meg mer trist enn glad. hva gjør jeg? skal jeg nyte de fine dagene, og håpe at vi kommer dit vi var eller bør jeg bare ta kjærlighetsorgen først som sist og komme meg videre i livet. kan et forhold som så vidt har begynt tåle dette? og vil det komme tilbake for han?

 

Pokker, over tredve men følelser som en fjortis.

 

Anonymous poster hash: de788...2ab

[Anonym bruker]

Det er ikke lett for oss å vite hva du skal gjøre, det må du nesten finne ut av selv.

 

Skjønner at det er kjempevanskelig. Jeg tenker at du bør glemme han men det er sikkert ikke lett. Og det vil uansett ta tid

 

Anonymous poster hash: f9e8c...f50

[Anonym bruker]

Jeg vet jo at det ikke er lett for dere å svare på jeg var egentlig ute etter meningene deres og kanskje noen hadde noen erfaringer fra lignende selv. takk for svar

 

hi

Anonymous poster hash: de788...2ab

[Anonym bruker]

Høres ut som min eks før han gjorde det slutt. Bare at han heller ikke sa at ting hadde endret seg for ham følelsesmessig. Litt mer fraværende ble skyldt på stress med jobb, barna han hadde 50 % osv. Alt var jo gode grunner, så jeg trodde ham og hadde ingen mistanker. Plutselig gjorde han det slutt. Han var fremdeles glad i meg, bare ikke forelsket lenger.

 

Jeg er selvfølgelig farget av egne erfaringer, men når forelskelsen varer så kort som den har gjort hos dere, Hi, da tror jeg ikke den kommer tilbake heller. Helt ærlig så tror jeg ikke det er verdt for deg å fortsette. Du sier selv at han ikke elsker deg og at noe har sluknet i øynene hans. Det er tvilsomt om han finner tilbake til det som var.

Jeg synes også han er ganske feig. Han føler ikke nok for deg lenger, er ikke forelsket i deg eller elsker deg. Likevel sier han at han vil fortsette å prøve - men at han forstår godt om det blir for vanskelig for deg. Det han egentlig sier da er jo at han ikke tør gjøre det slutt, han vil ikke såre deg, så han overlater til deg å gjøre det slutt. Det er en feig måte å gjøre det på!

Så om jeg var deg så ville jeg gjort det slutt. Ikke kast bort tiden din på en mann som ikke elsker deg, som har mistet så mye av følelsene etter så kort tid.

 

Vet hvor vondt det er :/

Anonymous poster hash: d37c5...b2a

[Anonym bruker]

Om jeg skal tippe har han fått angst av å tenke på fremtiden med deg. Du har barn og et travelt liv, han har barn og et travelt liv, neste steg er jo å flytte sammen og det kan føles som det komplette kaos å da få alt til å gå opp..

 

En ting er å ha en kjæreste å more seg med når man har barnefri, noe helt annet er det å bli en storfamilie med dine og mine barn, alle tilpasninger og hadnsyn som da må tas for at alle skal ha det bra

 

Nå svarer jeg jo utfra egne tanker da, jeg vil heller være singel, eller særboende kjæreste så lenge jeg har hjemmeboende barn. Å ta neste skritt og bo i en slik storfamilie er helt uaktuelt for meg.

 

Anonymous poster hash: b5002...cc3