Så inderlig lei meg...

[Anonym bruker]

Jeg har ei mor som aldri er fornøyd. Det er kun en ting hun er opptatt av, og det er ytre ting (utseende) og materielle ting (hvordan det ser ut hos folk)... Hun kan si ting høyt når vi er ute å spiser for eksempel, gjerne så barn mine og faktisk de hun prater om kan høre det: Hadde jeg vært så feit, hadde jeg hengt meg! eller Hun ser ut som om en potet holder på å vokse ut gjennom nesa hennes osv.... 

 

Hun har vært hjemmeværende husmor hele sitt liv, og synes at jeg jobber så mye og ikke ser godt nok ut. Hun ringer meg aldri - ALDR - for  å høre hvordan det går med meg. Det være seg for å finne ut noe om jobben min, meg,  mannen eller barna. Har nettopp vært på telefon med henne og det eneste hun er opptatt av er at hun har smerter (hun er verdens største hypokonder, og hele livet har jeg måtte høre på hennes syting av hvor vondt hun har det. Hun har aldri hatt noen alvorlige sykdommer. ) 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fortsette å ha noe med henne å gjøre. Å snakke med henne og besøke henne gjør meg bare helt trist og lei meg. Har ikke lyst til å ha noe mer med henne å gjøre. Hun har negativ påvirkning på barna og jeg går rett i kjelleren når alt jeg hører er at ikke noe er godt nok. 

Tårene renner i strie strømmer her jeg sitter.

 

Noen andre der ute som har kutta ut å ha kontakt med moren deres??? 

 

 

Anonymous poster hash: fdbdf...e08

[Anonym bruker]

Hvorfor må du ha noe med henne å gjøre? Jeg har litt kontakt med moren min. Hun er veldig psykisk syk. Jeg kan ikke ha så mye kontakt, da blir jeg syk selv.

 

Anonymous poster hash: 9f8d1...be1

[HvittHus]

Jepp det har jeg akkurat gjort. Min mor har helt sikker en diagnose innen personlighetsforstyrrelsegruppen og har siden jeg var ung voksen brukt meg som sin personlige psykiater når hun har vært i konflikt/bekymret rundt mine søsken.

I går sendte jeg brev om at nok var nok og at jeg nå velger og skjerme meg selv for henne.

 

Dette kjennes fremdeles helt forferdelig, spesielt siden jeg har "mistet" to søsken i slengen som synes jeg er ren ondskap, men jeg tror tiden vil vise at det var et riktig valg.

 

Er moren din kun en energityv så minsk kontakten ned til et minimum. Fungerer ikke dette, kan du evnt gå hele veien ut.

Endret 13. september 2015 av HvittHus

[Anonym bruker]

Jeg har veldig få i familien. Min far er død og søsknene mine bor langt vekke. Ingen tanter heller. Hadde en tante (min mors søster) og hun var snill som dagen var lang. Pleide å ønske at hun hadde vært min mor da jeg var lita...

 

Jeg føler jo at jeg må ha kontakt siden hun er min mor, men nå tenker jeg at jeg rett og slett at jeg ikke skal ringe henne mer. Hun er rett og slett bare slem. Det er godt mulig hun har en psykisk lidelse, for å være så egoistisk og selvsentrert tror jeg nesten at man må feile noe... 

Anonymous poster hash: fdbdf...e08

[Anonym bruker]

Du må ta hensyn til deg selv og ungene først! En skal ikke omgås folk som bare trykker en ned, selv om det er din mor det gjelder.. Klem!

 

Anonymous poster hash: 00711...874

[Ikkesåallerværst]

Du må ikke ha kontakt selv om hun er moren din. Det føles sånn, men du gjør ikke noe galt om du bryter. Klem!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er nok som en skriver her: Hvis jeg fortsetter å være sammen med henne, blir jeg bare trist. Nå vil jeg ikke mer være den som ringer. Får se hvor lang tid det tar før hun tar kontakt. 

Anonymous poster hash: fdbdf...e08

[Anonym bruker]

Det er et ordtak som sier at venner er familie man selv velger..

 

Tenk på deg selv, og sett deg selv først. Der er ok å ikke like sin egen mor, det er helt greit å ta bort elementer i livet som ikke vil en vel..

 

Anonymous poster hash: de7ff...24e

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor. Psykologen min mener moren min har narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

 

Anbefaler absolutt å gå og snakke med en god psykolog enten du kutter kontakt med moren din eller ei.

 

Anonymous poster hash: bed47...a4a

[Anonym bruker]

Jeg har en søster jeg har kuttet nesten helt ut. Det er vanskelig, for hun er alene, får nok heller aldri egen familie. Bråk, drama, krangling, brudd og scener gjennom 30 år er nok. Vi har mistet faren vår og for mamma er det veldig vanskelig å forsone seg med at den gangen hun dør, så har søsteren min i praksis ingen familie. Men sånn er det. Etter utallige runder med bråk og kjeft har jeg fått nok, orker ikke mer. Har skrekkelig dårlig samvittighet i perioder, men heldigvis er hun så grei at hun jevnlig gjør noe som bekrefter at jeg har gjort det rette... 

Anonymous poster hash: ae536...7ab