Forlate mannen

[Anonym bruker]

Hei. Jeg begynner å se meg nødt til å forlate mannen. Vi har to små barn sammen, men etter årevis med en mann som behandler både meg og barna våre dårlig, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Men, så tenker jeg på det økonomiske. Jeg jobber som lærer og har bare årsvikariat nå. Er ikke så lett å få fast jobb er jeg bor (lite stillinger å ta av). Hvordan er det å flytte til et annet sted i landet med barna? Kan jeg flytte til hvor enn jeg får en fast stilling evt.? Regner med at jeg får hovedomsorgen siden han jobber offshore. Syns det er grusomt hele greiene, men jeg kan ikke lenger leve et liv som jeg lever nå.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

[Anonym bruker]

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

[smiia]

Det er vel meldeplikt, dvs at du må gi beskjed til han senest tre uker før dere flytter.

Tviler på om han kan motsette seg det, han har jo selv ikke mulighet til å ha hovedomsorg når han jobber offshore.

 

Jeg synes godt du kan flytte for å sikre deg jobb og dermed sikre femtiden til deg og barna. Bare pass på at du tenker deg godt om og velger et sted dere kan bli boende i lang tid, så det ikke blir masse flytting og mangel på stabilitet for ungene framover.

[Anonym bruker]

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Hva innebærer det dersom mannen bestrider det? Vet ikke hvor langt jeg må flytte for å få fast jobb. Men jeg vil jo gjerne få fast jobb et sted jeg trives og kan ha litt tilhørighet, og det har jeg ikke noen sted i nærheten dessverre.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

[Anonym bruker]

Det er vel meldeplikt, dvs at du må gi beskjed til han senest tre uker før dere flytter.

Tviler på om han kan motsette seg det, han har jo selv ikke mulighet til å ha hovedomsorg når han jobber offshore.

 

Jeg synes godt du kan flytte for å sikre deg jobb og dermed sikre femtiden til deg og barna. Bare pass på at du tenker deg godt om og velger et sted dere kan bli boende i lang tid, så det ikke blir masse flytting og mangel på stabilitet for ungene framover.

Jeg har ikke mulighet til å flytte med det første uansett. Må få en jobb og finne barnehageplass til dem før jeg kan gjøre det, så meldeplikt bør isåfall gå i orden. Jeg burde nok forlatt han for lenge siden, og jeg gjør ikke dette uten at det er nøye gjennomtenkt. Ungene er ikke vant til å ha han tilstede uansett. Han jobber mye borte og er ikke mye hjemme når han er på fri heller.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

[Anonym bruker]

 

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Hva innebærer det dersom mannen bestrider det? Vet ikke hvor langt jeg må flytte for å få fast jobb. Men jeg vil jo gjerne få fast jobb et sted jeg trives og kan ha litt tilhørighet, og det har jeg ikke noen sted i nærheten dessverre.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

At han kan be om hovedomsorg, si at det er bedre for barna og bli i kjente omgivelser osv. Men det er ganske omfattende og hvis han i utgangspunktet ikke er mye tilstede har han en dårlig sak. Hadde planlagt flytting, ordnet alt og sagt fra tre uker før. Men ungene skal vel ha samvær med faren? Blir langt å reise da...

 

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

[Anonym bruker]

 

 

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Hva innebærer det dersom mannen bestrider det? Vet ikke hvor langt jeg må flytte for å få fast jobb. Men jeg vil jo gjerne få fast jobb et sted jeg trives og kan ha litt tilhørighet, og det har jeg ikke noen sted i nærheten dessverre.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

At han kan be om hovedomsorg, si at det er bedre for barna og bli i kjente omgivelser osv. Men det er ganske omfattende og hvis han i utgangspunktet ikke er mye tilstede har han en dårlig sak. Hadde planlagt flytting, ordnet alt og sagt fra tre uker før. Men ungene skal vel ha samvær med faren? Blir langt å reise da...

 

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Jeg vet ikke helt hva jeg bør gjøre i forhold til samvær. Men nå har jeg jo sagt litt her, så jeg kan jo like gjerne slenge ut resten. Mannen har slått meg ved et par anledninger, men lenge siden han gjorde det sist. Og ingen som vet at han har gjort det, så jeg har ikke bevis annet enn at det ble nevnt til en dame vi snakket med på familieværnkontoret for et par år siden da vi forsøkte parterapi. Han er glad i å drikke og har ikke vett til å tenke på dagen derpå og om han skal på jobb eller være med barn eller hva det måtte være (eks: han var på fest i går, kom dritings hjem i sta kl.08. Og ja, vi har barn som er våkne da han kom). Han klarer ikke å legge vekk brødkniver og andre skarpe gjenstander som barna lett kan få tak i. Han glemmer å skru av plater på komfyren minst en gang i mnd. I går var det min tur til å sove lenge, og da jeg sto opp lå han og sov på sofaen i stua. Barna satt i pysjen og hadde enda ikke fått frokost da jeg stod opp (minste barnet er 10 mnd, krabber rundt og har tilgang til altfor mange småleker fra rommet til eldste som er tre år). Minste har ikke barnehageplass enda, og han har vært nødt til å ha henne alene et par dager da jeg har vært på jobb og dagmammaen har vært på ferie. Da har hun fortsatt hatt pysj på seg kl 16 når jeg er hjemme igjen. I tillegg så har han disse dagene sittet oppe og gamet til jeg og barna har stått opp om morgenen. Altså har han skullet klare å ta vare på minstejenta noen dager hvor han ikke har sovet noe som helst natten i forveien. Eneste jeg vet han gjør er å gi henne mat. Men også her er jeg litt nervøs, for han kan fint gi minste en eplebåt i handa, og det er ikke mange tennene hun har enda. Huff, dette ble veldig kaotisk forklart. Men kjenner jeg har et lite kaos i hodet mitt. Føler ikke at en som oppfører seg som et barn eller en opprørsk tenåring bør ha samvær med barna sine, men samtidig tenker jeg jo at det er grusomt at han ikke skal ha det også.

 

Ja, jeg er skikkelig forvirra.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

[Anonym bruker]

 

 

 

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Hva innebærer det dersom mannen bestrider det? Vet ikke hvor langt jeg må flytte for å få fast jobb. Men jeg vil jo gjerne få fast jobb et sted jeg trives og kan ha litt tilhørighet, og det har jeg ikke noen sted i nærheten dessverre.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

At han kan be om hovedomsorg, si at det er bedre for barna og bli i kjente omgivelser osv. Men det er ganske omfattende og hvis han i utgangspunktet ikke er mye tilstede har han en dårlig sak. Hadde planlagt flytting, ordnet alt og sagt fra tre uker før. Men ungene skal vel ha samvær med faren? Blir langt å reise da...

 

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Jeg vet ikke helt hva jeg bør gjøre i forhold til samvær. Men nå har jeg jo sagt litt her, så jeg kan jo like gjerne slenge ut resten. Mannen har slått meg ved et par anledninger, men lenge siden han gjorde det sist. Og ingen som vet at han har gjort det, så jeg har ikke bevis annet enn at det ble nevnt til en dame vi snakket med på familieværnkontoret for et par år siden da vi forsøkte parterapi. Han er glad i å drikke og har ikke vett til å tenke på dagen derpå og om han skal på jobb eller være med barn eller hva det måtte være (eks: han var på fest i går, kom dritings hjem i sta kl.08. Og ja, vi har barn som er våkne da han kom). Han klarer ikke å legge vekk brødkniver og andre skarpe gjenstander som barna lett kan få tak i. Han glemmer å skru av plater på komfyren minst en gang i mnd. I går var det min tur til å sove lenge, og da jeg sto opp lå han og sov på sofaen i stua. Barna satt i pysjen og hadde enda ikke fått frokost da jeg stod opp (minste barnet er 10 mnd, krabber rundt og har tilgang til altfor mange småleker fra rommet til eldste som er tre år). Minste har ikke barnehageplass enda, og han har vært nødt til å ha henne alene et par dager da jeg har vært på jobb og dagmammaen har vært på ferie. Da har hun fortsatt hatt pysj på seg kl 16 når jeg er hjemme igjen. I tillegg så har han disse dagene sittet oppe og gamet til jeg og barna har stått opp om morgenen. Altså har han skullet klare å ta vare på minstejenta noen dager hvor han ikke har sovet noe som helst natten i forveien. Eneste jeg vet han gjør er å gi henne mat. Men også her er jeg litt nervøs, for han kan fint gi minste en eplebåt i handa, og det er ikke mange tennene hun har enda. Huff, dette ble veldig kaotisk forklart. Men kjenner jeg har et lite kaos i hodet mitt. Føler ikke at en som oppfører seg som et barn eller en opprørsk tenåring bør ha samvær med barna sine, men samtidig tenker jeg jo at det er grusomt at han ikke skal ha det også.

 

Ja, jeg er skikkelig forvirra.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

Vel, da bør han vel ikke ha så mye samvær alene høres det ut som. Hva med å be om en time alene på fvk, fortelle alt, og be om råd mtp samvær? Hadde ikke hatt betenkeligheter med å flytte da, men hvordan tror du han tar dette? At du forlater han, og tar med barna? Noen gir jo faen, mens andre forsøker å lage så mye kvalme som mulig...

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

[Anonym bruker]

Det er vel 6 ukers meldeplikt når du flytter.

 

Høres ut som en god ide å flytte fra denne mannen både for deg og ungene.

Lykke til.

Anonymous poster hash: f45fc...37a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Du kan flytte, men far kan bestride det. Kjipt for ungene. Må du flytte så langt for å få jobb?

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Hva innebærer det dersom mannen bestrider det? Vet ikke hvor langt jeg må flytte for å få fast jobb. Men jeg vil jo gjerne få fast jobb et sted jeg trives og kan ha litt tilhørighet, og det har jeg ikke noen sted i nærheten dessverre.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

At han kan be om hovedomsorg, si at det er bedre for barna og bli i kjente omgivelser osv. Men det er ganske omfattende og hvis han i utgangspunktet ikke er mye tilstede har han en dårlig sak. Hadde planlagt flytting, ordnet alt og sagt fra tre uker før. Men ungene skal vel ha samvær med faren? Blir langt å reise da...

 

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Jeg vet ikke helt hva jeg bør gjøre i forhold til samvær. Men nå har jeg jo sagt litt her, så jeg kan jo like gjerne slenge ut resten. Mannen har slått meg ved et par anledninger, men lenge siden han gjorde det sist. Og ingen som vet at han har gjort det, så jeg har ikke bevis annet enn at det ble nevnt til en dame vi snakket med på familieværnkontoret for et par år siden da vi forsøkte parterapi. Han er glad i å drikke og har ikke vett til å tenke på dagen derpå og om han skal på jobb eller være med barn eller hva det måtte være (eks: han var på fest i går, kom dritings hjem i sta kl.08. Og ja, vi har barn som er våkne da han kom). Han klarer ikke å legge vekk brødkniver og andre skarpe gjenstander som barna lett kan få tak i. Han glemmer å skru av plater på komfyren minst en gang i mnd. I går var det min tur til å sove lenge, og da jeg sto opp lå han og sov på sofaen i stua. Barna satt i pysjen og hadde enda ikke fått frokost da jeg stod opp (minste barnet er 10 mnd, krabber rundt og har tilgang til altfor mange småleker fra rommet til eldste som er tre år). Minste har ikke barnehageplass enda, og han har vært nødt til å ha henne alene et par dager da jeg har vært på jobb og dagmammaen har vært på ferie. Da har hun fortsatt hatt pysj på seg kl 16 når jeg er hjemme igjen. I tillegg så har han disse dagene sittet oppe og gamet til jeg og barna har stått opp om morgenen. Altså har han skullet klare å ta vare på minstejenta noen dager hvor han ikke har sovet noe som helst natten i forveien. Eneste jeg vet han gjør er å gi henne mat. Men også her er jeg litt nervøs, for han kan fint gi minste en eplebåt i handa, og det er ikke mange tennene hun har enda. Huff, dette ble veldig kaotisk forklart. Men kjenner jeg har et lite kaos i hodet mitt. Føler ikke at en som oppfører seg som et barn eller en opprørsk tenåring bør ha samvær med barna sine, men samtidig tenker jeg jo at det er grusomt at han ikke skal ha det også.

 

Ja, jeg er skikkelig forvirra.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195

Vel, da bør han vel ikke ha så mye samvær alene høres det ut som. Hva med å be om en time alene på fvk, fortelle alt, og be om råd mtp samvær? Hadde ikke hatt betenkeligheter med å flytte da, men hvordan tror du han tar dette? At du forlater han, og tar med barna? Noen gir jo faen, mens andre forsøker å lage så mye kvalme som mulig...

 

Anonymous poster hash: 034d9...c3b

Du kan nok være nesten 100 % sikker på at far får samvær da dette er adferd som kan forandres ved foreldreveiledning. Du kan jo håpe at han ikke tar det til retten, men gjør han det så får han samvær og det bør du ta med i beregningen. Når det er sagt så vil nok du få hovedomsorgen da du har vært primæromsorgsperson til minste som kun er 10 mnd, og retten skiller sjeldent barna hvis det ikke foreligger grunner hos barna som tilsier at det er best.

 

 

Anonymous poster hash: a6d13...131

[Anonym bruker]

Dersom han forandrer seg har jeg ingen betenkeligheter om at han skal få samvær. Ingenting som hadde vært bedre. Men føler ikke at det er mitt ansvar å bli boende i nærheten uten mulighet for fast jobb for å gi han denne sjansen. Han har fått langt flere sjanser enn han har fortjent allerede.

 

Anonymous poster hash: ec2bb...195