Kort lunte vs "følelsesløs"?

[Anonym bruker]

Jeg har litt for kort lunte, alltid hatt det. Blir fort sint, men det får også fort over. Det har egentlig aldri vært et problem før, men nå har jeg barn det går utover. Jeg blir ikke veldig sint, skriker ikke til dem og har ALDRI lagt en hånd på dem, så det er ikke slik. Men jeg er for utålmodig, spesielt når jeg er stresset, og ender da med å kjefte for noe som sikkert kunne blitt løst på en bedre måte. På den andre siden er jeg veldig kjærlig, forteller dem hele tiden hvor glad jeg er i dem, koser med dem og vi prater og tuller mye sammen.

 

Pappaen deres er motsatt. Han er en rolig type, hever sjelden stemmen og sier det meste på en "fin" måte. Når pappa kjefter begynner de som oftest å gråte fordi da vet de at det de har gjort virkelig ikke er greit siden det skjer så sjelden. På den andre siden tror jeg at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger han har sagt at han er glad i dem (sier det sjeldent til meg også), han sitter ikke med dem på fanget og koser og selv om han gjør mye sammen med dem og er tilstede så prater og tuller han ikke med dem på samme måte som meg.

 

Disse motsetningene: er de positive eller negative? Jeg er så rett for at barna skal huske at mamma alltid kjeftet og at pappa aldri sa "jeg er glad i deg" og dermed få dårlige minner fra oppveksten. Kan det heller være at vi utfyller hverandre? Noen tanker?

 

Anonymous poster hash: 8c763...be9

[Anonym bruker]

Ikke tenk så masse på det.

 

Jeg har vokst opp med en fyrverkeri av ei mor, og en sindig far.

For meg har det alltid vært perfekt. Jeg går til mor når jeg trenger de store følelsene, det være seg både sinne og lykke. Og så går jeg til far når jeg mest trenger en armkrok.

 

Jeg tviler ikke på at begge er like glad i meg, men selvfølgelig rører det meg dypest når far sier det, da dette skjer en gang hvert 5te år. Men jeg betviler ikke at kjærligheten er der. 😊

 

I oppveksten gikk jeg til mor når jeg trengte utløp for hormonraseri, da jeg der kunne brøle og frese. Men far har jeg derimot vært reddere for å skuffe.

 

Jeg har likt veldig godt denne fordelingen. Og ville ikke hatt det annerledes. Jeg tenker også at det har gjort meg flinkere til å håndtere ulike mennesker, da mine aller nærmeste reagerer så ulikt. 😊

 

(Men jeg må innrømme at jeg noen ganger lurer på hvordan de to har holdt sammen i 50 år. Før jeg innser at to sindige kan bli veldig traust, og to fyrverkeri kan bli til eksplosjon)

 

Anonymous poster hash: e9ed1...da1

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig dette høres ganske normalt og vanlig ut. Jeg har også bredt følelsesregister mens mannen min er sindig (men også ganske kosete). Om man er lett-antennelig, så er det ikke dermed sagt at du ikke er snill. Foreldre er ikke roboter, ingen mennesker er det. At man har temperament er ikke skadelig for barn. Det er når temperamentet er uforutsigbart og/eller voldelig at barna blir utrygge.

 

Jeg synes du høres ut som en flott mamma! Og at du og mannen er ulike som personer går helt fint. Dere utfyller hverandre

 

Anonymous poster hash: a65b6...bb3

[Anonym bruker]

Jeg har litt for kort lunte, alltid hatt det. Blir fort sint, men det får også fort over. Det har egentlig aldri vært et problem før, men nå har jeg barn det går utover. Jeg blir ikke veldig sint, skriker ikke til dem og har ALDRI lagt en hånd på dem, så det er ikke slik. Men jeg er for utålmodig, spesielt når jeg er stresset, og ender da med å kjefte for noe som sikkert kunne blitt løst på en bedre måte. På den andre siden er jeg veldig kjærlig, forteller dem hele tiden hvor glad jeg er i dem, koser med dem og vi prater og tuller mye sammen.

 

Pappaen deres er motsatt. Han er en rolig type, hever sjelden stemmen og sier det meste på en "fin" måte. Når pappa kjefter begynner de som oftest å gråte fordi da vet de at det de har gjort virkelig ikke er greit siden det skjer så sjelden. På den andre siden tror jeg at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger han har sagt at han er glad i dem (sier det sjeldent til meg også), han sitter ikke med dem på fanget og koser og selv om han gjør mye sammen med dem og er tilstede så prater og tuller han ikke med dem på samme måte som meg.

 

Disse motsetningene: er de positive eller negative? Jeg er så rett for at barna skal huske at mamma alltid kjeftet og at pappa aldri sa "jeg er glad i deg" og dermed få dårlige minner fra oppveksten. Kan det heller være at vi utfyller hverandre? Noen tanker?

 

Anonymous poster hash: 8c763...be9

 

Oi, vi er visst skilt ved fødselen . Kunne ha skrevet eksakt det samme, bortsett fra at jeg er aleneforelder (men din mann likner min datters far som type).

 

Barna dine vil nok delvis huske det du sier om at du var slik og pappa motsatt, men slik tror jeg det er for omtrent alle. Man husker sine foreldre som mennesker med enkelte sider man satte mer pris på og andre mindre.

 

Gjør opp status ved slutten av hver dag, og strekk deg etter å daglig ha tre ganger så mange episoder med latter og kjærlighet involvert, enn episoder med kjefting.

 

Anonymous poster hash: 76133...74b

[Anonym bruker]

Takk for beroliende ord. Jeg ser jo at barna mine er glade og trygge, men jeg har alltid en liten nagende frykt for at de ikke har en god nok oppvekst. Spesielt på de dagene jeg er sliten og stressa og lunta dermed er på sitt korteste. Har sagt unnskyld da, når jeg innser at jeg har vært urettferdig, og har snakket litt med fireåringen (minste er to) om hun syns mamma kjefter for mye. Men en fireåring mind i verste trassen og en eselsta toåring kan kreve mer tålmodighet enn jeg har å gi altså

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 542f3...eb5