Fortelle barna at jeg har opplevd overgrep?

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt nå, har vært det i ett år og skal være det hvertfall et halvt år til. Jeg har ptsd. Problemet mitt nå er at jeg er fryktelig sliten, og ekstremt glemsk og vimsete. Og fjern, ikke helt til stede. Noen ganger er det som om jeg er inne i en boble. Jeg ser på en måte verden litt uklart - jeg ser ikke detaljer, ansiktsuttrykk, små ting. Jeg har iblant også problemer med å tolke/ høre hva folk sier når jeg er i boblen min.

 

Barna og stebarna mine vet nå at jeg er sykemeldt. At jeg er sliten/ utmattet. Men de har jo lurt på hva slags syk jeg er, jeg ser jo frisk ut. Jeg går i behandling og da sier jeg at jeg skal i møter. Hvis de spør hva slags møte er det som regel "noe med jobben".

 

På en måte tenker jeg at det er helt feil å holde dette skjult for barna. Vi ønsker jo et samfunn som er mer åpent om nettopp overgrep! Hva er jeg for en rollemodell som da holder dette skjult? Samtidig føler jeg fortsatt skam og tenker at folk ser på meg som ekkel. For det tredje så har vi personen i livet vårt, så jeg kommer hvertfall aldri til å fortelle hvem det var. Men sånne detaljer trenger man jo uansett ikke si..

 

Men hva tenker dere? Barna er fra 9-13 år gamle. Og en yngre, men han utelates isåfall uansett fra samtalen.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

[Anonym bruker]

Jeg har/har hatt akkurat samme diagnosen, gått i terapi på traumeteamet, osv. Var også sykmeldt, men så helt frisk ut. Mine tanker er at det ville jeg aldri fortalt barna mine om ikke de opplevde det selv. De er for små frem til de er mye eldre å måtte tenke på at mamma har hatt det vondt å hun har noe å jobbe med. Det tror jeg kan gjøre de og deg vondt værre. Du må jobbe med deg selv, masse. Og de må godta at du ikke er på jobb enda. Plutselig letter det og du møter verden igjen. Men før det, så ikke lag flere situasjoner som er vonde å forholde seg til.

 

 

Anonymous poster hash: 45b9f...e9a

[Anonym bruker]

De skal ikke ha detaljene. De kan få vite at du er syk. Det er nok.

 

Anonymous poster hash: a679d...352

[Anonym bruker]

jeg kunne ønske min mor fortalte meg da jeg var yngre. 

 

Jeg har nesten ikke forhold til min mor idag pga hun distanserte seg fra oss. Hadde vi visst hva som egentlig foregikk så hadde nok ting vært bedre mellom oss. 

Anonymous poster hash: 6369e...970

[Anonym bruker]

De skal ikke ha detaljene. De kan få vite at du er syk. Det er nok.

 

Anonymous poster hash: a679d...352

Men du skal heller ikke lyve. Si som sant er med møtene. Ikke at det er jobben, men at det er behandling. Er du nødt til å gå mer inn i det, så si du er syk av en gammel skade som ikke er blitt bra, og at den gjør deg syk i sjela.

 

 

Anonymous poster hash: a679d...352

[Anonym bruker]

Jeg kommer til å fortelle mine barn om at jeg ble voldtatt som 15-åring når de er gamle nok og når de begynner med internett osv. så de får en enda bedre forståelse om at ikke alle er snille selvom de utgir seg for å være det

Anonymous poster hash: 05ec5...3dd

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg og søskna mine fikk vite at min stefar (han er deres biologiske far) slet psykisk. For han hadde noen helt ville humørsvingninger, vi gikk veldig på nåler rundt han i tilfelle han skulle bli sinna. Men han nektet mamma å fortelle oss. Det angrer mamma veldig på i dag.

 

Du trenger ikke å gå i detaljer, det er nok å si at du har opplevd vonde ting da du vokste opp som ingen bør få oppleve og at du derfor ikke har det bra og går til behandling nå for å bli bra igjen. Barn skjønner at noe ikke stemmer, så å ikke si noe kan gjøre ting værre for både deg og barna. Når de er eldre kan de få vite mer, men nå mens de er såpass så er det enkle ofte det beste når det gjelder informasjonen de skal få.

 

Anonymous poster hash: f3ba5...ca9

[Anonym bruker]

Barnet mitt er nå 7 år, og har begynt i barnegruppe på DPS. Kanskje det er noe sånt der dere bor? Før barnegruppen var det også en samtale med sosionom, der vi foreldre var sammen med barnet hos sosionomen. Det er helt gull! Sosionomen er vant med å ha slike samtaler og grupper med barn av psykisk syke, og hun vi snakket med fortalte om min psykiske sykdom og ting som har med sykdommen min å gjøre. Vel verdt å undersøke =)

 

Anonymous poster hash: 4991d...c56

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt nå, har vært det i ett år og skal være det hvertfall et halvt år til. Jeg har ptsd. Problemet mitt nå er at jeg er fryktelig sliten, og ekstremt glemsk og vimsete. Og fjern, ikke helt til stede. Noen ganger er det som om jeg er inne i en boble. Jeg ser på en måte verden litt uklart - jeg ser ikke detaljer, ansiktsuttrykk, små ting. Jeg har iblant også problemer med å tolke/ høre hva folk sier når jeg er i boblen min.

 

Barna og stebarna mine vet nå at jeg er sykemeldt. At jeg er sliten/ utmattet. Men de har jo lurt på hva slags syk jeg er, jeg ser jo frisk ut. Jeg går i behandling og da sier jeg at jeg skal i møter. Hvis de spør hva slags møte er det som regel "noe med jobben".

 

På en måte tenker jeg at det er helt feil å holde dette skjult for barna. Vi ønsker jo et samfunn som er mer åpent om nettopp overgrep! Hva er jeg for en rollemodell som da holder dette skjult? Samtidig føler jeg fortsatt skam og tenker at folk ser på meg som ekkel. For det tredje så har vi personen i livet vårt, så jeg kommer hvertfall aldri til å fortelle hvem det var. Men sånne detaljer trenger man jo uansett ikke si..

 

Men hva tenker dere? Barna er fra 9-13 år gamle. Og en yngre, men han utelates isåfall uansett fra samtalen.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

 

Du kan fortelle at du har en psykisk sykdom, og at det vil si at sykdommen ikke synes utenpå, men sitter mer i tankene og følelsene. Gå ikke i detaljer om årsaken. Det kan du kanskje vurdere når barna har passert 15- 16, mener jeg.

 

Anonymous poster hash: 342c2...307

[Anonym bruker]

Ja, det synes jeg at du skal fortelle. Ærlighet er best. Alltid! Løgner skaper avstand-alltid! Hvorfor er denne personen fortsatt i livet deres?

 

Anonymous poster hash: f8893...efd

[Ikkesåallerværst]

Du kan jo starte med å si at du er syk fordi du ikke hadde det godt som barn derfor er du blitt syk. Herfra vil kanskje spørsmålene komme ut i fra alderen og modenhet på barna og du kan svare sant på det som kommer. De skjønner jo at du har det vondt. De skjønner sikkert mer enn du tror. Jeg tror ikke de blir redde av å vite at mamma lider, det har de skjønt for lenge siden.

[Anonym bruker]

Ja, det synes jeg at du skal fortelle. Ærlighet er best. Alltid! Løgner skaper avstand-alltid! Hvorfor er denne personen fortsatt i livet deres?

 

Anonymous poster hash: f8893...efd

Her kan jeg jo skrive hvem det var. Det var broren min, og han var også relativt ung. Derfor har det vært vanskelig for meg å lage en stor familiesak ut av dette i voksen alder. Viser han derfor til bursdager.

 

 

Jeg har snille foreldre og er litt redd for at barna mine skal tenke at jeg ikke hadde det bra med dem hvis jeg bare sier at jeg ikke hadde det bra i barndommen. Jeg føler at jeg må si alt eller ingenting. Dvs, at det var overgrep "fra en ungdom dere ikke kjenner" eller ikke noe. Ikke bare flygende om at jeg ikke hadde det bra.

 

Takk for svar forøvrig. De var veldig forskjellige, men det virker som de som selv har vokst opp med psykisk sykdom er veldig for åpenhet.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke fortalt noe tror jeg. Eller hvis du forteller, så ikke si det var broren din.

 

Jeg har selv blitt grovt misbrukt som barn fra jeg var 3 år, også fysisk vold, og psykisk terror. De var og alkoholikere. Sønnen min på 8 år, vet ingenting. Datteren min på 14 år, vet at jeg har bodd på ungdomshjem, at foreldrene mine drakk mye, kranglet mye med meg, og sa stygge ting. Kan hende at jeg forteller mer etter hvert. Men føler at misbruket har jeg ikke så lyst til å fortelle om.

Anonymous poster hash: ce783...f11

[Anonym bruker]

.. nei.. har selv vært gjennom noe sånnt, og barn bærer skylden på sine skuldre. Uansett. Så ville ikke dagt det før de er mye større. tenker rundt 16. Og kutt ut personen fra livene deres. Det er den eneste måten å få startet helingen på.  Vil du virkelig at barna skal omgåes personen som begikk overgrep mot deg?

 

Jeg har noen ganger denne boblen du snakker om, gikk i terapi den gangen men det er lenge siden nå. Noen dager er bare verre enn andre selvom det skjer mye skjeldnere nå. Håper du får det bedre etterhvert, og ta imot den hjelpen du får. 

 

Klem fra noen som skjønner

Anonymous poster hash: a4c40...7a9

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg har litt problemer med å forstå dette.

Du ble altså utsatt fra overgrep fra din bris som dengang var ungdom. Du sliter med dette, men har fortsatt overgriperen i deres nære krets og han er involvert i deres liv.

 

Altså: en normalt utrustet ungdom VET at man ikke begår overgrep!

Hva slags oppgjør har du tatt med din bror? Hva slags straff har hatt fått for overgrepene?

Og ikke minst; hvis du forteller om dette til dine barn, hvordan tror du de vil reagere på ar dere onkel har misbrukt deres mor? At en overgriper er i deeres nærmeste familie? At alle går rundt og later som ingenting?

 

Anonymous poster hash: 19e9b...3ac

[Anonym bruker]

 

Ja, det synes jeg at du skal fortelle. Ærlighet er best. Alltid! Løgner skaper avstand-alltid! Hvorfor er denne personen fortsatt i livet deres?

 

Anonymous poster hash: f8893...efd

Her kan jeg jo skrive hvem det var. Det var broren min, og han var også relativt ung. Derfor har det vært vanskelig for meg å lage en stor familiesak ut av dette i voksen alder. Viser han derfor til bursdager.

 

 

Jeg har snille foreldre og er litt redd for at barna mine skal tenke at jeg ikke hadde det bra med dem hvis jeg bare sier at jeg ikke hadde det bra i barndommen. Jeg føler at jeg må si alt eller ingenting. Dvs, at det var overgrep "fra en ungdom dere ikke kjenner" eller ikke noe. Ikke bare flygende om at jeg ikke hadde det bra.

 

Takk for svar forøvrig. De var veldig forskjellige, men det virker som de som selv har vokst opp med psykisk sykdom er veldig for åpenhet.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

Spør psykologen din om hvordan du skal fortelle barna dine. Psykologen vet bedre enn oss på forumet om hvor mye du bør si.

 

Anonymous poster hash: f3ba5...ca9

[anonomous]

Nå kan det jo ikke sammenlignes, men mamma slet en periode med angst og depresjoner. Hun kunne ligge mye i sengen og også få "anfall" der hun ropte og skrek. Hun satte seg ned med meg og mine søsken og sa fra at hun slet og var mye lei seg og at når hun ropte å skrek måtte vi ikke bli redde, det var ikke farlig og hun jobbet med å bli bedre. Etter den samtalen slappet jeg av mer rundt mamma.

 

Så det jeg vil frem til er at jeg er enig med andre om at du kan fortelle du sliter, men ikke nødvendigvis fortelle årsaken. Om du vil fortelle årsak ville jeg som noen nevner her oppe ta kontakt med profesjonelle (psykolog, sosionom o.l) som kan hjelpe med hvordan du skal legge det frem og fremgangsmåten ved dette lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg har litt problemer med å forstå dette.

Du ble altså utsatt fra overgrep fra din bris som dengang var ungdom. Du sliter med dette, men har fortsatt overgriperen i deres nære krets og han er involvert i deres liv.

 

Altså: en normalt utrustet ungdom VET at man ikke begår overgrep!

Hva slags oppgjør har du tatt med din bror? Hva slags straff har hatt fått for overgrepene?

Og ikke minst; hvis du forteller om dette til dine barn, hvordan tror du de vil reagere på ar dere onkel har misbrukt deres mor? At en overgriper er i deeres nærmeste familie? At alle går rundt og later som ingenting?

 

Anonymous poster hash: 19e9b...3ac

Han var ungdom ja, jeg var vel ca 8-10 år. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, og antakelig gjør jeg ting vanskelig for meg selv også. Jeg er familiens sorte får, den vimsete, den som aldri klarer å organisere noe, når det er broren min som burde vært den som er uglesett. Men det er komplisert. Det kreves ufattelig mye mot å bryte opp en familie. Og jeg er redd det eneste som kommer ut av det er at jeg blir enda mer utenfor. Alle de andre jobber tett sammen i hverdagen og alt blir ødelagt hvis jeg skal "stå frem". Det er nok ikke riktig, men det eneste jeg klarer å gjøre, er å holde avstand. Jeg treffer ikke broren min mer enn jeg "må" og jeg holder meg i det hele tatt litt unna foreldrene og dem alle sammen også. Jeg er den eneste som har bosatt meg mil unna, de andre bor innen noen km radius fra hverandre.

 

Jeg har uansett ingen planer om å fortelle barna at det var onkel som gjorde det. Det går jo da selvsagt heller ikke. Jeg føler det er ekstra vanskelig siden broren min var såpass ung. Veldig mange kaller ikke sånt overgrep, men "utforsking og lek". Det har jeg sett bare her på forumet feks i tidligere tråder. Jeg tror mange hadde reagert veldig negativt på meg hvis jeg skulle kalt ham en overgriper, selv om han jo var stor nok til å forstå at det var galt. Stor nok til å ha glede av det og ja. Nei, usch, det er komplisert, ganske enkelt. Men jeg tror det hadde vært lettere å fordele skyld hvis det hadde vært en helt voksen som hadde gjort det. Ikke at det hadde gjort resten av saken noe bedre altså.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

[Anonym bruker]

Hvor mye eldre enn deg er din bror?

 

Anonymous poster hash: 55e9f...3a6

[Anonym bruker]

Har en venninne som opplevde det samme. Broren kom ofte inn til henne på nettene og befølte henne. Dette foregikk over lengre tid. Men så stoppet hun det ved å gi ham beskjed om at hvis han ikke sluttet, så kom hun til å fortelle foreldrene.

 

Hun slet nok mye i ettertid for at hun ikke stoppet det tidligere. Men hun var jo bare et barn. Og det var du også. Broren din gjorde noe han visste var galt. Det er kun hans skyld, han er ikke uskyldig på noe som helst måte. Du må ikke bagatellisere det han gjorde mot deg. Jeg tenker at det kan være på sin plass å konfrontere ham. Kanskje skrive ham et brev. Fortell hvordan det han gjorde har påvirket deg i dag. Forhåpentligvis angrer han og vil be om unnskyldning. Hvis ikke, så har du ihvertfall fått gitt en konkret beskjed om at dette ikke var greit.

 

Jeg synes ikke du skal fortelle barna at du har blitt utsatt for overgrep. Det kan skremme de mer enn nødvendig. Jeg mener det holder å fortelle de at du er syk og hvordan sykdommen påvirker deg.

 

Anonymous poster hash: 086b7...788

[Anonym bruker]

Hvor mye eldre enn deg er din bror?

 

Anonymous poster hash: 55e9f...3a6

Fire år. Så det var kanskje opp til han var 14 år eller noe sånt. Jeg husker virkelig ikke eksakt, og må regne ut fra hvilke venner jeg vet at jeg hadde på den tiden. Det var også noen søskenbarn involvert. En to år eldre som var direkte med på det og en hm... Seks-syv-åtte år eldre eller noe sånt, som iblant var leder og bestemte. Men det var av hakket mer uskyldig art, den bestemmegreia. Ikke samleie etc, som selve overgrepene var.

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d

[Anonym bruker]

Hva gjør du om barna dine kommer hjem og forteller at onkel har gjort dem vondt? Tenk om det kommer frem andre saker med andre hvor din bror er skyldig? Det går en overgriper løs og ingen gjør noe...

 

Anonymous poster hash: 83be3...11b

[Anonym bruker]

Hva gjør du om barna dine kommer hjem og forteller at onkel har gjort dem vondt? Tenk om det kommer frem andre saker med andre hvor din bror er skyldig? Det går en overgriper løs og ingen gjør noe...

 

Anonymous poster hash: 83be3...11b

Her er jeg enig. Min onkel overgrep min andre onkel som liten, og så viste det seg at min bror var blitt overgrepet av samme mannen, og han hadde også prøvd seg på min aller yngste bror (han var visstnok for vanskelig å "ta", ble det sagt i retten, så han fikk bare gjort andre saker og ting med ham enn selve samleie (snakk om 2-6 år gamle barn). Min onkel ble tatt for enda flere overgrep også, i senere tid. Den mannen går rundt som om ingenting er skjedd, han fikk knapt fengselsstraff!

 

Min andre onkel (som ble utsatt for overgrep) fortalte ikke dette til oss før det var for sent (da var mine brødre allerede blitt overgrepet over lang tid). Det var han som mistenkte noe var galt, han sa det var noe med væremåten til den eldste som minnet ham om seg selv. Hvordan mine foreldre hadde unngått å se tegn til det, er for meg uforståelig...

 

Anonymous poster hash: a093a...364

[Anonym bruker]

Han er aldri alene med barna mine. Vi sees jo knapt. Han har heller ingen andre barn i sin nærhet. Verken han eller kona eller "glad i barn".

 

Anonymous poster hash: 48b6d...11d