Ville du ha visst?

[Anonym bruker]

vi har over flere generasjoner hatt en spesiell kreftform i familien.

Jeg er ekstra nøye og følger med.

Da moren min døde sa de at vi søsknene burde sjekke oss om vi er bærere av genet.

 

Jeg er usikker.

Går til sjekk en gng i året og selvfølgelig om det skulle skje forandringer.

 

Jeg tror at om jeg får vite at jeg er bærer av genet så kommer det til å forringe livet mitt så veldig!

 

Ville dere ha visst?

 

Anonymous poster hash: a4ef5...68a

[Ayn]

Jeg tror jeg ville visst. For min del tror jeg det å ikke vite ville forringet min livskvalitet. Og hvilken lettelse om testen var negativ.

Men skjønner det er vanskelig valg.

[Gjest Muji81]

Ville oppfølgingen vært annerledes hvis man visste at du hadde genet?

 

Personlig ville jeg antakelig testet meg fordi jeg ville trodd jeg hadde genet uansett om jeg ikke hadde testet meg.

 

Er det 50/50 sjanse for gen?

[Anonym bruker]

Jeg ville visst.

 

Hadde jeg vært bærer tror jeg ikke det hadde forringet livet mitt, snarere tvert imot tror jeg det hadde fått meg til å leve livet til fulle mens jeg har det.

 

Hadde jeg ikke hatt det kunne jeg senket skuldrene og slappet av.

 

Kan man ikke gjøre noe om du er bærer? Som Angelina Jouli fjernet brystene?

 

Anonymous poster hash: 7d8ee...edd

[Anonym bruker]

Jeg brukte noen år før jeg fant ut at jeg ville vite. Først tenkte jeg akkurat som deg, at det å vite at jeg bar genet ville forringe livet mitt. Men etter å ha tenkt på det noen år, så fant jeg ut at det å ikke vite også forringet livet mitt. Jeg gikk og tenkte på det, passet på, var redd for at jeg skulle ha genet (eller genfeilen, for å være litt mer korrekt).

 

Så jeg tok et "oppgjør" med meg selv.

Hvordan hadde jeg det med å gå og være redd for å ha genet?

Jeg fant ut at det påførte meg ganske mye ekstra stress og redsel.

Redselen for det ukjente eller usikre er ofte større, vet man noe konkret så må man forholde seg til noe reelt, ikke noe innbilt.

 

Så spurte jeg meg selv hva jeg egentlig var redd for med å ta testen.

Svaret mitt var først at jeg var redd for å vite at jeg har genet.

Så fant jeg ut at nei, det er ikke genet i seg selv, det er ev. sykdom som følge av det jeg var redd - jeg var redd for å få kreft.

 

Jeg tenkte videre, aksepterte at jeg var redd for å få kreft.

Så spurte jeg meg selv om det å ikke vite var en beskyttelse mot å få kreft.

Svaret mitt var nei - heller tvert imot.

Jeg fant ut at det er bedre å vite at jeg har genet, enn å late som jeg ikke har det.

Så jeg testet meg.

Sjansen var jo 50-50 om jeg hadde det eller ikke. Hadde jeg det ikke var det dumt å gå og være unødvendig redd i enda flere år. Hadde jeg det så var det bedre å vite det og bruke det som en ekstra motivasjon for å ha en livsstil som reduserer kreftrisiko mest mulig.

 

Det å ha en genfeil betyr ikke at man 100 % sikkert får kreft. Det betyr at man har en økt risiko. Og har man en økt risiko så er det enda viktigere å redusere risikoen der man kan. Så jeg snudde helt, fant ut at det var lettere for meg å vite enn å ikke vite.

 

Jeg testet meg, fikk bekreftet genfeilen. Og det føltes pussig nok nesten som en lettelse. Da slapp jeg å gå og gruble og tenke og være redd. Jeg gjør det jeg kan med sunt kosthold, så mye aktivitet/trening som jeg er i stand til, jeg prøver å redusere stress, sove nok osv. Men jeg er ikke fanatisk, jeg skal også ha det bra. Og er det perioder hvor ting sklir ut så klapper jeg meg selv på skulderen fordi jeg det meste av tiden gjør mer godt for kroppen min enn mange andre under de forutsetningene jeg har.

 

Prosessen tok som sagt noen år for meg, men da jeg snudde om tankene mine så ble det bare lett å forholde seg til. Det pussige er også at jeg ikke lenger er redd for å få kreft. Jeg gjør mitt beste ut fra det jeg vet, og jeg har ro med det. Får jeg kreft så får jeg det, og da skal jeg forholde meg til det. Før den tid (forhåpentligvis ikke) kommer, så vil jeg ikke bruke negativ energi på noe som kanskje aldri vil skje likevel.

Anonymous poster hash: d2246...f44