Dilemma ang ferieplaner

[Anonym bruker]

Prøver å sette opp dette så godt forklart som mulig:

 

Barnefar vil ha med seg tre barn på ferie neste år. De skal til kjærestens hjemland, hvor hun ikke har vært på 3-4 år. Det er planlagt endel besøk og en gedigen bursdagsfeiring. 

 

En snart voksen sønn er i tvil om han har lyst til å være med. Han vil gjerne besøke dette landet men føler ofte at han ikke blir hørt av dem når han er på besøk, og at de legger planer om hva de skal gjøre og mener at han bare har å bli med. Ellers så har han det fint på besøk, men blir behandlet noen ganger som om han var 10 år.

 

Kjæresten er litt ego og planlegger ofte ting utifra det hun selv har lyst til å gjøre (tar de med på kino, men det er i utgangspunktet hun som har lyst til å se den filmen, hører ikke med dem hva de har lyst til å se). Hun er koselig og grei så vidt jeg har sett, men sjefer visstnok mye.

 

Barnefar har uttalt (dog bare til meg) at han synes sønnen har et problem og burde se en psykolog, fordi han er sjenert/introvert og uttrykker at han egentlig kommer til faren for å se han - ikke for å treffe vennene til kjæresten hans. 

 

Jeg tror de sånn generelt har det bra hos han, men det er liksom ikke noe mer enn det. De hyler ikke av glede når de skal dit - de bare drar dit for de vet de skal det. Hvis jeg sier at de kan være her av en eller annen grunn så blir de her. Men det er vel ganske naturlig.

 

Jeg er redd for at barnefar føler at han MÅ ta med seg barna, ikke av kjempestor lyst til å vise dem dette landet, men fordi at han er pliktet til å ha de på ferie og hvis han drar dit i tre uker så har han jo ikke noe mer ferie å ta av. 

 

Barnefar har sagt at han må låne penger av henne for å dra dit (vet ikke om det er sant, men det var det han sa). Han har også sagt at han må låne penger av henne hvis han skal kunne gi eldstemann bursdagspresang til 18-årsdagen.

 

Han flyttet i utgangspunktet sammen med henne fordi han sleit med økonomien selv og tenkte å spare inn på husleia slik.

 

Jeg ønsker ikke å ødelegge deres ferieplaner men for meg er situasjonen slik: barnefar legger ikke alt til rette for at ungene hans skal virkelig ha LYST til å bli med på denne ferien. Det blir nok mange møter med hennes familie og venner - og han har egentlig ikke vist til noen andre planer om det de skal gjøre. Det at han sier at hun skal "betale" (og han evt betale henne tilbake) viser at han kommer til å være litt underlagt hennes planer og føle at han "må" følge henne, de bor tross alt gratis hos hennes bror osv. Da kommer barna våre i annen rekke og jeg er usikker på om de virkelig vil få utbytte av denne ferien.

 

Jeg har lyst til å foreslå at han dropper barna og drar på denne ferien alene med kjæresten, og på den måten får de tid og ork til alt det de skal gjøre. Jeg kan ikke se noe poeng i å sette seg i gjeld på den måten, selv om det er hans business, bare for å ha med ungene på en ferie som er halvveis familieforening, halvveis noe annet som vi ikke helt får svar på.

 

Jeg får ikke gitt alle opplysninger i dette innlegget men håper jeg har fått lagt ut essensen av mitt dilemma. 

 

Ps. Ikke alltid like lett å snakke med eks'en da det hender at han ofte har stooooore planer, men i realiteten så blir det ikke gjennomført, f.eks. det skal bli så fint, vi skal gjøre masse gøy og se mye nytt - jeg vet bare ikke hva ennå.

 

Hvordan bør jeg gå fram? (jeg ønsker ikke å påvirke barna egentlig, men å sende dem på en tre-ukers ferie hvor de dilter etter henne føler jeg blir helt feil.

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

[Anonym bruker]

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

[nasse nøffen]

Dette har du spurt om før her inne?

 

Dette var vel til USA eller noe slikt?  Synes det er hyggelig at de vil ha med ungene jeg. Og spes at hun vil ha de med. 

Du blander deg ikke litt vel mye da?

La de styre egen ferie?

Og du må jo klare å få et skikkelig svar fra din sønn? Han var vel 17 år? Ungene får bestemme selv tenker jeg.

 

Jeg har en 17 åring selv, og vi legger sannelig ikke opp vår ferie etter hennes ønske. Og ja, hun kjeder seg. Derfor VELGER hun å bli hjemme. Denne sommeren ville hun være hjemme med bestemor istedet for 2 uker i syden. 

 

Jeg synes du er alt for involvert i din eks sine planer.

Endret 10. september 2015 av nasse nøffen

[Anonym bruker]

Husker også den tråden. Gutten er gammel nok til å si ja eller nei selv.

 

Anonymous poster hash: c9aec...c6d

[Anonym bruker]

HI

Ja, sorry. Har lagt ut dette før, men nå har faren snakket med sønnen sin og bedt han tenke over hvorfor han er som han er og hvorfor han har problemer med ditt og datt. 

 

Derfor tok saken en ny vri, da jeg føler at for faren er det likegyldig om han er med eller ikke...og jeg tror faktisk ikke sønnen har lyst til å være med HAN på tur. De har et litt komplisert forhold da han rett og slett ikke blir sett i forhold til faren sin. 

 

Det er ikke snakk om at jeg behandler han som en baby. Jeg har en god kommunikasjon med han, vi snakker om det meste og han har ikke noe problemer med å forholde seg til meg - ei heller å si fra. Men med faren så blir han satt på plass med en gang han viker fra "planen" og blir IKKE hørt i det hele tatt. 

 

Faren har flyttet til en annen by og sønnen kan ikke bare gå ut med kompiser o.l. derfra.

 

Muligens jeg overbeskytter barna, og jeg har vært innom tanken på at jeg faktisk ikke ønsker å sende dem på en treukers ferie med en far som behandler ett av barna sine som "unormal" (begrep han har brukt overfor meg, dog ikke overfor sønnen sin). Det er derfor jeg lufter det her inne, for selv om meningene noen ganger blir noe objektive her så trenger jeg innspill.

 

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

[Anonym bruker]

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

Helt enig i dette.

 

Babyen din er blitt snart 18 år, la han få bli voksen. Det er tydelig at det er denne 18 åringen du bekymrer deg mest for å ikke de to andre barna.

 

Så lenge far er en oppegående mann, så la være å bland deg. 18-åringen din overlever nok 3 uker på tur med far, i et engelsktalende land, hos stemors familie. De får nok et nærere bånd til både far og stemor, felles opplevelser og minner for livet!

 

Når vi reiser på ferie tar vi hensyn til våre barn, men barna må også ta hensyn til oss voksne. Vi har dager der vi voksne bestemmer hva vi vil gjøre, selv om barna syns det er kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

[Ayn]

Dersom han er 18 år kan han jo bestemme dette selv? Skjønner ikke helt problemet. Han bestemmer også hvor mye samvær han vil ha med far.

[Anonym bruker]

Noen som har link til den andre tråden der dette ble tatt opp? hadde vært greit å se hva som ble lagt frem da for å få et mer helhetlig bilde av situasjonen, for jeg leser hovedinnlegget her på en litt annen måte etterhvert som jeg leser kommentarene. Her er det tydeligvis ikke all informasjon om sønnen og forholdet til faren eller sønnens "problemer" som kommer tydelig nok frem.

I utgangspunktet tenker jeg at du ikke må legge deg opp i dette i det hele tatt. Sønnen din er gammel nok til å si i fra selv om han vil eller ikke vil være med på ferien. Ser ikke for meg at det blir annet enn drama og mer problemer om du skal begynne å legge deg opp i dette.

Anonymous poster hash: 6e0ed...0d4

[Anonym bruker]

 

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

Helt enig i dette.

 

Babyen din er blitt snart 18 år, la han få bli voksen. Det er tydelig at det er denne 18 åringen du bekymrer deg mest for å ikke de to andre barna.

 

Så lenge far er en oppegående mann, så la være å bland deg. 18-åringen din overlever nok 3 uker på tur med far, i et engelsktalende land, hos stemors familie. De får nok et nærere bånd til både far og stemor, felles opplevelser og minner for livet!

 

Når vi reiser på ferie tar vi hensyn til våre barn, men barna må også ta hensyn til oss voksne. Vi har dager der vi voksne bestemmer hva vi vil gjøre, selv om barna syns det er kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

 

HI

Ja, men han skal få bestemme selv. Jeg bare syns det er vondt om han velger å ikke være med fordi pappa'en behandler han annerledes enn de andre barna - som ofte blir tatt hensyn til (de er jenter). Det har alltid vært sånn og jeg tenker ofte at det må være sårt for han. 

 

Han har nok lyst til å være med, men det er faren hans som behandler han som en guttunge i forhold til hva han har lov til å gjøre og hva han ikke får lov til (fikk ikke egne nøkler selv når faren bodde i egen leilighet, får ikke styre selv når han skal legge seg når han er der i helgen, får ikke tilgang til lån av pc eller i-pad osv). Faren er en kontrollfrik og liker å bestemme over andre. Jeg ønsket ikke å sverte ned eks'en min her i innlegget, men han er ikke alltid like rasjonell og det går utover sønnen min. Han mangler empati og prøver ikke en gang å forstå - sier bare at sånn er det og sånn blir det, du min sønn er problemet.

 

Denne holdningen gjør at sønnen hans faktisk aldri vet hva eller hvem han har å forholde seg til. Noen ganger kan det å prøve å ta opp et "problem" gjøre at far blir raskt sint og ber sønnen holde munn fordi det er han som bestemmer. Han har ofte fått høre at han bare er 17 år og det er de voksne som bestemmer - den dagen han blir 18 skal han liksom få bestemme alt da?

 

Under samtaler jeg har hatt med faren så har han hatt liknende uttalelser som "fram til han er 18 så har vi ansvaret, etter det kan han gjøre som han vil og vi har ikke lenger et moralsk ansvar". Lista er lang, jeg kunne dratt fram hundrevis av lignende uttalelser.

 

Han har alltid behandlet sønnen sin som om han har et problem, ikke er god nok, rakket ned på han osv. Han sammenlikner han alltid med andre på hans alder som er "bedre" og "flinkere" enn han, karakterer, jobb, osv. Til tross for dette så har de et relativt godt forhold, men sønnen er blitt usikker på sin egen far, fordi man faktisk ikke kan være sikker på hvilken vending en samtale tar om man skulle ta opp noe. 

 

Vanskelig for meg å beskrive akkurat dette forholdet i det vide og det brede, men kort fortalt så er far en narsissist av dimensjoner - med mange gode sider, dog også noen vanskelig som har tendens til å telle mer. Ny kjæreste vet jo ikke noe om dette og hører sannsynligvis bare historien fra en side.

 

Og ja - jeg synes det er skummelt å sende han på tre ukers ferie med faren fordi jeg er redd for at dette blir et lite mareritt for sønnen, at han ikke får lov til å ha en mening om noe og ikke blir hørt. Samtidig synes jeg det er skummelt å la de to minste dra alene, men det blir av rent egoistiske grunner, da jeg ikke stoler på at de blir tatt vare på som man bør. Jeg ser at akkurat den er veldig overbeskyttende, og at det sikkert hadde gått bra, men min eks er ikke alltid like rasjonell i tankegangen.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

[Anonym bruker]

 

Noen som har link til den andre tråden der dette ble tatt opp? hadde vært greit å se hva som ble lagt frem da for å få et mer helhetlig bilde av situasjonen, for jeg leser hovedinnlegget her på en litt annen måte etterhvert som jeg leser kommentarene. Her er det tydeligvis ikke all informasjon om sønnen og forholdet til faren eller sønnens "problemer" som kommer tydelig nok frem.

I utgangspunktet tenker jeg at du ikke må legge deg opp i dette i det hele tatt. Sønnen din er gammel nok til å si i fra selv om han vil eller ikke vil være med på ferien. Ser ikke for meg at det blir annet enn drama og mer problemer om du skal begynne å legge deg opp i dette.

 

Anonymous poster hash: 6e0ed...0d4

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144234354-n%C3%A5r-far-er-veldig-utadvendt-har-f%C3%A5tt-ny-samboer-enn%C3%A5-mer-utadvendt-og-s%C3%B8nn-17-sliter-med-dette/

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

[Anonym bruker]

Jeg var 15 år og var 1 måned på utveksling hos en ukjent familie i USA. Du tør ikke la en 18 åring reise på 3 ukers ferie med FAR.

 

Selvsagt behandler man mindre barn anderledes enn en 17-18 åring.

 

Jeg tror problemet her er deg, du er for bekymret og antagelig typen som ringer ig ordner opp overalt for den stakkars 18 åringen din. Han skal snart ut i voksenlivet, begynne å jobbe. Skal du da blande deg inn og ordne opp i konflikter på arbeidsplassen for han?

 

La han få utfordringen med å være på ferie med far. Han lærer nok litt, lærer å tenke selv og får oppleve en ny familie og sett hvordan de bor i et snnet land.

 

Han kan snakke, han kan telle hvor lenge det er til han skal hjem igjen, han får lære å ta hensyn og bli med på det de andre vil og han får heller lære å gi beskjed hva han ønsker og vil.

 

La ungene reise på ferie og ikke bland deg inn.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

[rytme]

 

 

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

Helt enig i dette.

 

Babyen din er blitt snart 18 år, la han få bli voksen. Det er tydelig at det er denne 18 åringen du bekymrer deg mest for å ikke de to andre barna.

 

Så lenge far er en oppegående mann, så la være å bland deg. 18-åringen din overlever nok 3 uker på tur med far, i et engelsktalende land, hos stemors familie. De får nok et nærere bånd til både far og stemor, felles opplevelser og minner for livet!

 

Når vi reiser på ferie tar vi hensyn til våre barn, men barna må også ta hensyn til oss voksne. Vi har dager der vi voksne bestemmer hva vi vil gjøre, selv om barna syns det er kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

 

HI

Ja, men han skal få bestemme selv. Jeg bare syns det er vondt om han velger å ikke være med fordi pappa'en behandler han annerledes enn de andre barna - som ofte blir tatt hensyn til (de er jenter). Det har alltid vært sånn og jeg tenker ofte at det må være sårt for han. 

 

Han har nok lyst til å være med, men det er faren hans som behandler han som en guttunge i forhold til hva han har lov til å gjøre og hva han ikke får lov til (fikk ikke egne nøkler selv når faren bodde i egen leilighet, får ikke styre selv når han skal legge seg når han er der i helgen, får ikke tilgang til lån av pc eller i-pad osv). Faren er en kontrollfrik og liker å bestemme over andre. Jeg ønsket ikke å sverte ned eks'en min her i innlegget, men han er ikke alltid like rasjonell og det går utover sønnen min. Han mangler empati og prøver ikke en gang å forstå - sier bare at sånn er det og sånn blir det, du min sønn er problemet.

 

Denne holdningen gjør at sønnen hans faktisk aldri vet hva eller hvem han har å forholde seg til. Noen ganger kan det å prøve å ta opp et "problem" gjøre at far blir raskt sint og ber sønnen holde munn fordi det er han som bestemmer. Han har ofte fått høre at han bare er 17 år og det er de voksne som bestemmer - den dagen han blir 18 skal han liksom få bestemme alt da?

 

Under samtaler jeg har hatt med faren så har han hatt liknende uttalelser som "fram til han er 18 så har vi ansvaret, etter det kan han gjøre som han vil og vi har ikke lenger et moralsk ansvar". Lista er lang, jeg kunne dratt fram hundrevis av lignende uttalelser.

 

Han har alltid behandlet sønnen sin som om han har et problem, ikke er god nok, rakket ned på han osv. Han sammenlikner han alltid med andre på hans alder som er "bedre" og "flinkere" enn han, karakterer, jobb, osv. Til tross for dette så har de et relativt godt forhold, men sønnen er blitt usikker på sin egen far, fordi man faktisk ikke kan være sikker på hvilken vending en samtale tar om man skulle ta opp noe. 

 

Vanskelig for meg å beskrive akkurat dette forholdet i det vide og det brede, men kort fortalt så er far en narsissist av dimensjoner - med mange gode sider, dog også noen vanskelig som har tendens til å telle mer. Ny kjæreste vet jo ikke noe om dette og hører sannsynligvis bare historien fra en side.

 

Og ja - jeg synes det er skummelt å sende han på tre ukers ferie med faren fordi jeg er redd for at dette blir et lite mareritt for sønnen, at han ikke får lov til å ha en mening om noe og ikke blir hørt. Samtidig synes jeg det er skummelt å la de to minste dra alene, men det blir av rent egoistiske grunner, da jeg ikke stoler på at de blir tatt vare på som man bør. Jeg ser at akkurat den er veldig overbeskyttende, og at det sikkert hadde gått bra, men min eks er ikke alltid like rasjonell i tankegangen.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

 

 

Men hvis sønnen ikke vil reise, vil far da la han være igjen hjemme? Eller sier far at han MÅ være med? 

Hvis far vil ha med ungene på tur, så kan vel ikke du si at de må være hjemme? Ferieturer er vel en del av samværet? Synes ikke du skal blande deg, jeg heller. Mange som foreslår at sønnen din skal få bestemme selv. Og du svarer at de ikke har et så godt forhold og at du ikke tør la han reise. Betyr det at sønnen sier ja til å være med, men du vil likevel ha barna hjemme? Kanskje hvis du gjorde det litt klart så kunne jeg svare deg...

[Anonym bruker]

Så sant gutten er normalt utviklet, la han bestemme selv. Da jeg var 18 år bodde jeg for meg selv. Jeg dro på ferier med kjæresten og venner. Ferie med familie var ikke noe jeg ofret en tanke.

 

Gutten din er stor nok (forutsatt at han er normalt utviklet) til å kunne ta egne valg. Han vet hva han går til og du lager storm i vannglass i denne situasjonen.

 

Anonymous poster hash: fd6b2...b2a

[Anonym bruker]

 

 

 

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

Helt enig i dette.

 

Babyen din er blitt snart 18 år, la han få bli voksen. Det er tydelig at det er denne 18 åringen du bekymrer deg mest for å ikke de to andre barna.

 

Så lenge far er en oppegående mann, så la være å bland deg. 18-åringen din overlever nok 3 uker på tur med far, i et engelsktalende land, hos stemors familie. De får nok et nærere bånd til både far og stemor, felles opplevelser og minner for livet!

 

Når vi reiser på ferie tar vi hensyn til våre barn, men barna må også ta hensyn til oss voksne. Vi har dager der vi voksne bestemmer hva vi vil gjøre, selv om barna syns det er kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

 

HI

Ja, men han skal få bestemme selv. Jeg bare syns det er vondt om han velger å ikke være med fordi pappa'en behandler han annerledes enn de andre barna - som ofte blir tatt hensyn til (de er jenter). Det har alltid vært sånn og jeg tenker ofte at det må være sårt for han. 

 

Han har nok lyst til å være med, men det er faren hans som behandler han som en guttunge i forhold til hva han har lov til å gjøre og hva han ikke får lov til (fikk ikke egne nøkler selv når faren bodde i egen leilighet, får ikke styre selv når han skal legge seg når han er der i helgen, får ikke tilgang til lån av pc eller i-pad osv). Faren er en kontrollfrik og liker å bestemme over andre. Jeg ønsket ikke å sverte ned eks'en min her i innlegget, men han er ikke alltid like rasjonell og det går utover sønnen min. Han mangler empati og prøver ikke en gang å forstå - sier bare at sånn er det og sånn blir det, du min sønn er problemet.

 

Denne holdningen gjør at sønnen hans faktisk aldri vet hva eller hvem han har å forholde seg til. Noen ganger kan det å prøve å ta opp et "problem" gjøre at far blir raskt sint og ber sønnen holde munn fordi det er han som bestemmer. Han har ofte fått høre at han bare er 17 år og det er de voksne som bestemmer - den dagen han blir 18 skal han liksom få bestemme alt da?

 

Under samtaler jeg har hatt med faren så har han hatt liknende uttalelser som "fram til han er 18 så har vi ansvaret, etter det kan han gjøre som han vil og vi har ikke lenger et moralsk ansvar". Lista er lang, jeg kunne dratt fram hundrevis av lignende uttalelser.

 

Han har alltid behandlet sønnen sin som om han har et problem, ikke er god nok, rakket ned på han osv. Han sammenlikner han alltid med andre på hans alder som er "bedre" og "flinkere" enn han, karakterer, jobb, osv. Til tross for dette så har de et relativt godt forhold, men sønnen er blitt usikker på sin egen far, fordi man faktisk ikke kan være sikker på hvilken vending en samtale tar om man skulle ta opp noe. 

 

Vanskelig for meg å beskrive akkurat dette forholdet i det vide og det brede, men kort fortalt så er far en narsissist av dimensjoner - med mange gode sider, dog også noen vanskelig som har tendens til å telle mer. Ny kjæreste vet jo ikke noe om dette og hører sannsynligvis bare historien fra en side.

 

Og ja - jeg synes det er skummelt å sende han på tre ukers ferie med faren fordi jeg er redd for at dette blir et lite mareritt for sønnen, at han ikke får lov til å ha en mening om noe og ikke blir hørt. Samtidig synes jeg det er skummelt å la de to minste dra alene, men det blir av rent egoistiske grunner, da jeg ikke stoler på at de blir tatt vare på som man bør. Jeg ser at akkurat den er veldig overbeskyttende, og at det sikkert hadde gått bra, men min eks er ikke alltid like rasjonell i tankegangen.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

 

 

Men hvis sønnen ikke vil reise, vil far da la han være igjen hjemme? Eller sier far at han MÅ være med? 

Hvis far vil ha med ungene på tur, så kan vel ikke du si at de må være hjemme? Ferieturer er vel en del av samværet? Synes ikke du skal blande deg, jeg heller. Mange som foreslår at sønnen din skal få bestemme selv. Og du svarer at de ikke har et så godt forhold og at du ikke tør la han reise. Betyr det at sønnen sier ja til å være med, men du vil likevel ha barna hjemme? Kanskje hvis du gjorde det litt klart så kunne jeg svare deg...

 

HI

Jeg lar sønnen bestemme. Jeg bare hjelper han i tankeprosessen ved å påpeke alt det fine ved en slik tur, samt at han må være forberedt på visse "bestemmelser" fra faren sin side. Jeg tror han synes det er synd å bli hjemme og gå glipp av dette - hvis det viser seg å bli en fin tur - særlig fordi søstrene hans blir med. 

 

Jeg ønsker å oppmuntre han til turen, men jeg vil ikke gi han falske forhåpninger angående hva de skal oppleve og hvordan det blir. Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg ikke aner noe om hvordan det vil bli, jeg kan bare ane konturene av en ferie på hennes premisser og ikke deres. Det må han i så fall være klar over og kunne takle om det blir slik. 

 

Jeg ønsker dem virkelig en hyggelig tur, men er ganske realistisk i forhold til hvordan det kan komme til å bli. Derfor trenger jeg å tenke grundig på hvordan jeg bør håndtere dette; mine tanker om dette på bakgrunn av min eks sin personlighet og væremåte.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Du har jo lagt ut denne stormen før - dog med en annen vinkling!

Gutten er snart voksen. Du bør slutte å behandle han som en baby. Hvis han ikke vil være med på ferie, så kan vel han og faren snakke sammen om det uten at du blander deg inn. Forøvrig bør du ikke blande deg inn i fars og hans partene ferieplaner overhode!!

 

Jeg skjønner at du ikke likte svarene di fikk sist. Men situasjonen blir vel ikke forandret ved at du forsøker å legge ut historien med en annen vinkling. Hvis sønnen deres er så introvert/sjenert/har sosial angst slik at enhver uforutsett hendelse, ethvert uplanlagt besøk, enhver ukjent person som snakker med/til han er problematisk så bør det vel i det minste vurderes om han trenger hjelp av psykolog.

 

Det er ikke naturlig at fars og mors liv sentreres rundt en 18-åringens ønsker hele tiden. En 18-åring burde vel mest henge med egne venner kg ikke la seg affisere av om far og stemor går på kino eller har en middag med egne venner. At de planlegger en ferie (til Canada var det?) hvor de primært treffer hennes familie og har aktiviteter knyttet opp mot hennes familie og venner burde vel ikke være noe problem å håndtere for en 18-åring. Hvis han synes det blir for mye, bør han selv kunne sette begrensninger og trekke seg tilbake.

 

Du bør ikke blande deg inn i hans økonomi, evt, gjelde osv. La han legge planer seg. 18-åringen er stor nål til å ta et eget selvstendig valg på om han vil være med på turen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e2dcb...011

Helt enig i dette.

 

Babyen din er blitt snart 18 år, la han få bli voksen. Det er tydelig at det er denne 18 åringen du bekymrer deg mest for å ikke de to andre barna.

 

Så lenge far er en oppegående mann, så la være å bland deg. 18-åringen din overlever nok 3 uker på tur med far, i et engelsktalende land, hos stemors familie. De får nok et nærere bånd til både far og stemor, felles opplevelser og minner for livet!

 

Når vi reiser på ferie tar vi hensyn til våre barn, men barna må også ta hensyn til oss voksne. Vi har dager der vi voksne bestemmer hva vi vil gjøre, selv om barna syns det er kjedelig.

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

HI

Ja, men han skal få bestemme selv. Jeg bare syns det er vondt om han velger å ikke være med fordi pappa'en behandler han annerledes enn de andre barna - som ofte blir tatt hensyn til (de er jenter). Det har alltid vært sånn og jeg tenker ofte at det må være sårt for han.

 

Han har nok lyst til å være med, men det er faren hans som behandler han som en guttunge i forhold til hva han har lov til å gjøre og hva han ikke får lov til (fikk ikke egne nøkler selv når faren bodde i egen leilighet, får ikke styre selv når han skal legge seg når han er der i helgen, får ikke tilgang til lån av pc eller i-pad osv). Faren er en kontrollfrik og liker å bestemme over andre. Jeg ønsket ikke å sverte ned eks'en min her i innlegget, men han er ikke alltid like rasjonell og det går utover sønnen min. Han mangler empati og prøver ikke en gang å forstå - sier bare at sånn er det og sånn blir det, du min sønn er problemet.

 

Denne holdningen gjør at sønnen hans faktisk aldri vet hva eller hvem han har å forholde seg til. Noen ganger kan det å prøve å ta opp et "problem" gjøre at far blir raskt sint og ber sønnen holde munn fordi det er han som bestemmer. Han har ofte fått høre at han bare er 17 år og det er de voksne som bestemmer - den dagen han blir 18 skal han liksom få bestemme alt da?

 

Under samtaler jeg har hatt med faren så har han hatt liknende uttalelser som "fram til han er 18 så har vi ansvaret, etter det kan han gjøre som han vil og vi har ikke lenger et moralsk ansvar". Lista er lang, jeg kunne dratt fram hundrevis av lignende uttalelser.

 

Han har alltid behandlet sønnen sin som om han har et problem, ikke er god nok, rakket ned på han osv. Han sammenlikner han alltid med andre på hans alder som er "bedre" og "flinkere" enn han, karakterer, jobb, osv. Til tross for dette så har de et relativt godt forhold, men sønnen er blitt usikker på sin egen far, fordi man faktisk ikke kan være sikker på hvilken vending en samtale tar om man skulle ta opp noe.

 

Vanskelig for meg å beskrive akkurat dette forholdet i det vide og det brede, men kort fortalt så er far en narsissist av dimensjoner - med mange gode sider, dog også noen vanskelig som har tendens til å telle mer. Ny kjæreste vet jo ikke noe om dette og hører sannsynligvis bare historien fra en side.

 

Og ja - jeg synes det er skummelt å sende han på tre ukers ferie med faren fordi jeg er redd for at dette blir et lite mareritt for sønnen, at han ikke får lov til å ha en mening om noe og ikke blir hørt. Samtidig synes jeg det er skummelt å la de to minste dra alene, men det blir av rent egoistiske grunner, da jeg ikke stoler på at de blir tatt vare på som man bør. Jeg ser at akkurat den er veldig overbeskyttende, og at det sikkert hadde gått bra, men min eks er ikke alltid like rasjonell i tankegangen.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

Men hvis sønnen ikke vil reise, vil far da la han være igjen hjemme? Eller sier far at han MÅ være med?

Hvis far vil ha med ungene på tur, så kan vel ikke du si at de må være hjemme? Ferieturer er vel en del av samværet? Synes ikke du skal blande deg, jeg heller. Mange som foreslår at sønnen din skal få bestemme selv. Og du svarer at de ikke har et så godt forhold og at du ikke tør la han reise. Betyr det at sønnen sier ja til å være med, men du vil likevel ha barna hjemme? Kanskje hvis du gjorde det litt klart så kunne jeg svare deg...

HI

Jeg lar sønnen bestemme. Jeg bare hjelper han i tankeprosessen ved å påpeke alt det fine ved en slik tur, samt at han må være forberedt på visse "bestemmelser" fra faren sin side. Jeg tror han synes det er synd å bli hjemme og gå glipp av dette - hvis det viser seg å bli en fin tur - særlig fordi søstrene hans blir med.

 

Jeg ønsker å oppmuntre han til turen, men jeg vil ikke gi han falske forhåpninger angående hva de skal oppleve og hvordan det blir. Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg ikke aner noe om hvordan det vil bli, jeg kan bare ane konturene av en ferie på hennes premisser og ikke deres. Det må han i så fall være klar over og kunne takle om det blir slik.

 

Jeg ønsker dem virkelig en hyggelig tur, men er ganske realistisk i forhold til hvordan det kan komme til å bli. Derfor trenger jeg å tenke grundig på hvordan jeg bør håndtere dette; mine tanker om dette på bakgrunn av min eks sin personlighet og væremåte.

 

Anonymous poster hash: 8109e...d6c

Hold deg unna turen. Du forklarer det negative ved turen sånn han skal være forberedt?

 

Prøv dette: snakk kun positivt om turen og familien til far. Frem til turen bygger du opp selvtilliten til sønnen din med å la han få ta voksne avgjørelser hjemme hos deg.

 

Gi han ansvar, få han til å ta seg en liten jobb og la han betale for seg hjemme (så kan du heller spare pengene til han uten at han vet der). La han begynne å tenke selv og argumentere for egne meninger.

 

Har han penger selv, står han friere enn å måtte få penger av far til alt mulig!

 

Anonymous poster hash: 54fe5...e36

[Anonym bruker]

Heller se på turen som en mulighet til selvutvikling, enn som et problem, hi.

 

 

 

Anonymous poster hash: 52088...c27

[Anonym bruker]

18 åringen må jo få bestemme dette selv 😊😊 da jeg var 18 dro jeg på road trip i USA i 3 mnd uten voksne. Kun venninner 😊 så hvis gutten ikke vil så la han slippe.

 

Anonymous poster hash: a5d05...24f