Mannen inrømmer han har et alkoholproblem.

[Anonym bruker]

Han har drukket hver eneste helg. Etter vi fikk barn økte bare drikkingen. Han går som regel ikke ut, men sitter hjemme og drikker. Jeg er alltid edru når vi er hjemme sammen og har nærmest fått et hat-forhold til alkohol generelt. Etterhvert begynte han også å drikke i ukedagene. Han drikker seg ikke full, men må ha 3-4 øl kanskje en dag 1-2 en annen dag. Når helgen kommer drikker han 6-10 øl og blir synlig beruset. Jeg jobber turnus og hater å jobbe kveld i helger fordi jeg vet hva jeg kommer hjem til... Jeg gir beskjed, men får til svar "jeg har full kontroll" han legger det over på meg med å si jeg er kontrollerende osv. Alt jeg vil er at han skal være edru når en 2,5 åring ligger å sover. Etter en samtale forrige uke inrømmet han at han misbruker alkohol. Han bruker det som motivasjon, trøst, kos, belønning... Han har forrige uken ikke drukket noe i ukedagene, men da helgen kom drakk han 7-8 øl fred og lørd. Han pælmer de ned, tydelig at han vil ha rusen.... Han sier han må jo få kose seg i helgene! Men hver helg, både fredag og lørdag? Han vil ha skryt for at han har stoppet i ukedagene... Og det får han, men jeg må jo få han til å stoppe med det han driver med hver helg også!! Jeg stoler ikke på han til å være en hel natt alene med sønnen vår i helgen. Jeg kan aldri gå ut å ta vin med venninner el.l.... Hvordan få inn i hodet hans at han MÅ slutte å drikke hver helg også? Hater å true med brudd. Det er ikke det jeg vil. Ønsker å prate å komme frem til en løsning sammen. Jeg vet dette ikke er lett for han. Noen som har levd sammen med noen med alkoholproblem? Hvordan bør jeg gå frem nå? Sønnen vår blir bare større og vil merke mer og mer om pappa skal drikke hver helg. Han blir i tillegg ubehagelig i fylla. Stygg i munnen og ikke seg selv. Gruer meg til hver helg 😔

 

Anonymous poster hash: 25680...517

[Anonym bruker]

Mannen din er alkoholiker, og jo tidligere han innser dette selv, jo bedre. Om du klarer å "tvinge" han til å slutte, vil han begynne å gjemme unna alkohol, snik-drikke og han vil fortsette å overbevise seg selv om at det er greit. Det er det IKKE. Han må ha hjelp. Han kommer ikke til å oppsøke denne hjelpen før han skjønner at han har et problem... Så du for din del må vurdere om du vil leve med en mann som drikker seg ubehagelig hver helg. Du kan ikke forandre han. Du kan selvsagt sende han på klinikk. Men han må ville det selv.

 

Anonymous poster hash: 5c0ca...dff

[TPK]

For det første vil jeg si at jeg mener det ikke er krise å ta 6 øl hver fredag og lørdag.

 

Men det høres jo ut som han har fått en viss avhengighet, så det blir jo noe annet. Be ham gå til legen og legge alle kortene på bordet. Tilby deg å bli med hvis det hjelper. Hvis mannen din er seriøs med forholdet bør han finne seg i å søke hjelp. Forklar ham virkelig at dette gjør deg utrygg, og at du ikke tør å la ham være alene med barnet i helgene. Bare det bør være nok til at han tar grep.

 

Evt kan dere kontakte AA. De har også en pårørende-gruppe, der du kan få ut dine tanker.

[Anonym bruker]

Om jeg går fra han vil han jo få henne alene i helger, så det tør jeg ikke. Han fungerer i hverdagen ellers. Han jobber 100% osv. Jeg kan ikke bevise noe. Og det blir nok ord mot ord. Jeg tør ikke bryte opp.

 

 

Anonymous poster hash: 25680...517

[Hildemor fra vest]

Du har allerede begynt å forsvare han, det er et varselsignal. Var selv gift med en rusmisbruker i 3 år og kjæreste med en annen i 2. Kjekke menn begge to men alkohol og piller ødelegger dem til å bli noen som ikke egner seg som ektemenn/samboere og forelder. Du må sette hary mot hart, det et det eneste som nytter. Fastlegen kan oppheve taushetsplikten og la dere komme samnen. Mannen din må få et ultimatum, han er villig til å søke hjelp ellers må du be han flytte ut. Dette kommer ALDRI til å gå over av seg selv. Du kommer til å bli mer og mer nedbrutt og det vil få konsekvenser for barnet deres. Han må ALDRI på noe tidspunkt få være alene om ansvaret for barnet deres i ruset tilstand

Skjønner at du syns det er vanskelig og sikkert tenker at du er glad i han og han er far til ditt barn men nettopp derfor skal du gi han det ultimatumet.

Det er KUN han som kan ta første steget ut av rusproblemene og om du ønsker kan du følge han på veien. Still krav. Masse lykke til. Send meg gjerne melding privat om du trenger mer råd og hjelp. Klem fra meg som har vært der du er og nå har det fantastisk bra i et nytt forhold med verdens beste mann for meg❤️

[Anonym bruker]

Om jeg går fra han vil han jo få henne alene i helger, så det tør jeg ikke. Han fungerer i hverdagen ellers. Han jobber 100% osv. Jeg kan ikke bevise noe. Og det blir nok ord mot ord. Jeg tør ikke bryte opp.

 

 

Anonymous poster hash: 25680...517

Da behøver du ikkje klage heller. Det blir verre

 

 

Anonymous poster hash: eb592...e6c

[Anonym bruker]

Du KAN rett og slett ikke la barnet ditt vokse opp i et hjem med en alkoholiker. Mannen må ta tak nå, ellers må du få ungen og deg selv vekk ifra ham.

Hadde jeg visst hvem dere var hadde jeg sendt en bekymringsmelding til barnevernet!

Anonymous poster hash: 3cbd5...dac

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med en alkoholiker. Som barn er det skremmende å se personligheten forandre seg så til de grader. Også det fysiske.

Røde øyne,blanke øyne,pløsete i huden de verste periodene. Sjanglende, snøvlende... Fra blid til sint på brøkdel av sekundet.

Noen dager var det greit at jeg så barnetv,andre dager skulle jeg "gi faen i det bråket". Veldig uforutsigbart,veldig ustabilt.

 

Han startet med "bare" helgene han også. Måtte jo få kose seg. Akkurat som din mann sier.

Så ble det til middag, og så til kvelds, så for å få sove, fikse hodepine,feire fotballkamp...

Mamma tvang han til å slutte, opp til flere ganger. Da fikk han delirium. Tingene han trodde han så og hørte,og derfor oppførte seg etter, egner seg ikke på trykk. Men det var skremmende. Og de kranglet oftere og oftere... Mamma og han, altså.

Han ble tvangsinnlagt mange ganger. Dette pågikk fra jeg var 4 til jeg var voksen og utflyttet.

Da jeg var 19 fikk han et ultimatum av mamma. Flaska eller barna. Han valgte ikke oss.

Det finnes ikke noe mer sårende for et barn p bli valgt bort sånn.

Jeg husker netter,mange netter, hvor jeg var så redd pga høylydt krangel,knusing,kjefting,han løp rundt med ladd hagle... Jeg listet meg inn til mine småsøsken, hentet de inn til meg på mitt rom og blokkerte døra mi... Første gangen var jeg 11år.

 

I dag er jeg godt voksen. Jeg er ufør pgs ptsd,angst generelt og tilbakevendende depresjoner.

Jeg sliter med et indre,voldsomt sinne mot mamma som ikke beskyttet oss fra det mye tidligere.

 

Man kan få kjempe god hjelp til avrusning! Men veien til første "sprekk" er alt for kort, og ettervern ennå verre...

 

Ta grep nå! Han må ha hjelp, han klarer ikke dette selv, og du skal ikke være hans doktor. For han skal du være deres barns mor,det er der din lojalitet skal ligge.

Du må for all del gjerne vise han din støtte, men ikke på bekostning av barnet.

 

Jeg vil også faktisk gå så langt som å kalle det omsorgssvikt at et barn er alene med en full forelder.

 

Barnet ditt er ennå lite. Ikke la barnet oppleve mer før du tar grep.

Jeg husker mange episoder fra jeg var 2 og 3 år. Du har ingen garanti for at ditt barn ikke vil det samme.

 

En ting skal du vite, dette er ikke din skyld. Ikke om du flytter fra han i morgen, en gang.

 

Han har en avhengighet, og det må han innse selv før det nytter å hjelpe han. Og den hjelpen er det helsevesenet som skal gi.

 

Skån barnet og deg selv.

Du kan elske han aldri så mye, men ingen er verdt nok til å frivillig ødelegge seg selv og sitt eget barn.

Du får ikke tiden tilbake, ikke ødelegg fremtiden..

 

 

 

Anonymous poster hash: 1e3b7...a6f