Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #1 Skrevet 8. september 2015 Flere her som sliter? Sliter veldig med depresjon og tvangstanker. Er for tiden sykmeldt, klarer ikke gjøre noen ting, bare ligge på sofaen. Flere i samme situasjon? Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #2 Skrevet 8. september 2015 Tja. Jeg har flere psykiske diagnoser, men er i en relativt god periode nå. Jeg går fast på antidepressiva og har hatt stort utbytte av samtaleterapi. Hvilken behandling får du? Å bare være sykmeldt om man er depressiv, vil garantert forverre tilstanden. Anonymous poster hash: 2771a...0b3
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #3 Skrevet 8. september 2015 Går til psykolog og har nylig startet med antidepressiva 2 1/2 uke siden. Er sykmeldt mest pga tvangstanker. Venter på at medisinene skal begynne å virke. Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #4 Skrevet 8. september 2015 Lever greitt med flere psykiske diagnoser: ptsd, bipolar II, tvangstanker og -handlinger. Har vært gjennom mølla med medisinering og terapi (i over ti år). Er nå umedisinert og ubehandlet. Lever svært regelmessig, er ikke mye sosial utover kjernefamilien og jobb, er nøye på kosthold og bevegelse/trening. Anonymous poster hash: 95d98...dfd
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #5 Skrevet 8. september 2015 Sliter også veldig med depresjon i perioder. Har gått på antidepressiva, men måtte slutte da jeg ble gravid. De første ukene etter at jeg har startet på antidepressiva eller trappet opp dosen, har vært grusomme! Men så har det blitt bedre, og jeg har fått et bedre liv. Anonymous poster hash: 1fe37...ec5
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #6 Skrevet 8. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #7 Skrevet 8. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Skjønner det veldig godt. Akkurat nå føler jeg bare at jeg eksisterer, venter på at medisinen skal virke, forsøker å holde angsten og tvangstankene på avstand. Jeg har en mann som heldigvis forstår, mn han blir sliten også. Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #8 Skrevet 8. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #9 Skrevet 8. september 2015 Sliter også veldig med depresjon i perioder. Har gått på antidepressiva, men måtte slutte da jeg ble gravid. De første ukene etter at jeg har startet på antidepressiva eller trappet opp dosen, har vært grusomme! Men så har det blitt bedre, og jeg har fått et bedre liv. Anonymous poster hash: 1fe37...ec5 Krysser alt her, skal øke dosen på lørdag og håper ting blir bedre etterhvert Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #10 Skrevet 8. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Har du prøvd å få hjelp? Dersom ikke, må du gjøre det. Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 8. september 2015 #11 Skrevet 8. september 2015 Jeg sliter. Jeg har ptsd. Jeg er livredd for at behandlingen ikke skal hjelpe. Jeg har tidligere slitt også, så har jeg hatt fem gode år i mellomtiden. Jeg er ufattelig sliten hele tiden. Det er virkelig ubehagelig. Anonymous poster hash: b174f...f32
Anonym bruker Skrevet 9. september 2015 #12 Skrevet 9. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595
Anonym bruker Skrevet 9. september 2015 #13 Skrevet 9. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595 Ja d er kjempetungt ... Jeg har en 8-åring, så litt lettere enn en 2-åring, men alikevel stjeler energiløsheten og alt sååå mye energi, glede og positivitet. Tar meg VELDIG på tak lg kommer meg opp av sofaen når baby er våken og/eller jeg er sammen med 8-åring, men d tar sååå mye krefter at jeg orker knapt noe annet ... Går i samtaleterapi, men har ikke klart å åpne meg helt enda. Anonymous poster hash: bd510...e51
Anonym bruker Skrevet 9. september 2015 #14 Skrevet 9. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595 Ja d er kjempetungt ... Jeg har en 8-åring, så litt lettere enn en 2-åring, men alikevel stjeler energiløsheten og alt sååå mye energi, glede og positivitet. Tar meg VELDIG på tak lg kommer meg opp av sofaen når baby er våken og/eller jeg er sammen med 8-åring, men d tar sååå mye krefter at jeg orker knapt noe annet ... Går i samtaleterapi, men har ikke klart å åpne meg helt enda. Anonymous poster hash: bd510...e51
Anonym bruker Skrevet 10. september 2015 #15 Skrevet 10. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595 Ja d er kjempetungt ... Jeg har en 8-åring, så litt lettere enn en 2-åring, men alikevel stjeler energiløsheten og alt sååå mye energi, glede og positivitet. Tar meg VELDIG på tak lg kommer meg opp av sofaen når baby er våken og/eller jeg er sammen med 8-åring, men d tar sååå mye krefter at jeg orker knapt noe annet ... Går i samtaleterapi, men har ikke klart å åpne meg helt enda. Anonymous poster hash: bd510...e51 Samtaleterapi funker ikke for meg. Jeg vet nøyaktig hva de "vil" høre, og det er det jeg serverer dem. Jeg klarer ikke åpne meg i det hele tatt. Når jeg er der, vet jeg ikke engang hva jeg faktisk føler eller tenker (ikke at jeg egentlig vet det noen gang), jeg klarer kun gi dem det de "ønsker" å høre. Huff. Det er tungt å dra seg opp av sofaen, ja. Anonymous poster hash: a1f35...595
Anonym bruker Skrevet 10. september 2015 #16 Skrevet 10. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595 Ja d er kjempetungt ...Jeg har en 8-åring, så litt lettere enn en 2-åring, men alikevel stjeler energiløsheten og alt sååå mye energi, glede og positivitet. Tar meg VELDIG på tak lg kommer meg opp av sofaen når baby er våken og/eller jeg er sammen med 8-åring, men d tar sååå mye krefter at jeg orker knapt noe annet ... Går i samtaleterapi, men har ikke klart å åpne meg helt enda. Anonymous poster hash: bd510...e51 Samtaleterapi funker ikke for meg. Jeg vet nøyaktig hva de "vil" høre, og det er det jeg serverer dem. Jeg klarer ikke åpne meg i det hele tatt. Når jeg er der, vet jeg ikke engang hva jeg faktisk føler eller tenker (ikke at jeg egentlig vet det noen gang), jeg klarer kun gi dem det de "ønsker" å høre. Huff. Det er tungt å dra seg opp av sofaen, ja. Anonymous poster hash: a1f35...595 Oi du høres ut som meg, jeg har også baby og 2 åring. Jeg var vært til svært mange behandlere, og som deg så gir jeg de det de vil ha. Må jeg svare det jeg virkelig mener så er det akkurat som om tankene mine forvinner, det blir helt tomt i hode og jeg får en slags sperre mot å snakke. Jeg ble "forlatt" som barn/ungdom, så det at alle behanderene gir meg opp er jo kjempe bra for selvfølelsen. Anonymous poster hash: c2b38...a9b
Anonym bruker Skrevet 10. september 2015 #17 Skrevet 10. september 2015 Har dere prøvd medisiner? Anonymous poster hash: 2e82a...60c
Anonym bruker Skrevet 10. september 2015 #18 Skrevet 10. september 2015 Har dere prøvd medisiner? Anonymous poster hash: 2e82a...60c Fullammer, utsetter derfor medisinering Anonymous poster hash: bd510...e51
Anonym bruker Skrevet 11. september 2015 #19 Skrevet 11. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Jeg er faktisk også hjemme i permisjon med baby... Har i tillegg en toåring som er myyye syk... Det er heftig tungt. Anonymous poster hash: a1f35...595 Ja d er kjempetungt ...Jeg har en 8-åring, så litt lettere enn en 2-åring, men alikevel stjeler energiløsheten og alt sååå mye energi, glede og positivitet. Tar meg VELDIG på tak lg kommer meg opp av sofaen når baby er våken og/eller jeg er sammen med 8-åring, men d tar sååå mye krefter at jeg orker knapt noe annet ... Går i samtaleterapi, men har ikke klart å åpne meg helt enda. Anonymous poster hash: bd510...e51 Samtaleterapi funker ikke for meg. Jeg vet nøyaktig hva de "vil" høre, og det er det jeg serverer dem. Jeg klarer ikke åpne meg i det hele tatt. Når jeg er der, vet jeg ikke engang hva jeg faktisk føler eller tenker (ikke at jeg egentlig vet det noen gang), jeg klarer kun gi dem det de "ønsker" å høre. Huff. Det er tungt å dra seg opp av sofaen, ja. Anonymous poster hash: a1f35...595 Oi du høres ut som meg, jeg har også baby og 2 åring. Jeg var vært til svært mange behandlere, og som deg så gir jeg de det de vil ha. Må jeg svare det jeg virkelig mener så er det akkurat som om tankene mine forvinner, det blir helt tomt i hode og jeg får en slags sperre mot å snakke. Jeg ble "forlatt" som barn/ungdom, så det at alle behanderene gir meg opp er jo kjempe bra for selvfølelsen. Anonymous poster hash: c2b38...a9b Æh! Skummelt! Det er helt likt for meg! Jeg ble kanskje ikke "forlatt" på noen måte i ungdommen, men mine foreldre var ikke mye å skryte av (var veldig undertrykket). Jeg som trodde jeg var alene om det. Jeg nevnte det for den ene behandleren min, og hun sa ikke så mye på det, men virket i hvert fall ikke som om hun forsto noe av det, for samtalene fortsatte som før, jeg sa det hun ville høre som før... Anonymous poster hash: a1f35...595
Anonym bruker Skrevet 11. september 2015 #20 Skrevet 11. september 2015 Har dere prøvd medisiner? Anonymous poster hash: 2e82a...60c Fullammer, utsetter derfor medisinering Anonymous poster hash: bd510...e51 Samme her, fullammer. Anonymous poster hash: a1f35...595
Anonym bruker Skrevet 11. september 2015 #21 Skrevet 11. september 2015 Altså, dere bør begge to ta en runde med legen deres på hvorvidt dere bør avslutte ammingen og ta nødvendige medisiner. Det er potensielt veldig skadelig for babyer å tilbringe dagene med deprimerte omsorgspersoner, selv om de både er glad i ungen og gjør så godt de kan. Skaderisikoen er betydelig høyere enn den negative effekten av å ikke ammes. Anonymous poster hash: 2771a...0b3
Anonym bruker Skrevet 11. september 2015 #22 Skrevet 11. september 2015 Jeg sliter også med depresjon og noe selvmordstanker. Noen dager orker jeg ingenting, jeg bare ligger på sofaen. Og så føler jeg meg så skyldig når mannen kommer hjem og ingenting er gjort... Han forstår det ikke, men aksepterer det heldigvis. Men ser at han blir sliten av det, og det forstår jeg jo... Av og til føles det ikke som om jeg lever, jeg bare er. Om du skjønner. Anonymous poster hash: a1f35...595 Som å lese om meg selv .... Jeg er ikke lat, bare tiltaksløs. Er i tillegg hjemme i permisjon med baby... Anonymous poster hash: bd510...e51 Du kan sykemeldes slik at far kan ta over permisjonen. Dette er ikke bra for babyen. Anonymous poster hash: 955a2...715
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå