samvær 4 åring

[Anonym bruker]

jeg har en gutt som er ganske følsom av seg og er litt av den forsiktige typen. Samvær har gått greit sånn nesten til nå, men for ett par mnd siden begynte det å gå dårligere. 

 

Samværet er kun en gang i mnd og det er fars valg da jeg sier han kan oftere, men han kan kun oftere hvis jeg henter og bringer. Far bor ett stykke unna så det tar litt tid å kjøre osv. 

 

Nå må jeg prøve å forberede han 2 uker før samværet skal finne sted og han vil ikke. Han sier han ikke vil og jeg spør hvorfor så er det fordi pappa ikke er glad i meg. Gutten min sier han er glad i datteren til faren, men ikke vår sønn. 

 

Jeg får helt vondt inni meg når det kommer til dette samværet for syns det er tungt å må sende gutten til en han ikke vil til. Faren er ikke noe entusiastisk heller for å si det sånn. Faren er totalt likegyldig og sier han må disiplinere gutten mye. 

 

huff dette tærer så mye på meg spesielt når jeg står i dette alene. Er redd for å si imot faren og for han går det ikke an å diskutere med for han gjør aldri feil og alt er min feil uansett så er nytteløst. 

 

Føler meg rådvill.....

Anonymous poster hash: 3fb08...405

[Anonym bruker]

Jeg vet at samvær er komplisert...men jeg ville sagt at far får så mye samvær som hsn vil, men at han må hente..så kan du hente.

 

Belag deg på at samvær blir lite og planlegg etter det.

 

Anonymous poster hash: 78d18...2f5

[Anonym bruker]

Jeg vet at samvær er komplisert...men jeg ville sagt at far får så mye samvær som hsn vil, men at han må hente..så kan du hente.

 

Belag deg på at samvær blir lite og planlegg etter det.

 

Anonymous poster hash: 78d18...2f5

 

Problemet er ikke at det blir lite for det har jeg jo skjønt. Men det er vondt å se en gutt hylgriner for han ikke vil til faren sin for han sier faren ikke er glad i han. 

Kan ikke lokke med noe heller....føler jeg ikke kan sende gutten når han uttrykker seg så sterkt imot.

 

Anonymous poster hash: 3fb08...405

[Anonym bruker]

Som sagt, samvær er alltid komplisert.

Jeg har mange ganger undret meg over hvorfor det så ofte blir mors ansvar å sørge for at far har samvær med egne barn.

 

Tror det i mange tilfeller hadde vært bedre om mor sluttet å forberede, tilrettelegge og planlegge samværene og overlatt det til far

 

Anonymous poster hash: 78d18...2f5

[MarianeA]

Synes det er litt merkelig at en fireåring kan si at han ikke vil til pappa fordi pappa er ikke glad i meg. Jeg kjenner mange fireåringer, men ingen er kommet så langt i utvikling og tankegang at de kunne si noe slikt. 

 

En annen ting,å forberede gutten på samvær to uker før han skal avgårde er vel ikke nødvendig? Det skaper bare diskusjon og vonde følelser hvis gutten i utgangspunktet ikke vil. To dager før er passe for så små barn. Og visst kan du lokke han med noe,bruk fantasien og snakk positivt om pappa og det rundt samvær.

[Anonym bruker]

Synes det er litt merkelig at en fireåring kan si at han ikke vil til pappa fordi pappa er ikke glad i meg. Jeg kjenner mange fireåringer, men ingen er kommet så langt i utvikling og tankegang at de kunne si noe slikt. 

 

En annen ting,å forberede gutten på samvær to uker før han skal avgårde er vel ikke nødvendig? Det skaper bare diskusjon og vonde følelser hvis gutten i utgangspunktet ikke vil. To dager før er passe for så små barn. Og visst kan du lokke han med noe,bruk fantasien og snakk positivt om pappa og det rundt samvær.

 

Jeg snakker positivt rundt at han skal til faren hele tiden. Jeg har prøvd litt før samvær det har heller ikke funket. 

 

du kan godt synes det er merkelig, men det er det han sier. Jeg sier jeg har glad i han hver dag og han sier det til meg, så ramser han opp alle han er glad i, nevner ikke faren. Men så sier jeg at han er glad i gutten, og da sier guttungen at nei pappa er ikke glad i meg han er bare glad i xxxx. Det gjør altså min 4 åring. Men min 4åring er en tenkende gutt. Altså han tenker først og så handler og ikke motsatt som de aller fleste gjør. Hele familien min snakker godt om far og hans nye familie, men faren tar ikke noe initiativ når det kommer til sønnen sin. 

 

Anonymous poster hash: 3fb08...405

[Anonym bruker]

Synes det er litt merkelig at en fireåring kan si at han ikke vil til pappa fordi pappa er ikke glad i meg. Jeg kjenner mange fireåringer, men ingen er kommet så langt i utvikling og tankegang at de kunne si noe slikt. 

 

En annen ting,å forberede gutten på samvær to uker før han skal avgårde er vel ikke nødvendig? Det skaper bare diskusjon og vonde følelser hvis gutten i utgangspunktet ikke vil. To dager før er passe for så små barn. Og visst kan du lokke han med noe,bruk fantasien og snakk positivt om pappa og det rundt samvær.

En fireåring klarer ikke å uttrykke dette?

Haha, da skulle du møtt min fireåring, hun klarer å uttrykke langt mer komplekse ting enn det der!

 

Anonymous poster hash: 98fb3...3b0

[Isola&Lille+julegave]

Her skjærte samværet seg helt. Hun fikk panikk i bilen på vei til han og var helt hysterisk. Faren ringte meg og var fortvilet. Jeg har aldri hørt henne slik og ba han om å komme tilbake med henne. Han gjorde heldigvis det! Nå kommer han hver 14. Dag hit og er her 1dag. Fungerer bra. Vi snakker om at hun kanskje kan begynne å besøke pappaen, men hun er veldig tydelig på at hun syns det er skummelt og vil ikke. Pappaen er super, og hun er lykkelig når han kommer.

Jeg syns det er feil å tvinge han. Han bør få slippe å dra dit, også bør faren komme på besøk og gjøre det han kan for å lage en god relasjon, og at gutten skal ønske å være hos far igjen!!

[Anonym bruker]

Synes det er litt merkelig at en fireåring kan si at han ikke vil til pappa fordi pappa er ikke glad i meg. Jeg kjenner mange fireåringer, men ingen er kommet så langt i utvikling og tankegang at de kunne si noe slikt.

 

En annen ting,å forberede gutten på samvær to uker før han skal avgårde er vel ikke nødvendig? Det skaper bare diskusjon og vonde følelser hvis gutten i utgangspunktet ikke vil. To dager før er passe for så små barn. Og visst kan du lokke han med noe,bruk fantasien og snakk positivt om pappa og det rundt samvær.

Jo en fireåring KAN ha slike tanker.

Min er ikke skilsmissebarn men spør jevnlig om vi er glad i henne.

De sier det også i barnehagen til hverandre. Jeg er glad i deg. De er opptatt av ordet glad i og har lært i barnehagen at det er en fin ting å si til hverandre.

 

Anonymous poster hash: 97bfe...230