Min datter skal utredes for psykiskutviklingshemning, er kjempe lei meg.

[Anonym bruker]

Er så lei meg.

Hva Og hvordan skal livet hennes bli.

 

Anonymous poster hash: a68f1...40a

[Anonym bruker]

Skjønner at du er lei deg. Ingen ønsker vel at barna skal være psykisk utviklingshemmet. Men jeg lover deg at det kommer til å gå over etter hvert. Det er mange ps. utv.hemmede som har det veldig godt, så det betyr ikke at hun ikke kan få et fint liv, hun kan få et fantastisk liv. Bare du lærer henne å se mulighetene og ikke begrensningene

 

Anonymous poster hash: b9238...bb9

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun og hva er utfordringene hennes nå? Forstår godt du er lei deg, det er alltid en sorg når ting ikke ble som forventet. Jobber daglig med barn som har store ekstra behov. Det er en tøff utfordring for dere, men ved å få riktig utredning og evt diagnose, vil dere og barnet deres få tilrettelagt best mulig for hennes behov. Det er bra. Sender stor klem

 

Anonymous poster hash: 3337a...387

[Anonym bruker]

Hvor gammel er datteren din, og hvem har bestemt at hun skal utredes? Det er klart at det er trist når en står oppi dette, men livet hennes vil vel kunne bli bra uansett Har selv et barn med spesielle behov, og så lenge han får et rikt og lykkelig liv så vil jeg også være lykkelig

 

Anonymous poster hash: 7a3f4...7b6

[Himmel og hav]

Jeg har en sønn som er  psykisk utviklingshemmet. Han er svært godt fornøyd med livet sitt. Det har vært utfordringer, det er klart. Noen av dem har vært hans. En del av dem har vært våre som foreldre sine. Min sønn er nesten voksen, og jeg kan fortelle deg litt om livet hans. Han står opp etter vekkerklokke hver morgen, ordner seg selv med litt påminnelser, går alene og tar bussen til jobb. Han jobber i en vekstbedrift, med mange varierte oppgaver, både innad i bedriften og på oppdrag fra næringslivet. Meningsfullt arbeid. Han har tre gode kamerater, og de spiser ofte lunsj sammen, sjekker facebook, ser youtubesnutter, diskuterer musikk og sport...og selvfølgelig damer. Som ungdommer flest. En ettermiddag i uka er han sammen med støttekontaktgruppa, og ofte blir en kamerat med hjem, eller han blir med til dem. I går var han på date med ei søt jente. Han kan lage mat, stryke skjorter og hater å støvsuge, og sverger på at det første han skal kjøpe når han flytter for seg selv er robotstøvsuger. Eller PS4. Han er glad og fornøyd, stolt av jobben sin, synes selv at han er en knakende kjekk kar, og den største "sorgen" hans er for tiden at han ikke kan ta sertifikat. Han slipper en del av de bekymringene en del andre av oss har, og har absolutt evnen til å leve her og nå. 

 

Jeg har også vært der du er nå, med klump i magen, angst for framtida og tusen tanker og bekymringer. Det er ikke sikkert noen av de tingene du ser for deg nå blir sånn. Prøv å holde fokuset på her og nå, og hva du kan gjøre ut av denne dagen, denne uka, og så kommer framtida når den kommer. Det er neppe mulig å forutse nå hvor langt datteren din kan nå, og hvordan livet hennes vil bli, men det har alle muligheter til å bli bra!

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som er psykisk utviklingshemmet. Han er svært godt fornøyd med livet sitt. Det har vært utfordringer, det er klart. Noen av dem har vært hans. En del av dem har vært våre som foreldre sine. Min sønn er nesten voksen, og jeg kan fortelle deg litt om livet hans. Han står opp etter vekkerklokke hver morgen, ordner seg selv med litt påminnelser, går alene og tar bussen til jobb. Han jobber i en vekstbedrift, med mange varierte oppgaver, både innad i bedriften og på oppdrag fra næringslivet. Meningsfullt arbeid. Han har tre gode kamerater, og de spiser ofte lunsj sammen, sjekker facebook, ser youtubesnutter, diskuterer musikk og sport...og selvfølgelig damer. Som ungdommer flest. En ettermiddag i uka er han sammen med støttekontaktgruppa, og ofte blir en kamerat med hjem, eller han blir med til dem. I går var han på date med ei søt jente. Han kan lage mat, stryke skjorter og hater å støvsuge, og sverger på at det første han skal kjøpe når han flytter for seg selv er robotstøvsuger. Eller PS4. Han er glad og fornøyd, stolt av jobben sin, synes selv at han er en knakende kjekk kar, og den største "sorgen" hans er for tiden at han ikke kan ta sertifikat. Han slipper en del av de bekymringene en del andre av oss har, og har absolutt evnen til å leve her og nå.

 

Jeg har også vært der du er nå, med klump i magen, angst for framtida og tusen tanker og bekymringer. Det er ikke sikkert noen av de tingene du ser for deg nå blir sånn. Prøv å holde fokuset på her og nå, og hva du kan gjøre ut av denne dagen, denne uka, og så kommer framtida når den kommer. Det er neppe mulig å forutse nå hvor langt datteren din kan nå, og hvordan livet hennes vil bli, men det har alle muligheter til å bli bra!

Du høres ut som en flott mor som gir barnet ditt trygghet og selvtillit til å leve sitt eget liv. Alle barn må bli den beste de kan bli, så de blir lykkelige selv!

 

Anonymous poster hash: 90743...cb7

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som er  psykisk utviklingshemmet. Han er svært godt fornøyd med livet sitt. Det har vært utfordringer, det er klart. Noen av dem har vært hans. En del av dem har vært våre som foreldre sine. Min sønn er nesten voksen, og jeg kan fortelle deg litt om livet hans. Han står opp etter vekkerklokke hver morgen, ordner seg selv med litt påminnelser, går alene og tar bussen til jobb. Han jobber i en vekstbedrift, med mange varierte oppgaver, både innad i bedriften og på oppdrag fra næringslivet. Meningsfullt arbeid. Han har tre gode kamerater, og de spiser ofte lunsj sammen, sjekker facebook, ser youtubesnutter, diskuterer musikk og sport...og selvfølgelig damer. Som ungdommer flest. En ettermiddag i uka er han sammen med støttekontaktgruppa, og ofte blir en kamerat med hjem, eller han blir med til dem. I går var han på date med ei søt jente. Han kan lage mat, stryke skjorter og hater å støvsuge, og sverger på at det første han skal kjøpe når han flytter for seg selv er robotstøvsuger. Eller PS4. Han er glad og fornøyd, stolt av jobben sin, synes selv at han er en knakende kjekk kar, og den største "sorgen" hans er for tiden at han ikke kan ta sertifikat. Han slipper en del av de bekymringene en del andre av oss har, og har absolutt evnen til å leve her og nå. 

Hvis de fortsatt hadde kåret månedens innlegg skulle jeg nominert dette.

 

Jeg har også vært der du er nå, med klump i magen, angst for framtida og tusen tanker og bekymringer. Det er ikke sikkert noen av de tingene du ser for deg nå blir sånn. Prøv å holde fokuset på her og nå, og hva du kan gjøre ut av denne dagen, denne uka, og så kommer framtida når den kommer. Det er neppe mulig å forutse nå hvor langt datteren din kan nå, og hvordan livet hennes vil bli, men det har alle muligheter til å bli bra!

Anonymous poster hash: 234fa...b6d

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar,

 

 

Anonymous poster hash: a68f1...40a