Gå til innhold

Hvor viktig er det egentlig å være lykkelig?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har den siste tiden innsett at jeg ikke er lykkelig i ekteskapet.

Jeg har ikke vært det på mange år, og jeg kommer nok aldri til å bli det heller.

Ikke det at jeg er direkte ulykkelig, jeg er bare "tom", hvis dere forstår?

 

Mannen min er en god far, og en snill ektemann, og vi samarbeider greit.

Vi kysser og har sex, og er glade i hverandre.

Barna ser to likestilte foreldre som elsker hverandre.

 

Allikevel har vi store problemer under overflaten.

Vi er enormt forskjellige, og har helt forskjellige ønsker for fremtiden.

Vi har forsøkt å bli enige, men vi får det ikke til, og en av oss må dermed akseptere at den må innfinne seg med å leve et liv på kompromiss med egne ønsker og følelser.

Den personen har i mange år vært meg, og det ser ikke ut til at det kommer til å endre seg.

 

Jeg tenker av og til på å søke om skilsmisse, fordi jeg ikke vet om jeg orker å leve et helt liv uten å være lykkelig.

Samtidig har jeg en sterk tro på ekteskapet, og å skulle gjøre barna mine til skilsmissebarn bare fordi jeg selv ikke er lykkelig, er et valg jeg ikke har samvittighet til å ta...

Og kan jeg noen gang bli lykkelig hvis jeg må se barna mine vokse opp i to hjem, og vite at det er min egoisme som er skyld i det?

 

Er lykke egentlig så viktig?

 

Er det flere her som ofrer sin egen lykke for barnas?

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kan du ikke fokusere mer på hva du vil, og så gjøre det? Det går jo an å gjøre ting en liker alene, selvom det er en annen part der? Da vil du nok også vite veldig klart den dagen det er riktig å gå.  Jeg tror man kan være mer lykkelig til tross for, gjennom å ha et eget liv med det du brenner for...... 

Skrevet

Ekteskap er kompromiss. 

 

Hva har du gjort for å bli lykkelig i ekteskapet? Du sier du er tom. Hva må til for å fylle på?

Skrevet

Kan du ikke fokusere mer på hva du vil, og så gjøre det? Det går jo an å gjøre ting en liker alene, selvom det er en annen part der? Da vil du nok også vite veldig klart den dagen det er riktig å gå. Jeg tror man kan være mer lykkelig til tross for, gjennom å ha et eget liv med det du brenner for......

Tingen er at dette ikke er noe jeg kan gjøre alene.

Det handler ikke om aktiviteter og hobbyer, men om de store spørsmålene, slik som hvor skal vi bo, hvordan skal hverdagen prioriteres i forhold til jobb/familietid, hvor mange barn skal vi ha o.l

 

Ting vi burde ha avklart før vi fikk barn, men som vi aldri rakk, da jeg ble uplanlagt gravid mens forholdet var helt ferskt.

 

Ellers var det et godt råd 😊

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Skrevet

Begge må kompromisse, tenker jeg. Dere trenger heller ikke være enige i alt, og gjøre de tingene dere ikke enes i hver for dere. Dersom dere er uenige i ferieturer f.eks. kan dere jo bestemme annenhver gang hvor dere skal reise.

Prøv å finne ut hva som gjør deg lykkelig og forsøk å få gjort noen av disse tingene i ekteskapet.

Forstår godt at du ikke vil skilles med alt det innebærer.

Kan du prøve å snakke med mannen din å forklare hvordan du har det? Ønsker du at han gir etter av og til og lar deg få det slik du ønsker?

Skrevet

Forstår jeg deg rett når du tenker sånn "over hele fjøla", at livet ikke ble som du hadde forestilt deg og at det er pga valg som er blitt tatt uten at du føler at du har hatt noe å si på det?

Isåfall skjønner jeg deg veldig godt. Det å måtte bo på et sted man ikke trives, føle at man burde hatt flere barn, at ting blir annerledes i hverdagen osv fordi man har blitt "stilt til veggs" og måtte kompromisere er ikke en ok følelse. Det at man føler at man kunne hatt det så mye bedre bare ting var litt annerledes. 
 

Det er også en vond følelse å ikke bli hørt og at man føler at ens egne ønsker ikke er så viktige.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men ville kanskje prøvd terapi for å snakke gjennom tingene med en tredjepart og få ut litt ting og satt ord på det som plager deg.

 

Mulig det da går an å finne en løsning som er bedre enn den dere har i dag. Jeg heier på dere, siden det tross alt virker som dere elsker hverandre.

 

Lykke til!

Skrevet

Ekteskap er kompromiss.

 

Hva har du gjort for å bli lykkelig i ekteskapet? Du sier du er tom. Hva må til for å fylle på?

Takk for et godt svar!

 

Nei, hva som skal til? Jeg vet ikke.

 

Jeg må vel klare å akseptere at livet mitt ikke blir som jeg ønsker, men hvordan?

Jeg har forsøkt å ha fokus på hva som er positivt med livet slik som det er, for det er jo mye som er bra også.

Jeg har prøvd å bruke mer tid på egne hobbyer og interesser, ting som gir livet mening.

Det hjelper jo på, men det blir liksom ikke nok.

Det går greit i perioder, men så kommer nedturene.

 

Vi har selvfølgelig snakket sammen, men vi kommer ingen vei.

 

 

Vurderer parterapi, men har ikke troen på det, egentlig...

 

Burde kanskje ha gått i noe terapi selv?

"Hei jeg heter Anne, og er en ulykkelig husmor", liksom?

 

Vet ikke.

 

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Skrevet

Jeg tror alle har alt for høye forventninger til ekteskapet (og lykke). At forelskelsen skal vare evig, at man skal ha liv som hele tiden er spennende, interessant, innholdsikt og meningsfylt og glamorøs. Og når ekteskapet ikke blir sånn, men snarere et jevn sig av hverdager, med oppvask på kjøkkenbenken, grytidlige morgener fulle av regn og sludd, sure unger, trøtte ektefeller, venner som har nok med sitt, sjefer som ikke verdsetter en osv osv. Ja, da  er det lett å tenke at det nok hadde vært lettere bare jeg ble kvitt han tråkige gubben.

 

Består uenigheten i hvor dere vil bo? Hva er det du egentlig vil i livet som han hindrer deg i å gjøre? Hva hadde skjedd hvis dere gjorde det du vil? Hvor mye lykkeligere hadde du blitt, på en skala fra 1-10?
Hva hadde skjedd dersom du ble skilt og gjorde det du vil?

 

Hva hadde skjedd dersom mannen din hadde dødd?

 

Kunsten å være lykkelig består i å innse at det klisjéen "enhver er sin egen lykkes smed" faktisk er sant.

Og det består i å se det fantastiske i hverdagen, og å sette pris på (nok en kjisjé) "de små tingene".
Se mot lyset, gjør det som gjør deg glad. Gjør andre glad.

Og husk dette fra Karin Boyes dikt:

 

'"Är du rädd att bli fånge, är du rädd att drunkna i det gråa?
Var inte rädd: i vardagens innersta,
i allt livs hjärta,
brinner med stilla nynnande lågor en djup, hemlig helg."

Skrevet

Jeg har den siste tiden innsett at jeg ikke er lykkelig i ekteskapet.

Jeg har ikke vært det på mange år, og jeg kommer nok aldri til å bli det heller.

Ikke det at jeg er direkte ulykkelig, jeg er bare "tom", hvis dere forstår?

 

Mannen min er en god far, og en snill ektemann, og vi samarbeider greit.

Vi kysser og har sex, og er glade i hverandre.

Barna ser to likestilte foreldre som elsker hverandre.

 

Allikevel har vi store problemer under overflaten.

Vi er enormt forskjellige, og har helt forskjellige ønsker for fremtiden.

Vi har forsøkt å bli enige, men vi får det ikke til, og en av oss må dermed akseptere at den må innfinne seg med å leve et liv på kompromiss med egne ønsker og følelser.

Den personen har i mange år vært meg, og det ser ikke ut til at det kommer til å endre seg.

 

Jeg tenker av og til på å søke om skilsmisse, fordi jeg ikke vet om jeg orker å leve et helt liv uten å være lykkelig.

Samtidig har jeg en sterk tro på ekteskapet, og å skulle gjøre barna mine til skilsmissebarn bare fordi jeg selv ikke er lykkelig, er et valg jeg ikke har samvittighet til å ta...

Og kan jeg noen gang bli lykkelig hvis jeg må se barna mine vokse opp i to hjem, og vite at det er min egoisme som er skyld i det?

 

Er lykke egentlig så viktig?

 

Er det flere her som ofrer sin egen lykke for barnas?

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Der viktigste er og være tilfreds, ikke lykkelig. Alle har opp og nedturer i et forhold! Har man det forferdelig så går man. Mener jeg.

 

Anonymous poster hash: 5806e...671

Gjest Darwinia:-)
Skrevet

Tror du at du ville blitt lykkeligere om du ble skilt? Du ville kanskje blitt lykkeligere på de områdene du føler at lykken mangler, men jeg tenker totalt sett.Ville du ikke blitt mindre lykkelig når det kom til barna, kun se dem annenhver uke, feire halvparten av alle julaftener, bursdager og 17.mai UTEN dem? Sett hva skilsmissen gjorde med dem? Ville du ikke fått flere økonomiske bekymringer? Ville du ikke savnet en å dele oppturer og nedturer med, en som var like engasjert i ungene dine som deg, fordi det er hans egne unger? Vil du risikere å havne i en konfliktfylt mine-dine-våre barn situasjon? Når ekteskapet er slik du beskriver tror jeg du har lite å tjene på skilsmisse når det kommer til samlet lykke. Snarere tvert imot.

 

Dysfunksjonelle forhold, der man er direkte ulykkelig blir jo selvfølgelig en annen sak, men fikk ikke inntrykk av at det var tilfelle her.

Skrevet

Jeg har ingen råd, men vil bare si at du ikke er alene. Jeg har også følt meg "tom" de siste par årene.. Ingen god følelse. Jeg tenker jeg blir hvertfall noen år til, for barna.

 

Eller det var hvertfall tanken. Problemet nå er at jeg har falt for en annen, og jeg tror han liker meg også.. Må bare holde meg unna:(

 

Anonymous poster hash: e9194...b89

Skrevet

Tror du at du ville blitt lykkeligere om du ble skilt? Du ville kanskje blitt lykkeligere på de områdene du føler at lykken mangler, men jeg tenker totalt sett.Ville du ikke blitt mindre lykkelig når det kom til barna, kun se dem annenhver uke, feire halvparten av alle julaftener, bursdager og 17.mai UTEN dem? Sett hva skilsmissen gjorde med dem? Ville du ikke fått flere økonomiske bekymringer? Ville du ikke savnet en å dele oppturer og nedturer med, en som var like engasjert i ungene dine som deg, fordi det er hans egne unger? Vil du risikere å havne i en konfliktfylt mine-dine-våre barn situasjon? Når ekteskapet er slik du beskriver tror jeg du har lite å tjene på skilsmisse når det kommer til samlet lykke. Snarere tvert imot.

 

Dysfunksjonelle forhold, der man er direkte ulykkelig blir jo selvfølgelig en annen sak, men fikk ikke inntrykk av at det var tilfelle her.

Nei, jeg tror ikke det.

Ikke når vi har barn.

Hvis vi ikke hadde hatt barn sammen, tror jeg at jeg hadde blitt lykkeligere av å gå.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Skrevet

Forstår jeg deg rett når du tenker sånn "over hele fjøla", at livet ikke ble som du hadde forestilt deg og at det er pga valg som er blitt tatt uten at du føler at du har hatt noe å si på det?

Isåfall skjønner jeg deg veldig godt. Det å måtte bo på et sted man ikke trives, føle at man burde hatt flere barn, at ting blir annerledes i hverdagen osv fordi man har blitt "stilt til veggs" og måtte kompromisere er ikke en ok følelse. Det at man føler at man kunne hatt det så mye bedre bare ting var litt annerledes.

 

Det er også en vond følelse å ikke bli hørt og at man føler at ens egne ønsker ikke er så viktige.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men ville kanskje prøvd terapi for å snakke gjennom tingene med en tredjepart og få ut litt ting og satt ord på det som plager deg.

 

Mulig det da går an å finne en løsning som er bedre enn den dere har i dag. Jeg heier på dere, siden det tross alt virker som dere elsker hverandre.

 

Lykke til!

Takk for et flott svar!

 

Ja, du forstår meg helt riktig.

Det er akkurat det jeg føler.

At livet bare har "skjedd", uten at det egentlig er noe jeg har aktivt valgt.

Og sorgen over at det ikke ble som jeg hadde tenkt er tung å bære.

 

Jeg heier også på oss, og jeg kommer ikke til å gå.

Det kan jeg ikke.

Men å kjenne på at jeg nok aldri kan bli skikkelig lykkelig i dette ekteskapet gjør vondt, og det skremmer meg.

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Skrevet

 

Jeg har den siste tiden innsett at jeg ikke er lykkelig i ekteskapet.

Jeg har ikke vært det på mange år, og jeg kommer nok aldri til å bli det heller.

Ikke det at jeg er direkte ulykkelig, jeg er bare "tom", hvis dere forstår?

 

Mannen min er en god far, og en snill ektemann, og vi samarbeider greit.

Vi kysser og har sex, og er glade i hverandre.

Barna ser to likestilte foreldre som elsker hverandre.

 

Allikevel har vi store problemer under overflaten.

Vi er enormt forskjellige, og har helt forskjellige ønsker for fremtiden.

Vi har forsøkt å bli enige, men vi får det ikke til, og en av oss må dermed akseptere at den må innfinne seg med å leve et liv på kompromiss med egne ønsker og følelser.

Den personen har i mange år vært meg, og det ser ikke ut til at det kommer til å endre seg.

 

Jeg tenker av og til på å søke om skilsmisse, fordi jeg ikke vet om jeg orker å leve et helt liv uten å være lykkelig.

Samtidig har jeg en sterk tro på ekteskapet, og å skulle gjøre barna mine til skilsmissebarn bare fordi jeg selv ikke er lykkelig, er et valg jeg ikke har samvittighet til å ta...

Og kan jeg noen gang bli lykkelig hvis jeg må se barna mine vokse opp i to hjem, og vite at det er min egoisme som er skyld i det?

 

Er lykke egentlig så viktig?

 

Er det flere her som ofrer sin egen lykke for barnas?

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Der viktigste er og være tilfreds, ikke lykkelig. Alle har opp og nedturer i et forhold! Har man det forferdelig så går man. Mener jeg.

 

Anonymous poster hash: 5806e...671

Men det er ganske langt mellom å være tilfreds og å være direkte ulykkelig.

Jeg befinner meg nok et sted midt imellom.

 

Ikke bra nok til å være tilfreds, men heller ikke vondt nok til å være ulykkelig.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Skrevet

Jeg har ingen råd, men vil bare si at du ikke er alene. Jeg har også følt meg "tom" de siste par årene.. Ingen god følelse. Jeg tenker jeg blir hvertfall noen år til, for barna.

 

Eller det var hvertfall tanken. Problemet nå er at jeg har falt for en annen, og jeg tror han liker meg også.. Må bare holde meg unna:(

 

Anonymous poster hash: e9194...b89

Trist å høre at du også har det sånn.

 

Jeg holdt på å bli forelsket i en kollega, og måtte rett og slett bytte jobb.

 

Hadde aldri trodd at jeg kunne finne på å være utro, men ble plutselig ikke lenger trygg på meg selv.

 

Kjenner enda at jeg er betatt, men har ikke noe kontakt med ham, bortsett fra at vi treffes i byen av og til sånn helt tilfeldig og slår av en prat.

 

Hvis jeg noen gang skal gå, skal det i alle fall ikke være på grunn av en annen mann!

Så vondt unner jeg ikke mannen min.

 

 

Anonymous poster hash: 394bb...313

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...