Snakke med fireåringen om følesene hennes?

[Anonym bruker]

Har en jente på fire år som er i den verste trassalder nå. Ikke det at det er så innmari ille, men til henne å være så er det ganske ille. Hun tester konstant grenser og vil alltid det motsatte. Finner jeg bukse til henne vil hun ha kjole, finner jeg kjole vil hun ha bukse, og det å skulle finne selv resulterer i at hun gjør på alt annet eller nekter. Ved middagsbordet er ofte første reaksjon: "jeg liker ikke" eller "jeg vil ikke ha". Men det verste er egentlig at jeg klarer ikke å få henne til å sette ord på noe. Om hun gjør noe galt eller bare sutrer av ingen grunn prøver jeg å sette meg ned med henne og snakke rolig om hva det er som plager henne, men hun snur seg vekk, unngår øyenkontakt og sier at hun ikke vil si noe. Om jeg tat det opp med henne når hun er roligere så sier hun at hun vet ikke hvorfor. Hun kan også hyle og skrike, men når jeg spør om hun er lei seg, sint eller noe sånt så siet hun nei.

 

Om hun blir veldig oppskaket og eskalerer kan hun finne på å gå og sette seg i trappa eller gå opp på rommet sitt selv men da sitter hun der og hyler leeeenge, av og til klarer hun å roe seg selv, av og til må jeg holde henne fast for å roe henne ned. Hun er ikke fysisk utagerende, men er så oppskaket at hun mister litt kontrollen virker det som. Skal sies at vi aldri har sendt henne på rommet som straff, men hun har måttet sitte i trappa flere ganger om hun ikke gir seg med ting hun ikke får lov til.

 

Forventer jeg for mye av en fireåring når jeg vil at hun skal sette ord på følelsene sine og hvorfor hun gjør ting hun ikke skal? Tips til å få henne til å gjøre det?

 

Pappaen (og bestefaren igrunn) er forresten veldig konfliktsky, han takler diskusjoner svært dårlig, så jeg begynner jo å lure på om det er genetisk.

 

Anonymous poster hash: 41d48...f28

 

Anonymous poster hash: e19b5...357

[MJ<3]

Høres ut som klassisk trass.

 

Så små barn klarer dessverre ikke å sortere ut hva de føler og tenker slik at de får sagt det. Prøvde dette også med min men fikk da beskjed av folk som hadde peiling at de ikke klarer dette.

Mitt råd er bare å gi masse kjærlighet (noe jeg er sikker på at dere gjør uansett), vær bestemt og konsekvent.

 

Ramar och kramar som det heter på svensk

 

Så bedrer det seg sikkert etterhvert

[Anonym bruker]

Høres ut som klassisk trass.

 

Så små barn klarer dessverre ikke å sortere ut hva de føler og tenker slik at de får sagt det. Prøvde dette også med min men fikk da beskjed av folk som hadde peiling at de ikke klarer dette.

Mitt råd er bare å gi masse kjærlighet (noe jeg er sikker på at dere gjør uansett), vær bestemt og konsekvent.

 

Ramar och kramar som det heter på svensk

 

Så bedrer det seg sikkert etterhvert

Så klart man skal snakke med ungene om følelsene de har. Det er sånne lærer å sette ord på det. Men det er du som må sette ord på, foreslå og ikke minst snakke om og sette ord på egne følelser. Hvorfor er svært vanskelig å vite for barna, så det er lurt å unngå å spørre om det.

 

 

Anonymous poster hash: 13249...705

[Plutselig_gravid]

Man skal selvfølgelig snakke om følelser med barnet.

Jeg spør sjelden "hvorfor" når de er så små. Snakker heller generelt om følelser, f.eks hva som kan gjøre oss sint, trist, glad osv, hvordan man kan reagere ( mange måter) og hva som er greit og ikke greit. F.eks at det ikke er lov til å slå, men at det er lov til å trampe i gulvet.

 

Etter hvert blir de flinkere på å takle og forstå sine egne og andres følelser