Er det god nok grunn til å skilles?

[Anonym bruker]

Vi har vært et par i 14 år, gift i de fleste av dem. Vi har to barn, grei økonomi og vi har det egentlig bra sammen. Selvfølgelig har ting gått opp og ned, men vi har det egentlig veldig bra når vi er sammen.

 

Problemet er at mannen er så himla mye borte, mens jeg sitter hjemme å passer barn. Hvis jeg skal bort på noe må jeg skaffe barnevakt, om det er et møte eller en week-end tur så må barna alltid til barnevakt fordi enten så er mannen borte eller så skal han være med.

Jeg har satt foten ned mange ganger og selvfølgelig er mannen enig, han skal bare så skal han kutte ned på hobbyer og bortekvelder. Så blir det litt bedre så sklir det ut igjen. Han jobber borte 14 dager så går 7-10 dager bort på hobbyen med turer i inn og utland.

 

Nå er jeg lei av å sette ned foten, hvis han vil være sammen med meg og oss så ville han jo ha prioritert det eller?

Jeg ønsker å leve livet mitt sammen med en son ønsker å leve sammen med meg, ikke være sengevarmer, kokk, vaskehjelp, barnepasser, psykolog og sektretær til en som skal bare oppleve alt, mens jeg gjør det. I det siste har jeg tenkt mye på at dette ikke var det jeg signerte papirene på og rett å slett skille meg. I mine øyne ser jeg bare fordeler, jeg sitter ikke å venter på noen, slipper å bruke en masse energi på å irritere meg over å være såret over at jeg igjen ble satt som nr 15 på prioriteringlista, får fri på spesifiserte dager, forholde meg kunn til meg selv.

 

Det kommer ikke til å bli fett økonomisk, men jeg regner med at jeg kommer til å klare meg.

Er det god nok grunn til å skille seg eller skal jeg fortsette å gi sjanser?

 

Anonymous poster hash: f40cb...093

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det har du jo enda ikke satt foten ned. Gi ham et ultimatum først. Vil han ikke kutte ned på sine ting og bruke mer tid på dere så skilles dere. Men du får jo ikke mere "fri" for det, da får du jo alt selv. Bare at du ikke har han i hus mer.

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

[TPK]

Har du forklart dette fra din side da, at du føler deg nedprioritert og utnyttet, og at det føles urettferdig at han skal ha så mye mer "fritid" enn deg? Mange menn er jo rett og slett treg i oppfattelsen, og tror at så lenge du finner deg i det så er det greit.

 

Kanskje dere kan gå i terapi? Jeg synes jo det meste må prøves før man skiller seg.

[Luksusdyret]

Slik jeg ser det har du jo enda ikke satt foten ned. Gi ham et ultimatum først. Vil han ikke kutte ned på sine ting og bruke mer tid på dere så skilles dere. Men du får jo ikke mere "fri" for det, da får du jo alt selv. Bare at du ikke har han i hus mer.

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

 

 

regner med at far skal ha samvær? Da får hun jo tid annenhver helg

[Anonym bruker]

 

 

Slik jeg ser det har du jo enda ikke satt foten ned. Gi ham et ultimatum først. Vil han ikke kutte ned på sine ting og bruke mer tid på dere så skilles dere. Men du får jo ikke mere "fri" for det, da får du jo alt selv. Bare at du ikke har han i hus mer.

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

 

regner med at far skal ha samvær? Da får hun jo tid annenhver helg

Virker jo ikke som han har tid til det

 

 

Anonymous poster hash: 8eeae...7c9

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal begynne med å bestille time til familieterapi, du må få kommunisert skikkelig at han faktisk setter hele ekteskapet i fare ved å være så egoistisk (antagelig har han ikke skjønt hvor alvorlig dette er).

 

Med en nøytral tredjepart tilstede kan dere få snakket skikkelig sammen om prioriteringer, og hvordan dere ønsker å leve livet deres, om det i det hele tatt er mulig for dere å leve sammen når dere har så forskjellig syn på hva som er de viktige tingene i livet.

 

Skjønner han ikke alvoret da, eller om han ikke ønsker gjøre mer for familien, så har du prøvd alt og kan gå med god samvittighet. Men jeg synes du skal ta denne siste innsatsen, få han til familievernkontoret og få han til å forstå at nå får han ikke flere sjanser. Skjer det ikke en endring nå så har han faktisk valgt deg bort for godt...

Anonymous poster hash: 43aec...cb4

[Anonym bruker]

Nettopp vært gjennom det samme. Gav ultimatum, men han skjønte det ikke. Var dermed helt klar og tydelig på at det hele var over når han kom hjem igjen. Da fikk pipa en annen lyd

 

Anonymous poster hash: 2bc32...879

[Luksusdyret]

 

 

Slik jeg ser det har du jo enda ikke satt foten ned. Gi ham et ultimatum først. Vil han ikke kutte ned på sine ting og bruke mer tid på dere så skilles dere. Men du får jo ikke mere "fri" for det, da får du jo alt selv. Bare at du ikke har han i hus mer.

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

 

regner med at far skal ha samvær? Da får hun jo tid annenhver helg

Virker jo ikke som han har tid til det

 

 

Anonymous poster hash: 8eeae...7c9

 

 

 

Med en gang disse egotrippene forstår at de får veldig høye bidragskrav ved null samvær, så har de plutselig masse tid til barna sine, tro meg.

[Luksusdyret]

En ting jeg lurer på, dere som sier at man skal være tyyyydelig, mannen er ikke tankeleser osv, mener dere at alle menn er mindre begavede idioter? Et menneske med IQ rundt 50 klarer å forstå at hvis man aldri er med familien slik at kona er låst til husarbeid, unger og hjemmet, så bidrar dette til at hennes liv er kjipt. Man trenger ikke å være et geni for å forstå at man ikke kan kjøre egoløp i et ekteskap med barn.

[Anonym bruker]

Ja, det er mer enn god nok grunn.

 

Anonymous poster hash: 710b4...461

[Anonym bruker]

 

Slik jeg ser det har du jo enda ikke satt foten ned. Gi ham et ultimatum først. Vil han ikke kutte ned på sine ting og bruke mer tid på dere så skilles dere. Men du får jo ikke mere "fri" for det, da får du jo alt selv. Bare at du ikke har han i hus mer.Anonymous poster hash: 919db...c56

 

 

 

regner med at far skal ha samvær? Da får hun jo tid annenhver helg

Han er jo aldri hjemme...

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg føler jeg har satt mange nok ultimatum for så på det skure å gå en stund til, mannen føler at han er mye mer hjemme enn jeg gir han cred for og er mer og mer hjemme.

Jeg vil ikke tvinge han til å være sammen med meg, som sagt, hvis han ønsker å være sammen med meg så hadde han vel prioritert det og ikke hobbyene, vennene og sin familie. Jeg ønsker at han selv skal velge meg og oss foran alt det andre og ikke bli tvunget til å være hjemme med meg.

Jeg skal undersøke ang terapi, selv om mannen mener sånt er bortkastet tid for vi har det jo så bra.

Ang samvær så tror jeg det blir lettere for han å forholde seg til at den og den dagen står det i kalenderen at han skal ha barna. Dessuten så tror jeg kanskje at barna blir viktigere når han ikke kan komme å gå som han vil.

 

Dette er ikke så lett...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f40cb...093

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg føler jeg har satt mange nok ultimatum for så på det skure å gå en stund til, mannen føler at han er mye mer hjemme enn jeg gir han cred for og er mer og mer hjemme.

Jeg vil ikke tvinge han til å være sammen med meg, som sagt, hvis han ønsker å være sammen med meg så hadde han vel prioritert det og ikke hobbyene, vennene og sin familie. Jeg ønsker at han selv skal velge meg og oss foran alt det andre og ikke bli tvunget til å være hjemme med meg.

Jeg skal undersøke ang terapi, selv om mannen mener sånt er bortkastet tid for vi har det jo så bra.

Ang samvær så tror jeg det blir lettere for han å forholde seg til at den og den dagen står det i kalenderen at han skal ha barna. Dessuten så tror jeg kanskje at barna blir viktigere når han ikke kan komme å gå som han vil.

 

Dette er ikke så lett...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f40cb...093

 

Hvis han igjen sier at han ikke ser vitsen med terapi fordi "vi har det jo så bra", så si at det er flott at han synes dere har det bra, det viser at han har det bra. Og så spør du ham om han ikke også vil at du skal ha det bra i forholdet, for det har du ikke nå fordi han prioriterer andre ting høyere enn familien og deg.

 

Jeg tror du også skal gjøre en annen ting. Sett deg ned og noter ned så detaljert som mulig hvor mye han har vært borte og hvor mye han har vært hjemme siste måneden (hvis det er en normalmåned for dere). Det at han er så mye borte i jobb gjør at han bør stille mer opp når han er hjemme. Han skal selvfølgelig også ha egentid når han er hjemme, men om jeg forstod deg riktig så er han borte 7-10 dager i hver periode han er hjemme?

Om han jobber to uker på og fire uker av, så betyr det at han er borte på "ferie" med hobby 25-30 % av hver gang han er hjemme. Det burde en familiefar innse ikke er akseptabelt.

 

Han har det selvfølgelig godt i forholdet deres. Han jobber, kommer hjem til kone og barn og får følelsen av familie, drar landet rundt og til utlandet med hobbyen sin, kommer hjem til familien sin litt igjen før han drar bort på jobb igjen. Det er jo ikke rart at mannen synes dere har det bra - han lever jo singeltilværelsen parallelt med familietilværelsen...

 

Ja, du har god nok grunn til å skilles, etter min mening. Men jeg synes du skal prøve terapi som et siste forsøk - nettopp fordi mannen synes å ville fortsette forholdet. Skal dere greie det så trenger mannen din noen ordentlige vekkere, og det tror jeg parterapi kan hjelpe med.

 

Jeg vokste opp med en far som jobbet enormt mye og som hadde jobben som eneste hobby i tillegg. Så når han ikke jobbet gjorde han akkurat det samme som hobby. Familie, barn, koner har aldri vært prioritert. Det er vel en grunn til at han nå er skilt for tredje gang og går inn i alderdommen som en ensom mann...

 

Anonymous poster hash: 381cc...d0e

[Anonym bruker]

Det er ikke et ultimatum om han bare gjør som han vil uten konsekvenser. Virker som det er problemet her. Du klager og "setter foten ned", men han vet av erfaring at han likevel kan gjøre som han vil for du bare lar ham. Eller hadde du jo gått eller hvertfall vist tydelig hva du mener.

 

Anonymous poster hash: 919db...c56

[Anonym bruker]

Ja, det syns jeg. Du er jo i praksis alenemor allerede.

 

Anonymous poster hash: 8c960...e48

[Anonym bruker]

Det er god nok grunn dersom du føler at det er det, og dette helt har fratatt deg lysten til å fortsette med denne mannen. 

Anonymous poster hash: 374e3...04a

[Anonym bruker]

Kan dere være med på de tingene han bruker fritiden sin på?

Anonymous poster hash: 79e7b...685

[Anonym bruker]

 

Kan dere være med på de tingene han bruker fritiden sin på?

 

Anonymous poster hash: 79e7b...685

Nja, vi kan gjøre det sammen, men det er ikke fult så givende for oss andre.

 

 

Anonymous poster hash: f40cb...093

[Superdolly]

Et klassisk tilfelle: Du sier fra og sier fra, mannen sier ja og ha og prøver så vidt litt en kort liten stund før alt sklir tilbake til gamle spor. Du har nå snart fått mer enn nok, og jeg tør vedde på at han får fullstendig sjokk når du kommer og sier at du vil skilles. For han tror at dere har hatt det SÅÅ bra. Dine klager har han knapt registrert, og i hvert fall ikke tatt inn over seg.

 

Du bør bestille time på familievernkontoret, så får han nå selv velge om han vil prioritere det eller ikke. Hvis du forteller ham at du har fått nok, du vil skilles, men er villig til et siste forsøk hvis han blir med på fvk, og han nekter, da kan han i grunnen takke seg selv. Da har du på så mange måter vært tydelig på hva du ønsker og trenger, og han velger å ignorere det, så da har du egentlig fått klar beskjed: Her er det ikke mer å hente.

 

Skulle han nå velge å bli med på fvk, men prøver seg med at "dere har det jo så bra sammen", får du være tydelig i din tale. Han har full frihet. Hans frihet blir ditt fengsel: Du kan aldri trene, besøke venninner eller planlegge noe som helst fordi han aldri er hjemme. Du er i praksis alenemor, med ubetalt jobb som vaskehjelp, kokk og elskerinne for en mann som lever som om han er singel.

 

I tillegg må du stille med klare krav om hva som må til for at du skal være villig til å prøve en gang til. Tenk godt gjennom dette. (Det er jo ikke sikkert at du faktisk er villig til å prøve mer, da må du jo være tydelig på dette.) Vil du synes det er greit hvis han er villig til å kutte ut hobbyen? Eller er det nok om han er villig til å redusere tiden han bruker på hobbyen? Og hvor mye må han redusere tiden for at du skal bli fornøyd? Vær så tydelig på dette at det ikke kan misforstås. Trenger du trening, helgeturer med venninner, tid til en hobby? Still krav og hør hva han sier. Men vær helt tydelig på at nå tar han et valg som vil få betydning for resten av hans liv.

 

Til slutt vil jeg fortelle deg at jeg har en venninne som i alle år hun var gift klaget over at mannen aldri stilte opp. Ingenting hun sa eller gjorde, hjalp. Hun gikk fra ham, og han fikk samvær med barna en ettermiddag i uken og annenhver helg. Hun fikk et helt nytt liv. Hun sa at for første gang MÅTTE han stille opp. Hun hadde ikke hatt så mye tid til seg selv siden før barna ble født.

[Anonym bruker]

Et klassisk tilfelle: Du sier fra og sier fra, mannen sier ja og ha og prøver så vidt litt en kort liten stund før alt sklir tilbake til gamle spor. Du har nå snart fått mer enn nok, og jeg tør vedde på at han får fullstendig sjokk når du kommer og sier at du vil skilles. For han tror at dere har hatt det SÅÅ bra. Dine klager har han knapt registrert, og i hvert fall ikke tatt inn over seg.

 

Du bør bestille time på familievernkontoret, så får han nå selv velge om han vil prioritere det eller ikke. Hvis du forteller ham at du har fått nok, du vil skilles, men er villig til et siste forsøk hvis han blir med på fvk, og han nekter, da kan han i grunnen takke seg selv. Da har du på så mange måter vært tydelig på hva du ønsker og trenger, og han velger å ignorere det, så da har du egentlig fått klar beskjed: Her er det ikke mer å hente.

 

Skulle han nå velge å bli med på fvk, men prøver seg med at "dere har det jo så bra sammen", får du være tydelig i din tale. Han har full frihet. Hans frihet blir ditt fengsel: Du kan aldri trene, besøke venninner eller planlegge noe som helst fordi han aldri er hjemme. Du er i praksis alenemor, med ubetalt jobb som vaskehjelp, kokk og elskerinne for en mann som lever som om han er singel.

 

I tillegg må du stille med klare krav om hva som må til for at du skal være villig til å prøve en gang til. Tenk godt gjennom dette. (Det er jo ikke sikkert at du faktisk er villig til å prøve mer, da må du jo være tydelig på dette.) Vil du synes det er greit hvis han er villig til å kutte ut hobbyen? Eller er det nok om han er villig til å redusere tiden han bruker på hobbyen? Og hvor mye må han redusere tiden for at du skal bli fornøyd? Vær så tydelig på dette at det ikke kan misforstås. Trenger du trening, helgeturer med venninner, tid til en hobby? Still krav og hør hva han sier. Men vær helt tydelig på at nå tar han et valg som vil få betydning for resten av hans liv.

 

Til slutt vil jeg fortelle deg at jeg har en venninne som i alle år hun var gift klaget over at mannen aldri stilte opp. Ingenting hun sa eller gjorde, hjalp. Hun gikk fra ham, og han fikk samvær med barna en ettermiddag i uken og annenhver helg. Hun fikk et helt nytt liv. Hun sa at for første gang MÅTTE han stille opp. Hun hadde ikke hatt så mye tid til seg selv siden før barna ble født.

Tusen takk for et flott svar med mange viktige punkter jeg må få svar på!! En virkelig god tankevekker dette!! Tusen takk😃

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f40cb...093