Gå til innhold

Et lite minefelt kanskje, men dette med barn og venner og "innpåslitne" venner


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har en gutt på 10 år som har mange venner. Han er populær på skolen og har alltid mange kompiser å være sammen med og som kommer hjem til oss og spør etter han. Det er veldig kjekt og jeg er virkelig glad for dette. Han har selvsagt sine interesser og er bla. en skikkelig fotballgutt. Bestekompisen er ikke det, så han gjør mye annet på fritiden også.

 

Greien er at det er spesielt en gutt i klassen hans som kommer mye på døren hos oss. De er i grunnen veldig ulike, men det virker for så vidt som om de har det kjekt i lag, men i det siste tror jeg det har blitt litt vel mye for gutten vår. Han sukker litt oppgitt når denne gutten står på døren kl 11 en lørdags formiddag og vet at han ikke pleier å gå hjem før i syv-åtte tiden på kvelden. Sukker litt jeg også, for da er liksom dagen litt låst. Jeg tror nok ikke gutten vår har noe i mot ham eller ikke liker å være sammen med ham, men bare at det kan bli litt mye og litt for ofte. Han kan da ikke spille fotball denne dagen, for det liker absolutt ikke denn gutten og han vil ikke være med på det, selv om gutten vår forsøker å få ham med på banen sammen med andre fra klassen. Jeg ser at han har så lyst, men han gir seg jo alltid og de finner på ting denne kompisen heller vil gjøre. Sånn er det alltid.

 

Nå har han spurt meg om det er slemt å si atdet ikke passer at han er med han neste gang han kommer på døre, at vi skal noe annet, eller om han kan si at han kan være med han litt, men så må han gå hjem fordi vi skal noe. Altså å lyve på seg andre planer fordi han rett og slett vil slippe å være med denne gutten hele tiden.

Jeg sa jo at det vil være veldig dumt, at det var bedre å si sannheten til ham, at han noen ganger helelr vil gjøre noe med andre bla spille fotball eller være med bestekompisen, men det mente han at var enda dummere, for da ville han jo bli lei seg, og det ville han jo ikke. Han vil bare kunne gjøre noe annet av og til, men vil fremdeles være venner med denne gutten.

 

Hva bør han gjøre her tro? Plutselig ble det vanskelig å gi "mamma-svaret" og vite løsningen på alt sånn som en 10-åring forventer at mødre skal kunne gjøre.

 



Anonymous poster hash: e38d1...144
Videoannonse
Annonse
Gjest Antarctica
Skrevet

Han trenger ikke være pinsomt ærlig. Det er ikke snilt mot noen av ungene.

Skrevet

Jeg tenker at du må hjelpe barnet ditt litt nå i en overgangsfase. Det er faktisk lov å sende andre barn hjem uten å oppgi noen grunn. Sønnen din kan også lære seg å si til denne vennen sin at "nå vil jeg bort på fotballbanen for å spille fotball, du kan godt være med hvis du vil" og når kameraten da sier at han ikke vil, så kan 10-ringen din da svare "ok, men da snakkes vi mer en annen dag!" og så gjør han seg klar til å gå.



Anonymous poster hash: a2033...4ab
Skrevet

Tenker at om din gutt feks vil gå på banen kl 13 eller 14 eller til bestekompisen. så er det jo ikke akkurat løgn å si til den kompisen som kommer at han har andre planer, men kan være med han til da eller da.... han kan da feks si, du kan være med på banen eller gå hjem :) 



Anonymous poster hash: c5d27...99a
Skrevet

 

Jeg tenker at du må hjelpe barnet ditt litt nå i en overgangsfase. Det er faktisk lov å sende andre barn hjem uten å oppgi noen grunn. Sønnen din kan også lære seg å si til denne vennen sin at "nå vil jeg bort på fotballbanen for å spille fotball, du kan godt være med hvis du vil" og når kameraten da sier at han ikke vil, så kan 10-ringen din da svare "ok, men da snakkes vi mer en annen dag!" og så gjør han seg klar til å gå.

 

Anonymous poster hash: a2033...4ab

 

Ja, du har nok rett. Jeg må bare få gutten vår til å klare å gjøre det. Han vil ikke at noen skal bli lei seg og vil helst være med alle, men nå ser jeg at han begynner å bli litt lei. Det blir så mye, og bare de to stort sett.

 

Anonymous poster hash: bee10...99a

Skrevet

Når han er 10 år trenger han av og til hjelp for å håndtere vanskelige situasjoner.  

Neste gang denne gutten kommer så gir dere ham beskjed om at dere skal spise lunsj klokken 11, etter det skal sønnen din spille fotball.  Kameraten kan enten velge å bli med eller velge å gå hjem.  

 

Dette kommer nok til å gå bra.  Sønnen din har empati og ønsker å være en god venn.  Du ønsker å støtte ham.  Det er en kjempegod begynnelse.  Snakk gjerne med sønnen din om at det er viktig å holde avtaler og viktig å inkludere alle.  Samtidig skal man også kunne gjøre det man selv har lyst til.  



Anonymous poster hash: 8eb19...348
Skrevet

Så lenge gutten din sier at han vil spille fotball i dag og inviterer vennen med og vennen sier nei så er det vennen som ekskluderer seg selv. Han må lære seg å gi han også som sønnen din har gjort.

Skrevet

 

 

Jeg tenker at du må hjelpe barnet ditt litt nå i en overgangsfase. Det er faktisk lov å sende andre barn hjem uten å oppgi noen grunn. Sønnen din kan også lære seg å si til denne vennen sin at "nå vil jeg bort på fotballbanen for å spille fotball, du kan godt være med hvis du vil" og når kameraten da sier at han ikke vil, så kan 10-ringen din da svare "ok, men da snakkes vi mer en annen dag!" og så gjør han seg klar til å gå.

 

Anonymous poster hash: a2033...4ab

 

Ja, du har nok rett. Jeg må bare få gutten vår til å klare å gjøre det. Han vil ikke at noen skal bli lei seg og vil helst være med alle, men nå ser jeg at han begynner å bli litt lei. Det blir så mye, og bare de to stort sett.

 

Anonymous poster hash: bee10...99a

 

Kjenner du (til) foreldrene til denne kameraten? Hva sier ev. de til at sønnen deres er hos dere helt fra kl 11 til 19? Jeg ville vurdert å snakke med dem om dette også, si i fra at det blir litt mye, og at de kanskje kan be sønnen sin kommer hjem til for eksempel klokken 14.

 

 

Anonymous poster hash: a2033...4ab

Skrevet

Det er jo ikke utelukkende en god egenskap å ikke ville gjøre andre lei seg. Livet er jo sånn at å ikke si fra også vil gjøre andre lei seg. Ikke minst er det viktig å lære seg å kjenne hvor ens egne grenser går slik at man ikke hele tiden strekker seg for mye. Jeg snakker med mine unger om at det er lov å si at et besøk ikke kan vare hele dagen, det er helt greit å si at nå vil jeg gjøre noe annet, nå vil jeg slappe av, nå hadde jeg tenkt å... I hvert fall har jeg sett at noen besøk varer hele dagen og at mitt eget barn er nokså grinete når vennen endelig går. Det er jo heller ikke til vennens beste, for det gjør at mitt barn stønner neste gang denne vennen ringer på.

 

Jeg ville nok prøvd å være støtte og modell i en overgangsperiode. "Så hyggelig at du kommer. I dag har Petter planlagt å gå bort på fotballbanen ca kl 12. Du får helt sikkert være med hvis du vil. Hvis du ikke har lyst til det, får dere heller være sammen en annen dag".

Skrevet

Jeg tror du bare må lære barnet ditt at det er ok å sette grenser og stå opp for egne ønsker.

Han trenger ikke alltid følge en annen , har gutten vært hos han i en time eller to og han da ønsker å gå på fotballbanen så får han spørre om han vil være med, vil gutten ikke være med kan han fint si at ok da kan vi finne på noe sammen en annen gang.

Du som mor kan også steppe inn å hjelpe gutten din litt her, du kan fint sende gutten hjem etter noen timer og ihvertfall lenge før 7 på kvelden. Si at nå passer det ikke med besøk lengre rett og slett. 

Eller stopp gutten i døra og si at i dag passer det ikke men du må gjerne komme en annen dag om sønnen din ikke har lyst å leke med denne gutten den dagen.

 



Anonymous poster hash: f7e83...823
Skrevet

 

Når han er 10 år trenger han av og til hjelp for å håndtere vanskelige situasjoner.  

Neste gang denne gutten kommer så gir dere ham beskjed om at dere skal spise lunsj klokken 11, etter det skal sønnen din spille fotball.  Kameraten kan enten velge å bli med eller velge å gå hjem.  

 

Dette kommer nok til å gå bra.  Sønnen din har empati og ønsker å være en god venn.  Du ønsker å støtte ham.  Det er en kjempegod begynnelse.  Snakk gjerne med sønnen din om at det er viktig å holde avtaler og viktig å inkludere alle.  Samtidig skal man også kunne gjøre det man selv har lyst til.  

 

Anonymous poster hash: 8eb19...348

 

Enig! Unger skal faktisk få lov til å sette seg fremst avogtil. Man skal ha lov til å si nei uten å dårlig samvittighet.

 

Anonymous poster hash: eca57...9fa

Skrevet

 

 

 

Jeg tenker at du må hjelpe barnet ditt litt nå i en overgangsfase. Det er faktisk lov å sende andre barn hjem uten å oppgi noen grunn. Sønnen din kan også lære seg å si til denne vennen sin at "nå vil jeg bort på fotballbanen for å spille fotball, du kan godt være med hvis du vil" og når kameraten da sier at han ikke vil, så kan 10-ringen din da svare "ok, men da snakkes vi mer en annen dag!" og så gjør han seg klar til å gå.

 

Anonymous poster hash: a2033...4ab

 

Ja, du har nok rett. Jeg må bare få gutten vår til å klare å gjøre det. Han vil ikke at noen skal bli lei seg og vil helst være med alle, men nå ser jeg at han begynner å bli litt lei. Det blir så mye, og bare de to stort sett.

 

Anonymous poster hash: bee10...99a

 

Kjenner du (til) foreldrene til denne kameraten? Hva sier ev. de til at sønnen deres er hos dere helt fra kl 11 til 19? Jeg ville vurdert å snakke med dem om dette også, si i fra at det blir litt mye, og at de kanskje kan be sønnen sin kommer hjem til for eksempel klokken 14.

 

 

Anonymous poster hash: a2033...4ab

 

Kjenner dem ikke, er bare på hils siden ungene går i klasse sammen. Har tenkt dette flere ganger selv, at hadde det vært min gutt, så hadde jeg ikke latt ham være borte hele dagene på denne måten uten å be ham komme hjem for å spise i hvertfall. Vi gir jo selvsagt mat til denne gutten når han er her så lenge, men jeg syns jo det er litt merkelig at foreldrene bare satser på dette. De er helelr aldri hjemme hos ham, kun hos oss. For så vidt greit det, jeg syns ikke det gjør noe for vår del, men hadde følt litt på det selv om det var min gutt som var borte hele dagen på den måten.

 

Anonymous poster hash: bee10...99a

Skrevet

Takk for gode svar :) Dette skal vi nok få snakket skikkelig om å finne en god løsning på :)



Anonymous poster hash: bee10...99a
Skrevet

Det ordner seg sikkert, HI. :)

 

Har litt samme problem her. Dattera har akkurat begynt i 1. klasse, nabogutten er i samme klasse (moren hadde faktisk ringt skolen å bedt om samme klasse). Han følger etter henne på skolen, melder seg på samme fritidsaktivitetene OG ringer på døra flere ganger på ettermiddagen. Jeg begynner å bli så lei og dattera ønsker ikke dette heller, men vil egentlig ikke si nei heller. Må ta en prat med moren i dag, tenker jeg. Problemet er at gutten egentlig ikke har noen venner og de trenger ofte hjelp pga språket (moren er ikke norsk) så det blir nok litt vanskelig dette. Men men, må bare finne en måte å ta dette opp.



Anonymous poster hash: a8915...a43
Skrevet

Om jeg var deg, ville jeg prøvd å finne ut litt mer om denne gutten. Hvordan er hjemmesituasjonen hans?

 

Jeg var selv barnet som aldri dro hjem. Det er vondt å tenke på nå, at jeg muligens slet ut noen av vennene mine og familiene deres. Saken var at jeg hadde det forferdelig hjemme, med en mor som sviktet totalt på mange områder (går ikke i detalj nå). Jeg hadde ingen avtale om når jeg skulle hjem, det var ingen middag å komme hjem til, og det var heller ikke noe særlig for meg å ta med meg venner hjem.

 

I dag går jeg i terapi for kompleks posttraumatisk lidelse pga barndommen min. Det som virkelig redda meg (jeg fungerer overraskende bra etter forholdene) var at jeg hadde ei bestevenninne som liten, der jeg alltid var velkommen. De tok meg med på turer de dro på, de ga meg tilbud om middag hver gang, og alt dette uten å gi meg noe som helst inntrykk av at jeg var til bry. Jeg er rett og slett evig takknemlig for hva denne familien gjorde for meg, og de kan ha redda meg fra et liv i rus, arbeidsledighet osv.

 

Med det sagt, så er det forståelig at dette barnet er til bry for dere. I mitt tilfelle var det et gjensidig og godt vennskap mellom meg og denne venninnen. Saken ville jo vært annerledes om hun egentlig ikke hadde lyst til å være med meg hele tiden. Man må ikke være så "snill" at det går utover egne barn. Likevel så er det en side av saken som er verdt å ha i bakhodet. Hvorfor er han hos dere hele tiden, til langt på kveld? Er det en grunn til at han ikke vil være hjemme? Eller mangler han bare sosiale antenner? Jeg ville prøvd å finne ut mer, og eventuelt kontakta barnevernet om jeg fikk mistanke om noe.

 

Anonymous poster hash: 6fe22...fde

Skrevet

Vi var en ganske lik problemstilling her, så skjønner hva du mener. Nabogutten (vi ser ikke huset dems og de ser ikke vårt) kommer som regel kl 10 og henger rundt her hele dagen.. Noen ganger har han også med lillebroren på 2 år.... (Moren er ikke norsk).

 

Jeg har lært meg at jeg ofte må svare på gutten min sin vegne, og gi tydelige beskjeder. Feks: du kan vente ute til sønnen min har spist ferdig.. Eller: dere kan leke ett par timer, så har vi andre planer.

 

Anonymous poster hash: 01ab7...863

Skrevet

Samme anonym som over, med den vanskelige barndommen.

 

Jeg vil legge til at den gangen jeg var dette barnet som aldri var hjemme, så var jeg ikke bevisst på hva jeg drev med. Hvis man som barn er veldig uheldig med foreldrene sine, så er det "ute" man lærer seg alle sosiale koder. Jeg skjønner at dere ikke har valgt denne situasjonen, men jeg tenker at hvis det er slik at denne gutten har det vanskelig hjemme, så har dere et slags ansvar for å ta gutten inn i varmen. Men det er også et slags ansvar der for å lære denne gutten om hvilke grenser som finnes, som f eks at man ikke alltid kan være på besøk. Han må også lære seg at om man skal være venner må man gi og ta, og derfor enten være med på fotballbanen eller velge selv å la være, uten at andre må gjøre som en selv vil. Dette bør også gjøres skånsomt, før saken har blitt til voldsom irritasjon. Det er helt greit for gutten din, eller deg, å si at i dag var planen å sparke fotball, eller at i dag passer det ikke så godt med besøk.

 

Også er det jo en mulighet for at det ikke er noen vanskelig hjemmesituasjon. Likevel ringer det noen bjeller hos meg når du ikke kjenner foreldrene (var det mitt barn som var hos en kamerat ofte, så ville jeg vært i kontakt med foreldrene) og at han tilsynelatende ikke har noen innetid. Og et barn som har det godt hjemme, vil vel ofte ha lyst til å bare være hjemme?

 

Uansett, lykke til!

 

Anonymous poster hash: 6fe22...fde

Skrevet

Om jeg var deg, ville jeg prøvd å finne ut litt mer om denne gutten. Hvordan er hjemmesituasjonen hans?

 

Jeg var selv barnet som aldri dro hjem. Det er vondt å tenke på nå, at jeg muligens slet ut noen av vennene mine og familiene deres. Saken var at jeg hadde det forferdelig hjemme, med en mor som sviktet totalt på mange områder (går ikke i detalj nå). Jeg hadde ingen avtale om når jeg skulle hjem, det var ingen middag å komme hjem til, og det var heller ikke noe særlig for meg å ta med meg venner hjem.

 

I dag går jeg i terapi for kompleks posttraumatisk lidelse pga barndommen min. Det som virkelig redda meg (jeg fungerer overraskende bra etter forholdene) var at jeg hadde ei bestevenninne som liten, der jeg alltid var velkommen. De tok meg med på turer de dro på, de ga meg tilbud om middag hver gang, og alt dette uten å gi meg noe som helst inntrykk av at jeg var til bry. Jeg er rett og slett evig takknemlig for hva denne familien gjorde for meg, og de kan ha redda meg fra et liv i rus, arbeidsledighet osv.

 

Med det sagt, så er det forståelig at dette barnet er til bry for dere. I mitt tilfelle var det et gjensidig og godt vennskap mellom meg og denne venninnen. Saken ville jo vært annerledes om hun egentlig ikke hadde lyst til å være med meg hele tiden. Man må ikke være så "snill" at det går utover egne barn. Likevel så er det en side av saken som er verdt å ha i bakhodet. Hvorfor er han hos dere hele tiden, til langt på kveld? Er det en grunn til at han ikke vil være hjemme? Eller mangler han bare sosiale antenner? Jeg ville prøvd å finne ut mer, og eventuelt kontakta barnevernet om jeg fikk mistanke om noe.

 

Anonymous poster hash: 6fe22...fde

Ja, jeg ser absolutt den, men i dette tilfellet virker gutten å ha det greit hjemme. Jeg personlig tror ikke han lider noen nød sånn sett. Det er ikke noe som skulle tilsi det. Han har stort sett et fast tidspunkt å komme hjem på og de ringer ham om de ikke har avtalt en tid på forhånd. De er nok litt mer fraværende enn jeg og mannen er i forhold til våre barn, men folk er jo forskjellige. Han snakker bare pent om foreldrene sine og det er som sagt ikke noe som skulle tilsi at han ikke har det greit hjemme.

HI

 

Anonymous poster hash: bee10...99a

Skrevet

 

Om jeg var deg, ville jeg prøvd å finne ut litt mer om denne gutten. Hvordan er hjemmesituasjonen hans?Jeg var selv barnet som aldri dro hjem. Det er vondt å tenke på nå, at jeg muligens slet ut noen av vennene mine og familiene deres. Saken var at jeg hadde det forferdelig hjemme, med en mor som sviktet totalt på mange områder (går ikke i detalj nå). Jeg hadde ingen avtale om når jeg skulle hjem, det var ingen middag å komme hjem til, og det var heller ikke noe særlig for meg å ta med meg venner hjem.I dag går jeg i terapi for kompleks posttraumatisk lidelse pga barndommen min. Det som virkelig redda meg (jeg fungerer overraskende bra etter forholdene) var at jeg hadde ei bestevenninne som liten, der jeg alltid var velkommen. De tok meg med på turer de dro på, de ga meg tilbud om middag hver gang, og alt dette uten å gi meg noe som helst inntrykk av at jeg var til bry. Jeg er rett og slett evig takknemlig for hva denne familien gjorde for meg, og de kan ha redda meg fra et liv i rus, arbeidsledighet osv.Med det sagt, så er det forståelig at dette barnet er til bry for dere. I mitt tilfelle var det et gjensidig og godt vennskap mellom meg og denne venninnen. Saken ville jo vært annerledes om hun egentlig ikke hadde lyst til å være med meg hele tiden. Man må ikke være så "snill" at det går utover egne barn. Likevel så er det en side av saken som er verdt å ha i bakhodet. Hvorfor er han hos dere hele tiden, til langt på kveld? Er det en grunn til at han ikke vil være hjemme? Eller mangler han bare sosiale antenner? Jeg ville prøvd å finne ut mer, og eventuelt kontakta barnevernet om jeg fikk mistanke om noe.Anonymous poster hash: 6fe22...fde

Ja, jeg ser absolutt den, men i dette tilfellet virker gutten å ha det greit hjemme. Jeg personlig tror ikke han lider noen nød sånn sett. Det er ikke noe som skulle tilsi det. Han har stort sett et fast tidspunkt å komme hjem på og de ringer ham om de ikke har avtalt en tid på forhånd. De er nok litt mer fraværende enn jeg og mannen er i forhold til våre barn, men folk er jo forskjellige. Han snakker bare pent om foreldrene sine og det er som sagt ikke noe som skulle tilsi at han ikke har det greit hjemme.HI Anonymous poster hash: bee10...99a

 

OK! Da syns jeg du skal hjelpe gutten din med å si fra på en allright måte at han ikke ønsker besøk osv. Han må selvfølgelig få legge egne planer og sette egne interesser først! :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...