Overvekt, hva tenker dere?

[Anonym bruker]

Det er ikke til å stikke under stol at overvekt er blitt er folkeproblem. I tillegg er det også et utrolig sårbart og følsomt tema fordi det er så personlig. Kanskje spesielt dersom det kommer til overvektige barn. Mange voksne foretrekker strutsemetoden og nekter å innse problemet, enten det gjelder seg selv eller barna sine, eller de finner på grunner for å ikke bry seg.

 

For det blir en slags dobbeltmening her blant de fleste tror jeg. Jeg har det i hvert fall slik.

 

På en måte er jeg enig med siden som snakker om kroppshysteri. At det er bra at man elsker sin egen kropp uansett hvordan den ser ut, blåser i kroppspresset, legger ut bilde av de "ekte" kroppene sine og med stolthet viser fram valker og fett (og blir hyllet for dette) osv. At man har et avslappet forhold til mat og kropp og ikke blir i fra seg om barnet også skulle være litt rund og god og uten så bra kondis (de vokser det nok av seg).

 

På den annen side synes jeg den siden har gått alt for langt. Bitte litt overvekt (ca 5-10 kg over normalvekt) utgjør ikke noen videre helserisiko så lenge man har et ok sunt kosthold og mosjonerer/trener litt, men sånn generelt er faktisk overvekt et stort problem. Risikoen for diabetes, hjerte- og karsykdommer, muskelsmerter osv øker betraktelig når man er overvektig. Søvnen blir dårligere, helsen dårligere om kostholdet er elendig og trening mangler, og det igjen fører til flere sykemeldinger og uføretrygdede, mennesker som har krav på gratis eller billig medisinsk behandling, noe som igjen belaster samfunnet både med tapt arbeidskraft og økte utgifter. Nå snakker jeg om generelt, ikke individuelt.

 

Og det er jo slett ikke greit! Det er absolutt ikke greit å tusle rundt med for eksempel 20-30 kg i pluss og være stolt over det, eller trekke på skuldrene over at barnet sitt er blitt lubben. Kanskje til og med blir forbannet på helsesøster for å nevne det. Det er ikke greit å mobbe normalvektige og si at de ikke er ekte fordi de faktisk spiser sunt og trener, eller kalle dem hysterisk eller perfekte i en hånlig og sarkastisk tone fordi de ikke vil gi barna sine søtsaker hver dag og faktisk tar barna sine med ut på turer osv.

 

Det å være overvektig er et problem, på mange områder. Det er et problem for den det gjelder først og fremst. Grunnen til overvekten vil variere, alt i fra trøstespising pga mobbing i oppveksten, til sykdommer og helt til ren og skjær dårlig selvkontroll og latskap. Det kan være snakk om spiseforstyrrelser også. Men uansett burde noe gjøres. Ikke minst på de psykiske planet. Mange flere overvektige burde fått tilbud om hjelp fra psykolog til å snu tankegangen sin og spisemønsteret sitt, for sin egen del først og fremst. Men også for barna. For den stygge sannheten er at det blir flere og flere overvektige (store) barn og ungdommer med alt for dårlig kondisjon, og som igjen vil overføre disse uvanene til sine barn.

 

Det ble langt dette, men jeg det jeg vel egentlig vil fram til er at det begynner å bli på tide at overvekt ikke lenger kan være så inn i hampen tabu. Det ER et problem, enten man liker tanken på det eller ei.

Anonymous poster hash: 63682...913

[Gjest Antarctica]

Spiller det noen rolle for deg om folk er "stolte" av kroppen sin eller ikke? Tror du skam fører til livsstilsendringer?

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Endel overvektige her inne vil gi deg pepper da...

 

Anonymous poster hash: 8be01...f71

[Anonym bruker]

Spiller det noen rolle for deg om folk er "stolte" av kroppen sin eller ikke? Tror du skam fører til livsstilsendringer?

 

Du misforstod hva jeg mente. Eller rettere, jeg uttrykte meg nok ikke presist nok.

 

Det jeg mente er at det sender litt feile signaler til folk dersom for eksempel en dame på 160 cm og 90 kg legger ut bilde av seg selv i undertøy og blir hyllet for å være "ekte" og er så stolt av alle kiloene sine. Så ser kanskje andre damer som er yngre og mer usikre på seg selv dette og tenker da "Ok, så det er flott å være overvektig! Da kan jeg også være stolt over mine kilo og gi blaffen i hele livsstilsomleggingen og treningen jeg var begynt med, for det var så slitsomt uansett!" Ok, litt satt på spissen dette. Og igjen, jeg er todelt her. Jeg synes jo faktisk det ER bra at mennesker kan føle velvære med sin egen kropp uansett størrelse, men jeg vet ikke om jeg synes det er så lurt å dele på den måten dersom det kanskje kan føre til en ufarliggjøring av å være overvektig.

 

Var det bedre forklart?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63682...913

[Gjest Antarctica]

 

 

Spiller det noen rolle for deg om folk er "stolte" av kroppen sin eller ikke? Tror du skam fører til livsstilsendringer?

Du misforstod hva jeg mente. Eller rettere, jeg uttrykte meg nok ikke presist nok.

 

Det jeg mente er at det sender litt feile signaler til folk dersom for eksempel en dame på 160 cm og 90 kg legger ut bilde av seg selv i undertøy og blir hyllet for å være "ekte" og er så stolt av alle kiloene sine. Så ser kanskje andre damer som er yngre og mer usikre på seg selv dette og tenker da "Ok, så det er flott å være overvektig! Da kan jeg også være stolt over mine kilo og gi blaffen i hele livsstilsomleggingen og treningen jeg var begynt med, for det var så slitsomt uansett!" Ok, litt satt på spissen dette. Og igjen, jeg er todelt her. Jeg synes jo faktisk det ER bra at mennesker kan føle velvære med sin egen kropp uansett størrelse, men jeg vet ikke om jeg synes det er så lurt å dele på den måten dersom det kanskje kan føre til en ufarliggjøring av å være overvektig.

 

Var det bedre forklart?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63682...913

Det er dumt hvis det blir moderne å ha dårlig helse, mener du? Ved at skjønnhetsindustrien signaliserer at overvekt er OK?

 

Men det som gir dårlig helse her og nå, er at de signalene som gis, er enda mer usunne. Undervekt tar livet av folk.

[Gjest Antarctica]

(Psykisk helse er også helse.)

Endret 2. september 2015 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

Er enig med deg (og jeg er litt overvektig selv).

 

Men det høres ut som du holder et foredrag. Hvem skal du overbevise her? Eller ønsker du bare å diskutere i dag?

Anonymous poster hash: fd419...28e

[Anonym bruker]

 

 

Spiller det noen rolle for deg om folk er "stolte" av kroppen sin eller ikke? Tror du skam fører til livsstilsendringer?

Du misforstod hva jeg mente. Eller rettere, jeg uttrykte meg nok ikke presist nok.

 

Det jeg mente er at det sender litt feile signaler til folk dersom for eksempel en dame på 160 cm og 90 kg legger ut bilde av seg selv i undertøy og blir hyllet for å være "ekte" og er så stolt av alle kiloene sine. Så ser kanskje andre damer som er yngre og mer usikre på seg selv dette og tenker da "Ok, så det er flott å være overvektig! Da kan jeg også være stolt over mine kilo og gi blaffen i hele livsstilsomleggingen og treningen jeg var begynt med, for det var så slitsomt uansett!" Ok, litt satt på spissen dette. Og igjen, jeg er todelt her. Jeg synes jo faktisk det ER bra at mennesker kan føle velvære med sin egen kropp uansett størrelse, men jeg vet ikke om jeg synes det er så lurt å dele på den måten dersom det kanskje kan føre til en ufarliggjøring av å være overvektig.

 

Var det bedre forklart?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63682...913

Det er dumt hvis det blir moderne å ha dårlig helse, mener du? Ved at skjønnhetsindustrien signaliserer at overvekt er OK?

 

Men det som gir dårlig helse her og nå, er at de signalene som gis, er enda mer usunne. Undervekt tar livet av folk.

 

 

Ja, det gjør det, men det gjør overvekt også. Og ja, selvsagt er det dumt om det blir in å ha dårlig helse. Er du ikke enig? Og da tenker jeg ikke bare på fysisk dårlig helse.

 

Det aller beste hadde jo vært mye mer fokus på normalen, eller det som burde være normalen. Verken de overvektige eller de undervektige, men de som har et ganske sunt kosthold (og tar et kakestykke i bursdager og litt lørdagsgodt), trener litt og er innenfor en vanlig BMI. Det er jo et tankekors når til og med klesprodusentene øker klesstørrelsene sine slik at dagens str M er tilsvarende det som for 10-15 år siden var str L fordi hele normalen er blitt forskjøvet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63682...913

[Anonym bruker]

 

 

Spiller det noen rolle for deg om folk er "stolte" av kroppen sin eller ikke? Tror du skam fører til livsstilsendringer?

Du misforstod hva jeg mente. Eller rettere, jeg uttrykte meg nok ikke presist nok.

 

Det jeg mente er at det sender litt feile signaler til folk dersom for eksempel en dame på 160 cm og 90 kg legger ut bilde av seg selv i undertøy og blir hyllet for å være "ekte" og er så stolt av alle kiloene sine. Så ser kanskje andre damer som er yngre og mer usikre på seg selv dette og tenker da "Ok, så det er flott å være overvektig! Da kan jeg også være stolt over mine kilo og gi blaffen i hele livsstilsomleggingen og treningen jeg var begynt med, for det var så slitsomt uansett!" Ok, litt satt på spissen dette. Og igjen, jeg er todelt her. Jeg synes jo faktisk det ER bra at mennesker kan føle velvære med sin egen kropp uansett størrelse, men jeg vet ikke om jeg synes det er så lurt å dele på den måten dersom det kanskje kan føre til en ufarliggjøring av å være overvektig.

 

Var det bedre forklart?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63682...913

Med det ekstreme kroppshysteriet som er i media, reklame, filmer osv. tror jeg at det er liten fare for at man blir påvirket til å "satse" på overvekt av et bilde av en noe overvektig dame i bikini.

 

Jeg tror derimot at hvis man kan bli påvirket til å godta seg selv som man er, kan bli glad i seg selv og slutte med å straffe seg selv (snakker av erfaring) så er sjansen større for at man begynner å ta vare på kroppen, slutter å trøstespise, begynner å trene.

 

Psykisk helse er også helse (som noen sa over her) og overvekt har veldig mange ulike faktorer.

 

For meg i hvert fall, hjalp det å de at jeg ikke er kroppen min, jeg er ikke vekten min, jeg er mye mer enn det. Jeg ser at jeg er flott, selv om jeg er overvektig, og det får meg til å jobbe med vanene mine, fordi jeg er verdt det!!

 

Anonymous poster hash: 52807...832

[Anonym bruker]

 

Er enig med deg (og jeg er litt overvektig selv).

 

Men det høres ut som du holder et foredrag. Hvem skal du overbevise her? Eller ønsker du bare å diskutere i dag?

 

Anonymous poster hash: fd419...28e

 

Beklager, yrkesskade. Det er naturlig for meg å ha en forelesende stil

 

Jeg ville egentlig bare dele litt tanker og høre hva andre egentlig mener. På en litt mer saklig måte enn i en del andre tråder jeg har lest her inne om emnet hvor det bare ender i skittkasting, noe som jo ikke tjener noen noe godt.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 63682...913

[Anonym bruker]

Veldig enig med Pashla her, men jeg er også enig med HI i at mange overvektige bør få hjelp av psykolog. Jeg er overvektig og har en spiseforstyrrelse på samme måte som de som har anoreksi og bulimi, men det er veldig vanskelig å få hjelp med dette, og jeg klarer ikke å snu det selv.

 

Jeg har tryglet og grått hos fastlege og psykolog, begge trakk på skuldrene og visste ikke hva de skulle gjøre. Det eneste tilbudet jeg fikk var operasjon. Jeg visste at problemet mitt satt i hodet, men lot meg overtale til slutt likevel, siden jeg ikke fikk noen annen hjelp.

 

Har gått ned litt etter operasjonen, men på langt nær så mye som jeg burde. Problemet i hodet er jo der like fullt, operasjonen hindrer meg bare til en viss grad i å "leve det ut".

Anonymous poster hash: b8ad1...7e1

[Anonym bruker]

Er helt enig med HI, det er blitt et sammfunnsproblem med overvekt. Det er ikke til å stikke under en stol. Samtidig er det blitt et ekstremt fokus blant ungdom og unge voksne (spesielt) å skulle trene så masse og være så sunn, at det i mange tilfeller går over i en forstyrrelse. Det virker som om det enten er det ene eller andre, i hvertfal på måten media fremstiller det. Barn skal være superaktive og helst være med på tre-fire ulike aktiviteter, ha dyrt sportutsty og delta i løp så mor og far kan skryte av sine håpefulle på sosiale medier. Eller så hører man om de overvektige som man bør påtvinge fysisk aktivitet, sukkerfrie barnehager og bursdager og sette på lavkarbodiett. Jeg er sikker på det finnes en mellomting, og at de aller fleste er nettopp der, men fokuset blir så ekstremt. Det er kropp og helse smurt utover annenhver avis-forside stort sett hver dag (unntatt i disse valg-tider ) så man kan bli helt matt. Hva som er sunt og bra blir det satt en ny fasit på annenhver måned (satt på spissen) og noen ganger blir det bare nok.

Ja, det er klart at man har større problem med overvekt nå enn tidligere og ja, mye av dette har nok å gjøre med mer stilesitting (pga tv-og dataspill bla) og mer sukker i kosten. Det er ekstremt viktig å få bukt med dette så tidlig som mulig, og da selvsagt på en måte som ikke fratar barna selvfølelsen eller selvtiliten overfor egen kropp, men å heller fokusere på sunnhet og god helse fremfor kg og utseende. Er ikke et enkelt tema dette, for det virker som om noen alltid blir såret eller tar seg nær av tematikken uansett. For mye fokus på kropp er aldri heldig, verken på den supersunne  og slanke eller den "normale" med valker og noen kg for mye. Det er fokuset som blir helt feil i mine øyne, og man kommer seg liksom ikke unna.

Anonymous poster hash: 355aa...a17

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skjønner hvor du vil og jeg er helt enig!

 

For barnas skyld, for ens egen skyld og for samfunnets skyld, så er det viktig at flest mulig kan få en normal livsstil i form av et variert kosthold og passe med trim.

 

Jeg opplever imidlertid et bilde der man polariserer - usunne og overvektige "skryter" av dette og rakker ned på den andre enden av skalaen - de som er så ekstremt opptatt av trening og kosthold at det blir sykelig, som igjen rakker ned på de usunne og overvektige.....

 

Husker min mormor alltid sa "på det jevne på det jevne" - og jeg tror det er løsningen.

 

Ingen av grøftene jeg beskrev over er noen smarte grøfter å havne i. Det er fremdeles god plass midt i veien! God nok plass til oss alle

 

 

Anonymous poster hash: c60c6...e10

[Anonym bruker]

... men hvordan er det et problem for DEG, HI?

DET er det jeg hater med dette maset om at alle skal være så slanke... Hvordan i himmelens navn påvirker det deg og dine om JEG er overvektig? (nå er jeg ikke det, bare for å ha det sagt. Jeg er bare så lei av at folk skal mene så mye om hverandre.)

Anonymous poster hash: 1fda0...dc5

[Anonym bruker]

 

... men hvordan er det et problem for DEG, HI?

DET er det jeg hater med dette maset om at alle skal være så slanke... Hvordan i himmelens navn påvirker det deg og dine om JEG er overvektig? (nå er jeg ikke det, bare for å ha det sagt. Jeg er bare så lei av at folk skal mene så mye om hverandre.)

 

Anonymous poster hash: 1fda0...dc5

 

 

På flere måter.

 

Som jeg skrev er det en betydelig større risiko for at det vil bli en kostnad også for meg at du er overvektig (dersom du var det). Samfunnet vårt bruker nå mye enger på å utbetale uføretrygd, sykehusopphold og diverse behandlinger som direkte årsak av andres overvekt. Som skattebetaler er jeg med på å finansiere dette. Men for all del, jeg er ikke en av dem som sutrer over dette, men nå spurte du hvordan det påvirker meg, og dette er en av måtene. Selv om det egentlig ikke betyr så mye for akkurat meg.

 

Dersom alle har samme tankegangen, og ikke bryr seg, vil normalperspektivet blir enda større. Alt nå er synet vårt på hva som er normalvektig annerledes enn for bare 15 år siden (jmf. kommentaren min om klesstørrelser lenger oppe). Det påvirker derfor meg på den måten at mine barn kan risikere å få et galt normalbilde å sammenlikne seg med når de blir eldre, noe jeg ikke ønsker. Det skal, litt satt på spissen, ikke være normalen å være en str 40 (som før var str 42), det skal være normalen å være en str 36-38 (tidligere str 38-40). Og barna mine betyr mye for meg, derfor vil jeg at de skal vokse opp med en fornuftig og helsemessig god sammenlikningsnormal.

 

Rent fysisk, og litt slemt, så tar store mennesker større plass. Det er ubehagelig å bli klemt av den du havner ved siden av på bussen eller flyet fordi vedkommende er godt overvektig.

 

Dersom du er overvektig på grunn av dårlig kosthold (noe de aller fleste overvektige er, selv om de ikke alltid liker å innrømme det (og ja, man kan ha dårlig kosthold og være tynn også, jeg vet det!)), bidrar du til at forespørselen etter usunne matvarer holdes oppe. Butikkene vil derfor fortsette å selge mye usunn mat, og det alt for billig i forhold til sunn mat. Hadde fokuset snudd og etterspørselen etter sunn mat ble større, ville heller markedskreftene sørget for lavere pris på de sunne matvarene pga økt konkurranse om kundene i forhold til dette.

 

Ved at du er overvektig, er det mye større risiko for at barna dine også er eller blir overvektig. Det er også større sjanse for at du ikke er noe særlig fysisk aktiv med dem fordi du selv, med dine alt for mange kilo, ikke orker. Det igjen fører til at barna mine vil gå i klasse med barn som barna dine, som igjen vil ha en dårlig fysisk form og dermed være med på å gjøre en del aktiviteter mer vanskelig. Barn i dårlig form liker for eksempel sjeldent å gå turer i friskt tempo, og klager da gjerne høylytt om de blir tvunget. Med mange nok slike barn, vil det påvirke de spreke barna til å også begynne å klage og ikke ville og skape dårlig stemning.

 

Osv. Jeg kunne skrevet en veldig lang liste. Alle tingene på listen føles smålige og på grensen til litt ondskapsfulle å nevne. Dette er ikke ting jeg pleier å tenke på, og i hvert fall ikke føle på. Jeg liker å se på personer som personer, ikke antall kilo, men det jeg skriver er like fullt sant. Om mange nok er overvektige, så blir det problemer av det, og det jeg ramser opp er dessverre helt reelle ting.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 63682...913

[Anonym bruker]

Man må glemme vekt og målbånd og begynne og "Måle mennesker" etter kondis, styrke og blodverdier. Er man 10 kilo, eller 20 kilo overvektig, men greier et minimum av diverse styrke- og utholdenhetsøvelser og har gode blodverdier og normalt blodtrykk,- ja da er det bare og fortsette som man lever. Ta vare på den kroppen man har fått med nok bevegelse og sunn mat. Det samme om man er 20 kilo undervektig. Er man sterk, utholdende og ikke mangler noe "i blodet";- så må man bare fortsette og ta vare på seg selv.

 

Kanskje vil en person med 5kilo overvekt da bli bedt om og begynne og ta vare på helsa, nettopp fordi denne er i dårlig form, har kosthold som gir mangelverdier, og en person med "bare" 5kil undervekt bli bedt om det samme.

 

Til syvende og sist er det slike fysiske verdier som teller. Jeg har deltatt i en del mosjonsløp og fasongen på kroppen har lite og si om farten og utholdenheten til løpere! Har løpt forbi det jeg TRODDE var muskuløse folk, som jeg har tenkt var kjempegode, men som kryper etter halvløpt 10km,- og jeg har blitt fraløpt på halvmaraton av godt voksen damer med bilringer og dissende lår... For og sette det på spissen. Har man en funksjonell kropp og man får i seg nok av næringsstoffer kroppen trenger, så VIL kroppen tilpasse seg og bli seende ut som den skal, gitt genetiske forutsetninger. Det være seg og veie for mye, for lite eller akkurat passe. Og det er DENNE kroppen vi vil omfavne og hige etter,- er det ikke? Den friske, funksjonelle kroppen?  

 

Nå har jeg helt utelatt alle de som IKKE har en "normal" kropp, som er kronisk syke, eller mangler kroppsdeler/har kroppsdeler som ikke funker...Det er med vilje, for det er et helt annet tema,- som forhåpentligvis de fleste av oss slipper og forholde oss til. Som min tante i rullestol (etter sykdom)sa når en venn "uffet seg" over og "måtte ut og gå" for og passe vekta;- Tenk så heldig du er som KAN gå tur!

Anonymous poster hash: 6eac8...3fc

[Elsker livet]

Man må slutteå fokusere på kroppens utseende, og heller konsentrere oss om kroppens funksjoner og helse. Grunnen til at overvekt er tabubelagt er at det forbindes med skam. Overvekt i seg selv er et lite problem, de store problemene er på det psykiske plan og dårlig helse. Vi må slutte å påpeke at overvekt er et problem, vi får heller si at kosthold, aktivitetsnivå og den psykiske helsen er et problem. Det er ikke det ytre som gjenspeiler hvor sunn en person er. Slik jeg ser det tolkes det i hovedsak slik: Overvekt-usunn-skammelig, slank- sunn- stolthet

[Anonym bruker]

Det Hi tar opp er veldig viktig, og det er forferdelig synd at slike diskusjoner ofte ender med en "skyttergravkrig" mellom to ulike leire.

 

På verdensbasis - også i Norge - er overvekt nå et langt større helseproblem enn undervekt. Rundt en milliard mennesker sulter i verden - og likevel er overvekt et større problem på verdensbasis. Og dette er noe WHO sier!

 

I Norge ser vi at overvektige er betydelig oftere sykemeldig enn normalvektige. Overvektige bruker fire ganger så lang tid på å bli frisk. Om man ser på fraværstall til normalvektige og personer med fedme, så er de med fedme syv ganger mer borte fra jobb enn de som er normalvektige.

En ting er utgiftene dette koster den enkelte, arbeidsgiver og samfunnet i form av nav-stønader. En annen ting er at helsevesenet må bruke mer ressurser for å få en person frisk igjen, jo høyere kroppsvekten er. Sykeutgiftene er dobbelt så store for de overvektige sammenlignet med normalvektige, tre ganger så store for de med fedme, og åtte ganger så store for de med sykelig fedme.

 

Overvekt gir økt betennelse i kroppen, øker dermed risikoen for diabetes, hjerte-karsykdommer, muskel-skjelettproblemer, demens, kreft osv. osv.... listen er forferdelig lang.

 

Dette er ikke noen nedrakking av overvektige, det er bare fakta. Slike er det når man ser på utviklingen. Joda, det finnes de som fungerer bra med overvekt. Jo yngre man er, jo større er sjansen for at man "ikke har problemer" med sin overvekt. Kroppen har mer å gå på som yngre, men en overvektig kropp i dårlig form eldres også raskere, og problemene kommer. Det er ikke et spørsmål om de kommer, de kommer. Tallenes tale er klare - dessverre.

 

Når det er sagt så er det en utfordring hvordan både enkeltpersoner og vi som samfunn forholder oss til overvekt. Vi liker å se på oss selv som åpne og inkluderende... har vi ikke akseptert homofile som like naturlig som heterofile?.... og likevel så er det fremdeles altfor mye stigmatisering av overvektige.

 

Man bør kunne ha to tanker i hodet på samme tid. Det bør ikke være noen motsetning mellom å akseptere overvektige som de personene de er - på lik linje med normalvektige - og det å mene at de må gjøre noe med sin overvekt. Begge deler er fullt mulig om man møter personer med respekt. Det som er så feil, det er når man identifiserer person med dens overvekt, og mitt inntrykk er at de overvektige har store problemer med å ikke gjøre dette når det kommer til dem selv. Selv om man kan se og mene at en overvektig person er flott, så bør vi likevel ikke komme dit at overvekt blir normaliser og fullt ut godtatt som en normalitet. Når vi velger å normalisere noe så velger vi også å si at slik skal det være. Det har vi ikke råd til, hverken på individnivå eller som samfunn.

 

En person over fortalte at hun flere ganger hadde tryglet lege og psykolog om hjelp til å gjøre noe med sin overvekt. Hun fikk kun tilbud om slankeoperasjon. Og det er ikke så rart. Leger og psykologer kan ikke nok om kosthold til å gi riktige råd for de som er kommet skjevt ut! De kan ikke, de vet ikke hvor de skal begynne, de vet ikke hvordan de skal hjelpe. De fleste leger kan ikke nok om dette! Når man først har kommet skjevt ut, da trenger man individuell oppfølging, og det er her det er store svarte hull i de fleste legers kunnskaper. Helsepersonell gruer seg for å ta opp temaet overvekt med sine pasienter, de synes det er vanskelig å ta opp fordi det ofte er så sårt, og de vet ikke hvordan de skal hjelpe personen utover å be den "spis sunt og vær aktiv". Man må gjerne lete for å finne de som er gode på dette, for det er langt mellom dem som regel.

 

Det sies - som sant er - at man kan ha lett overvekt og likevel ha en sunn kropp om man spiser sunt og trener og er aktiv. Jeg er enig med nr 16 i at fokus må bli helse. Men det er også krevende, for det krever at både den enkelte selv tar mer ansvar, og at legene tar tak i overvekt og følger opp før det blir et helseproblem. I dag får sjelden noen hjelp før de har et fedmeproblem, og ofte heller ikke da.

 

Først og fremst så er min helse mitt ansvar, din helse ditt ansvar. Men samfunnet har også ansvar, ansvar for å utdanne flere som kan gi riktige livsstilsråd og følge opp den enkelte, legge til rette for at det er enklere å opprettholde en god livsstil.

Og hver enkelt av oss har også et ansvar for å bry oss om de i vår nærhet. Ser vi barn som sliter med overvekt skal vi ikke være redde for å ta det opp med foreldrene. Det må ikke ses på som trakassering å bry seg! Det må ikke ses på som hysterisk å ta ansvar for egen helse eller prøve å hjelpe andre med å få riktig hjelp om de ikke greier det selv.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 5edfb...f2c

[Anonym bruker]

Man må slutteå fokusere på kroppens utseende, og heller konsentrere oss om kroppens funksjoner og helse. Grunnen til at overvekt er tabubelagt er at det forbindes med skam. Overvekt i seg selv er et lite problem, de store problemene er på det psykiske plan og dårlig helse. Vi må slutte å påpeke at overvekt er et problem, vi får heller si at kosthold, aktivitetsnivå og den psykiske helsen er et problem. Det er ikke det ytre som gjenspeiler hvor sunn en person er. Slik jeg ser det tolkes det i hovedsak slik: Overvekt-usunn-skammelig, slank- sunn- stolthet

 

Jeg tror du har mye rett i akkurat dette. "Overvekt" eller "overvektig" blir et begrep det er for lett å distansere seg fra, det er et begrep som pakker inn konkrete problemer i et skambelagt ord.

 

Det er lettere å ta tak i ting om man sier at man må endre kosthold, begynne å trene/være mer aktiv, få hjelp med ev. psykiske problemer.

 

Anonymous poster hash: 5edfb...f2c

[Anonym bruker]

Jo mer HI skriver jo mer får jeg følelsen av at hun har store fordommer mot overvektige mennesker. Her skal vi til og med være en størrelse 36/38. Gud forby at vi er størrelse 40.

 

Nå er vel den største årsaken til overvekt psykisk, man bruker mat som trøst, for å fylle et tomrom og mange andre grunner. Sukkeravhengighet er verre eller like ille som heroinavhengighet. Det er ikke bare å skjerpe seg da.

 

I media så står det jo bare om veltrente sunne mennesker, hvordan trene og spise deg til den perfekte kroppen.

 

Tror heller ikke du skal bekymre deg for barna dine heller. Har en tenåringsjente, og de fleste av hennes venner er tynne som streker. Så min datter som da har arvet mine former, med stor rompe, store pupper og store lår. Føler seg jo feit sammenlignet med de andre. Hun er en str. 38. Så hun er helt normalvektig, men hun har former. Og de er andre er jo str. 32/34.

Så det er ikke greit å være overvektig tenåringer, de prater om trening og slanking hele tiden.

 

Og synes det er fint at folk kan være stolt av kroppen sin. Samme hvilken størrelse de er. Og de reklamerer da ikke for at du skal sette deg ned på rompa og bare spise dritt mat.

 

Jeg er selv overvektig, ca 10 kg for mye. Men jeg har slitt med mat hele livet mitt. Fra jeg var bitteliten har det vært vanskelig. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn. Da er det ikke så lett å spise, og det meste fikk for lik konsistens som sperm. Klarte ikke lett melk, ingenting som hadde bare et snev av likhet. Mye mat ble veldig ekkel. Så ble jeg tenåring, og fikk store pupper og rompe, det var grusomt, så jeg spiste svært lite mat i håp om å få det bort, så gikk det gradvis over til overspising, og kaste det opp. Og det sluttet jeg faktisk ikke med før jeg var 30 år. Nå 8 år etterpå, så sliter jeg fortsatt med mat. Jeg sulter meg ikke lenger, jeg kaster ikke opp lenger. Men jeg overspiser iblant. Og det er da godteri. Jeg har aldri overspist mat, og jeg liker bare sunn mat. Så maten er ikke mitt problem. Men jeg har aldri fått hjelp med mine problemer med mat, og jeg har bedt om hjelp flere ganger. Jeg har blitt mye bedre enn hva jeg var, men alt dette har jeg måtte gjøre selv, og jeg har fortsatt en lang vei og gå.

Hjelper heller ikke at jeg har ødelagt forbrenningen min med dette.

Anonymous poster hash: 68f53...c65

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og har veldig god helse. Jeg er aldri syk, jobber 100 %, er glad i god og næringsrik mat. Spiser mye salat, grønsaker , bær og frukt. Alle blodprøver er fine. Blodtrykk perfekt.

Er livsnyter, og prøver å ikke stresse for mye, nyter heller.

 

 

Men jeg er overvektig da. Kan vel også si at jeg har flere tynne kollegaer som nesten ikke spiser mat, trener hele tiden, stresser myyyye. De er ofte syke. Enten utslitt eller syk.

 

Det som er interessant er at de liksom lever sundt. Vell.. Interessant er det ihvertfall.

 

 

Så selv om jeg gjerne skulle tatt av noen kg, så lever jeg bra sånn som jeg har det. På min arb plass er det ihvertfall ikke de overvektige som øker sykefraværet.

 

Istedet for å fokuser på vekta og sette overvektige i bås, mener jeg livsstil heller bør fokuseres på.

 

Sundt kosthold, litt mosjon, og ro i sjela. Kutt ut fokuset om at alle skal være perfekte på alle måter. Det er det som er usundt mener jeg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 515e3...ebc

[Anonym bruker]

 

... men hvordan er det et problem for DEG, HI?DET er det jeg hater med dette maset om at alle skal være så slanke... Hvordan i himmelens navn påvirker det deg og dine om JEG er overvektig? (nå er jeg ikke det, bare for å ha det sagt. Jeg er bare så lei av at folk skal mene så mye om hverandre.)Anonymous poster hash: 1fda0...dc5

 

 På flere måter. Som jeg skrev er det en betydelig større risiko for at det vil bli en kostnad også for meg at du er overvektig (dersom du var det). Samfunnet vårt bruker nå mye enger på å utbetale uføretrygd, sykehusopphold og diverse behandlinger som direkte årsak av andres overvekt. Som skattebetaler er jeg med på å finansiere dette. Men for all del, jeg er ikke en av dem som sutrer over dette, men nå spurte du hvordan det påvirker meg, og dette er en av måtene. Selv om det egentlig ikke betyr så mye for akkurat meg. Dersom alle har samme tankegangen, og ikke bryr seg, vil normalperspektivet blir enda større. Alt nå er synet vårt på hva som er normalvektig annerledes enn for bare 15 år siden (jmf. kommentaren min om klesstørrelser lenger oppe). Det påvirker derfor meg på den måten at mine barn kan risikere å få et galt normalbilde å sammenlikne seg med når de blir eldre, noe jeg ikke ønsker. Det skal, litt satt på spissen, ikke være normalen å være en str 40 (som før var str 42), det skal være normalen å være en str 36-38 (tidligere str 38-40). Og barna mine betyr mye for meg, derfor vil jeg at de skal vokse opp med en fornuftig og helsemessig god sammenlikningsnormal. Rent fysisk, og litt slemt, så tar store mennesker større plass. Det er ubehagelig å bli klemt av den du havner ved siden av på bussen eller flyet fordi vedkommende er godt overvektig. Dersom du er overvektig på grunn av dårlig kosthold (noe de aller fleste overvektige er, selv om de ikke alltid liker å innrømme det (og ja, man kan ha dårlig kosthold og være tynn også, jeg vet det!)), bidrar du til at forespørselen etter usunne matvarer holdes oppe. Butikkene vil derfor fortsette å selge mye usunn mat, og det alt for billig i forhold til sunn mat. Hadde fokuset snudd og etterspørselen etter sunn mat ble større, ville heller markedskreftene sørget for lavere pris på de sunne matvarene pga økt konkurranse om kundene i forhold til dette. Ved at du er overvektig, er det mye større risiko for at barna dine også er eller blir overvektig. Det er også større sjanse for at du ikke er noe særlig fysisk aktiv med dem fordi du selv, med dine alt for mange kilo, ikke orker. Det igjen fører til at barna mine vil gå i klasse med barn som barna dine, som igjen vil ha en dårlig fysisk form og dermed være med på å gjøre en del aktiviteter mer vanskelig. Barn i dårlig form liker for eksempel sjeldent å gå turer i friskt tempo, og klager da gjerne høylytt om de blir tvunget. Med mange nok slike barn, vil det påvirke de spreke barna til å også begynne å klage og ikke ville og skape dårlig stemning. Osv. Jeg kunne skrevet en veldig lang liste. Alle tingene på listen føles smålige og på grensen til litt ondskapsfulle å nevne. Dette er ikke ting jeg pleier å tenke på, og i hvert fall ikke føle på. Jeg liker å se på personer som personer, ikke antall kilo, men det jeg skriver er like fullt sant. Om mange nok er overvektige, så blir det problemer av det, og det jeg ramser opp er dessverre helt reelle ting. HI   Anonymous poster hash: 63682...913

Hvilke lyter og skader har du som også belaster samfunnet økonomisk sett? Regner med at du ikke er perfekt?

 

Anonymous poster hash: b084e...d09

[Anonym bruker]

Det Hi tar opp er veldig viktig, og det er forferdelig synd at slike diskusjoner ofte ender med en "skyttergravkrig" mellom to ulike leire. På verdensbasis - også i Norge - er overvekt nå et langt større helseproblem enn undervekt. Rundt en milliard mennesker sulter i verden - og likevel er overvekt et større problem på verdensbasis. Og dette er noe WHO sier! I Norge ser vi at overvektige er betydelig oftere sykemeldig enn normalvektige. Overvektige bruker fire ganger så lang tid på å bli frisk. Om man ser på fraværstall til normalvektige og personer med fedme, så er de med fedme syv ganger mer borte fra jobb enn de som er normalvektige.En ting er utgiftene dette koster den enkelte, arbeidsgiver og samfunnet i form av nav-stønader. En annen ting er at helsevesenet må bruke mer ressurser for å få en person frisk igjen, jo høyere kroppsvekten er. Sykeutgiftene er dobbelt så store for de overvektige sammenlignet med normalvektige, tre ganger så store for de med fedme, og åtte ganger så store for de med sykelig fedme. Overvekt gir økt betennelse i kroppen, øker dermed risikoen for diabetes, hjerte-karsykdommer, muskel-skjelettproblemer, demens, kreft osv. osv.... listen er forferdelig lang. Dette er ikke noen nedrakking av overvektige, det er bare fakta. Slike er det når man ser på utviklingen. Joda, det finnes de som fungerer bra med overvekt. Jo yngre man er, jo større er sjansen for at man "ikke har problemer" med sin overvekt. Kroppen har mer å gå på som yngre, men en overvektig kropp i dårlig form eldres også raskere, og problemene kommer. Det er ikke et spørsmål om de kommer, de kommer. Tallenes tale er klare - dessverre. Når det er sagt så er det en utfordring hvordan både enkeltpersoner og vi som samfunn forholder oss til overvekt. Vi liker å se på oss selv som åpne og inkluderende... har vi ikke akseptert homofile som like naturlig som heterofile?.... og likevel så er det fremdeles altfor mye stigmatisering av overvektige. Man bør kunne ha to tanker i hodet på samme tid. Det bør ikke være noen motsetning mellom å akseptere overvektige som de personene de er - på lik linje med normalvektige - og det å mene at de må gjøre noe med sin overvekt. Begge deler er fullt mulig om man møter personer med respekt. Det som er så feil, det er når man identifiserer person med dens overvekt, og mitt inntrykk er at de overvektige har store problemer med å ikke gjøre dette når det kommer til dem selv. Selv om man kan se og mene at en overvektig person er flott, så bør vi likevel ikke komme dit at overvekt blir normaliser og fullt ut godtatt som en normalitet. Når vi velger å normalisere noe så velger vi også å si at slik skal det være. Det har vi ikke råd til, hverken på individnivå eller som samfunn. En person over fortalte at hun flere ganger hadde tryglet lege og psykolog om hjelp til å gjøre noe med sin overvekt. Hun fikk kun tilbud om slankeoperasjon. Og det er ikke så rart. Leger og psykologer kan ikke nok om kosthold til å gi riktige råd for de som er kommet skjevt ut! De kan ikke, de vet ikke hvor de skal begynne, de vet ikke hvordan de skal hjelpe. De fleste leger kan ikke nok om dette! Når man først har kommet skjevt ut, da trenger man individuell oppfølging, og det er her det er store svarte hull i de fleste legers kunnskaper. Helsepersonell gruer seg for å ta opp temaet overvekt med sine pasienter, de synes det er vanskelig å ta opp fordi det ofte er så sårt, og de vet ikke hvordan de skal hjelpe personen utover å be den "spis sunt og vær aktiv". Man må gjerne lete for å finne de som er gode på dette, for det er langt mellom dem som regel. Det sies - som sant er - at man kan ha lett overvekt og likevel ha en sunn kropp om man spiser sunt og trener og er aktiv. Jeg er enig med nr 16 i at fokus må bli helse. Men det er også krevende, for det krever at både den enkelte selv tar mer ansvar, og at legene tar tak i overvekt og følger opp før det blir et helseproblem. I dag får sjelden noen hjelp før de har et fedmeproblem, og ofte heller ikke da. Først og fremst så er min helse mitt ansvar, din helse ditt ansvar. Men samfunnet har også ansvar, ansvar for å utdanne flere som kan gi riktige livsstilsråd og følge opp den enkelte, legge til rette for at det er enklere å opprettholde en god livsstil.Og hver enkelt av oss har også et ansvar for å bry oss om de i vår nærhet. Ser vi barn som sliter med overvekt skal vi ikke være redde for å ta det opp med foreldrene. Det må ikke ses på som trakassering å bry seg! Det må ikke ses på som hysterisk å ta ansvar for egen helse eller prøve å hjelpe andre med å få riktig hjelp om de ikke greier det selv.     Anonymous poster hash: 5edfb...f2c

Har du kilder på det du kommer med her?

 

Anonymous poster hash: b084e...d09

[Anonym bruker]

 

Det er ikke til å stikke under stol at overvekt er blitt er folkeproblem. I tillegg er det også et utrolig sårbart og følsomt tema fordi det er så personlig. Kanskje spesielt dersom det kommer til overvektige barn. Mange voksne foretrekker strutsemetoden og nekter å innse problemet, enten det gjelder seg selv eller barna sine, eller de finner på grunner for å ikke bry seg.

 

For det blir en slags dobbeltmening her blant de fleste tror jeg. Jeg har det i hvert fall slik.

 

På en måte er jeg enig med siden som snakker om kroppshysteri. At det er bra at man elsker sin egen kropp uansett hvordan den ser ut, blåser i kroppspresset, legger ut bilde av de "ekte" kroppene sine og med stolthet viser fram valker og fett (og blir hyllet for dette) osv. At man har et avslappet forhold til mat og kropp og ikke blir i fra seg om barnet også skulle være litt rund og god og uten så bra kondis (de vokser det nok av seg).

 

På den annen side synes jeg den siden har gått alt for langt. Bitte litt overvekt (ca 5-10 kg over normalvekt) utgjør ikke noen videre helserisiko så lenge man har et ok sunt kosthold og mosjonerer/trener litt, men sånn generelt er faktisk overvekt et stort problem. Risikoen for diabetes, hjerte- og karsykdommer, muskelsmerter osv øker betraktelig når man er overvektig. Søvnen blir dårligere, helsen dårligere om kostholdet er elendig og trening mangler, og det igjen fører til flere sykemeldinger og uføretrygdede, mennesker som har krav på gratis eller billig medisinsk behandling, noe som igjen belaster samfunnet både med tapt arbeidskraft og økte utgifter. Nå snakker jeg om generelt, ikke individuelt.

 

Og det er jo slett ikke greit! Det er absolutt ikke greit å tusle rundt med for eksempel 20-30 kg i pluss og være stolt over det, eller trekke på skuldrene over at barnet sitt er blitt lubben. Kanskje til og med blir forbannet på helsesøster for å nevne det. Det er ikke greit å mobbe normalvektige og si at de ikke er ekte fordi de faktisk spiser sunt og trener, eller kalle dem hysterisk eller perfekte i en hånlig og sarkastisk tone fordi de ikke vil gi barna sine søtsaker hver dag og faktisk tar barna sine med ut på turer osv.

 

Det å være overvektig er et problem, på mange områder. Det er et problem for den det gjelder først og fremst. Grunnen til overvekten vil variere, alt i fra trøstespising pga mobbing i oppveksten, til sykdommer og helt til ren og skjær dårlig selvkontroll og latskap. Det kan være snakk om spiseforstyrrelser også. Men uansett burde noe gjøres. Ikke minst på de psykiske planet. Mange flere overvektige burde fått tilbud om hjelp fra psykolog til å snu tankegangen sin og spisemønsteret sitt, for sin egen del først og fremst. Men også for barna. For den stygge sannheten er at det blir flere og flere overvektige (store) barn og ungdommer med alt for dårlig kondisjon, og som igjen vil overføre disse uvanene til sine barn.

 

Det ble langt dette, men jeg det jeg vel egentlig vil fram til er at det begynner å bli på tide at overvekt ikke lenger kan være så inn i hampen tabu. Det ER et problem, enten man liker tanken på det eller ei.

 

Anonymous poster hash: 63682...913

Faktisk ganske enig. Overvekt og usunne vaner går i flere familier i arv har jeg sett.. Har en venninne som er stor og alltid har vært det. Fra vi var barn. Nå er vi 27. Moren og broren var også stor før. Søsteren hennes er og stor..tilfeldig? Hun nevnte for en annen venninne av oss at hun en natt våknet med skyhøy hvilepuls og pustestopp! Hun ble oppfordret til lege av vår felles venninne. Men gjorde det aldri..for hun vet vel hva legen ville sagt. Vi er faktisk bekymret for henne innimellom da hun spiser veldig usunt og har begynt og få symptomer pga dette, og det er metaforisk riktig "den store elefanten i rommet" vi nevner ikke overvekten hennes til henne. Den er selvsagt hysjet ned. Hun vet det godt selv. Jeg håper hun innser hun for sin egen helse bør ta tak.

 

I media blir tynne damer med synlige krageben og slanke lår som liker og trene og spise sunt kalt anorektisk, dersom de viser seg i undertøy. Kanskje blir de kalt et dårlig forbilde for unge jenter. Fotballfrue feks..Så kommer motsetningen: viser en fet dame seg i bikini og poster det offentlig i medier blir hun kalt "tøff", "frodig og formfull" og vakker. Sett bilder av damer i str 54 som hylles som plus size modeller. Tenk det, i 2015 hyller vi valker, og folk som er såpass store at de er i fare for livsstilsykdommer. Skulle ønske en ting midt imellom str 32 og 54 (bare et rent eksempel altså) var mer fokusert på i medier iallfall..

 

I butikkene skulle jeg ønske salatbaren var billigere per hekto enn smågodt, men slik er det ikke! På butikker er sjokolade oftere på tilbud enn epler. Kjøp 5 brus, betal for 3. Sjokolade i disken i butikken. Donuts og billige hveteboller hver dag omtrent. Folk har fri vilje, men skjønner godt det er lett for Ola Nordmann og skli ut med kosten når man handler..

 

 

Anonymous poster hash: 4b18b...446

[Gjest Antarctica]

Men grunnpremissene dine er feil, HI, og da blir konklusjonen feil.

Du snakker som om overvekten gjør folk syke. Men du blander høna med egget, for det er motsatt: passiviteten gjør folk overvektige.

 

Vi spiser færre kalorier enn for 40 år siden, men har samtidig sluttet å gå og sykle, ta trappene i hus der det fins heis, gå til jernbanestasjonen et stykke fra huset osv. Alle transportetapper og hverdagsaktivitet er blitt borte, og i stedet er "trening" blitt en egen handling som det skal settes av tid til, og fremveksten av diverse bisarre dietter har eksplodert. Folk tror det kan løse noe....