Er alene, og baby på vei.

[Anonym bruker]

Er nå gravid og tenker på dette mht å fortelle til venner og familie.

Har noen gode venner som er veldig glade på mine vegne, og har sånn sett et godt og stødig sosialt nettverk. 
Jeg kommer imidliertidig fra en opprivende barndom, hvor mine foreldre har vært i "krig" med hverandre fra jeg var ett år og de gikk fra hverandre. Jeg har vært utsatt for omsorgssvikt, og vold. Hvilket medførte at jeg stakk hjemmefra i tenårene. Bodde da midlertidig hos andre familiemedlemmer (hvor jeg ikke kunne "bli" fordi inngiftet stedatter ikke "fikk nok oppmerksomhet" siden jeg var der, og måtte reise videre til neste familiemedlem).. Dette er veldig sårt for meg enda.

Søsknene til mor mi er mildt sagt ikke særlig vennlige mot meg. Og disse ønsker jeg definitivt ikke inkludere nå når jeg selv får barn, da jeg ikke orker å måtte gå rundt med en vond magefølelse og måtte "forsvare meg selv" slik jeg alltid føler på at jeg må, såvel som nå snart mine barn. Slike omgivelser skal jeg IKKE utsette mine barn for, og ønsker derfor å skåne de for alt dette ved å rett og slett ikke ha kontakt med de.

På farssiden har jeg ei eldre kusine som jeg er svært glad i og vi kommer veldig godt overens.

Imidliertidig har jeg noen små kusiner og fettere på morssiden, som jeg er veldig glad i. Jeg tok meg av disse i tenårene mine når jeg bodde hos tanten og onkelen, og har derfor opprettet gode bånd med de.

Når jeg var mindre, husker jeg jeg fikk en fantastisk fin opplevelse når mamma tok meg med til min tante (hennes søster) etter hun hadde født og kommet hjem med min lille fetter. (Dette var før hun begynte å bli ubehagelig mot meg)

Jeg ønsker å gi en liknende varm og omsorgsfull opplevelse til mine små kusiner og fettere, og jeg vet de ville sette stor pris på dette.

Spørsmålet er om det er verdt det for min egen del. Da ved å fortelle mine små kusiner og fettere om min fødsel, er jeg redd for at disse tantene og onklene som er ubehagelige mot meg skal begynne å slenge med leppa.

Jeg har allerede selv vært igjennom en vond og opprivende oppvekst med mye mobbing fra jevnaldrende, uten at hverken min mor eller andre voksne grep inn. 

Og ønsker ikke å risikere at når jeg tar med meg mine barn tilbake der jeg vokste opp (og der de nå bor), at mitt/mine barn skal være utsatt for mennesker som slenger med leppa.

Alternativet er at jeg rett og slett velger å ikke fortelle noen i familien i det hele tatt. Men legge hele kapitlet bak meg.
Noe jeg synes er sårt, da jeg ønsker kontakt med mine små kusiner og fettere siden jeg jo er glad i de.

Min far er jeg også meget skeptisk til, da han var voldelig mot meg i oppveksten, og de siste to gangene jeg var på besøk, spurte han meg om "jeg ville bli med inn på soverommet hans og legge meg nedpå sammen med han" noe jeg synes var meget ubehagelig. 

Og han har også slengt til moren min "at hun aldri kommer til å bli bestemor slik hun oppfører seg"
Hun har også blitt utsatt for vold av ham før de gikk fra hverandre for mange år siden.

Som dere skjønner så er det mange konflikter i familien.

Jeg bor ganske langt unna (hadde vett nok til å flytte langt unna når jeg ble myndig), så om jeg velger å ikke involvere noe familie. Så kan jeg leve fint med det. Har svært lite kontakt med de pr. idag, stortsett kun til jul (min mor) og litt ellers.

Skulle bare ønske jeg følte meg trygg nok på å dele denne gledesfulle nyheten med familien min.
 

Anonymous poster hash: fafca...f85

Anonymous poster hash: fafca...f85

[Anonym bruker]

Jeg syns det er forferdelig trist å lese historien din, ingen skal måtte gjennomgå det der , ei heller være alene med en så stor og flott ting som å være gravid og bli mor.

skulle gjerne bare gitt deg en stor klem ♡

 

Har ingen ord, bare masse omsorg og medfølelse.

 

Anonymous poster hash: 84d97...d82

[Anonym bruker]

En veldig trist historie Men du høres ut som en sterk jente/dame, så historien din kan få en fin slutt, eller ny start

 

Du må nok bare stole på magefølelsen din, og gjøre som du føler er rett. Kanskje kan du få en ny mulighet med din familie, eller noen av dem, men kanskje funker det ikke. Det er bare du som velger om du vil ta den risikoen. Men en ting er i alle fall sikkert, og det er at du klarer deg fint uten dem også

 

Ønsker deg lykke til med baby og alt, håper på det beste for dere

 

 

Anonymous poster hash: 8c167...d4f

[Anonym bruker]

Tusen takk for omsorgsfulle kommentarer.

Heller nok mest mot å ikke ha kontakt.
Men vet ikke hvordan jeg praktisk skal løse det, da jeg feirer jul med min mor og bestemor hvert år. Med unntak av et år jeg feiret for meg selv, alene.
Bestemoren min vil gjerne bli oldemor. Hun er sterkt medisinert gjennom mange år pga shizofreni, men hun er en vennlig sjel som ikke gjør noen noe vondt, med unntak at hun kan spørre om upassende spørsmål, og ikke forstå når hun skal gi seg. Men ikke noe "farlig"..

Min mor er også ikke helt stabil, og kan plutselig begynne å gråte, bli sint, storme ut av rommet etc. når det nærmer seg tid for at jeg skal dra hjem. Og dra unger igjennom slike reaksjoner fra en bestemor, når jeg vet at dette er noe som ikke er et uvanlig reaksjonsmønster for henne, er heller ikke ønskelig. Midt oppi dette er hun veldig opptatt av og insisterer på at hun skal holde hennes og mine "familietradisjoner" være seg jul, påske, fastelavens etc. Noe som både er svært hyggelig, men som kan være en prøvelse da hun ikke er emosjonelt stabil/trygg ovenfor meg.

Synes dette er forferdelig vanskelig. Men jeg står fast på det at jeg ønsker å gi mine barn en stabil og trygg oppvekst, ikke utsatt for emosjonelle ustabile eller traumatiske hendelser.

Skal jeg virkelig holde graviditeten skjult for alle, og ha barnepass de gangene det evt. blir å dra på besøk til disse familiemedlemmene?

Og hva i alledager skal jeg gjøre med jul og høytidene jeg har delt med min mor opp igjennom alle disse årene. Kan ikke la henne sitte alene.

Men jeg kan ikke risikere at mine barn skal oppleve henne som ustabil.

Anonymous poster hash: fafca...f85

[LivetErEnLek]

Sånn jeg ser det, har du tre valg.

1) bryte med alt av familie og starte ditt eget helt alene og på bar bakke.

2) fortelle nyheten til familien din og fortsette som før og da også utsette barnet ditt for disse menneskene og miljøene.

3) fortelle familien at du venter barn og sette grenser rundt deg og den lille. Minimalisere kontakten slik at den gjør minst mulig skade.

 

Hva du velger, er helt og holdent opp til deg. Det er DITT valg, vanskelig, men sant.

 

Mange gode tanker 💜

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det betyr veldig mye for meg at noen som ser dette utenfra kan komme med tilbakemeldinger.

Nummer to er som nevnt tidligere fullstendig uaktuelt.

Det står mellom 1) og 3)
Hvordan kan jeg sette grenser rundt meg selv og barna mine?

Anonymous poster hash: fafca...f85