Å som jeg hater at mannen har blitt ufør!

[Anonym bruker]

Det var ikke slik livet skulle bli! Ser jo st han sliter og har mye vondt, men alikevel skjems jeg over at han er ufør. Synes rett og slett det er flaut, og det har jeg dårlig samvittighet for.

Er redd samfunnets stigma.

Og ikke minst sosial arv med tanke på barna.

Har noen noen oppløftende ord til meg?

 

Anonymous poster hash: a3adf...adb

[Anonym bruker]

Her erdet jeg som nettopp har blitt ufør. Egentlig mot min vilje. Jeg tenker det samme som deg. Jeg skjems, syns det er vanskelig å treffe nye folk, vanskelig å treffe kolleger om jeg feks er på handling osv.

 

Mannen min tenker anderledes heldigvis. Han synes det er "flott". Han tenker at han kan konsentrere seg om jobben sin, han er sjef for flere. Han slipper tenke på ferie, planleggingsdager, syke barn osv.

 

Han kommer hjem til ferdig middag og et hus som er i harmoni. Ungene er ferdig med lekser, vi har tid sammen, ungene slapper mer av.

 

Jeg handler en gang i uka, har tid til å planlegge sunne måltid.

 

Jeg sliter litt med at jeg ikke ønsker å være en hushjelp. Jeg vil egentlig jobbe. Dessverre lever kroppen et annet liv enn hodet. Jeg har en hissig, alvorlig kronisk sykdom som må tas hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

[Anonym bruker]

Jeg er også ufør pga en alvorlig sykdom. Har aldri opplevd noe stigma.

 

Er ingenting galt med hodet mitt så jeg klarer å følge opp barna like bra som andre. Mannen min er heller ikke flau over meg. Og han har en høyt respektert jobb.

 

 

 

Anonymous poster hash: e86fb...3f6

[TPK]

Det kommer jo an på hva han er ufør for, tenker jeg. I forhold til stigma. Hvis der er en synlig sykdom/skade er det nok lettere enn om man ser frisk ut.

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på hva han er ufør for, tenker jeg. I forhold til stigma. Hvis der er en synlig sykdom/skade er det nok lettere enn om man ser frisk ut.

Han har hatt tre mislykkede ryggoperasjoner. Så han ser jo frisk ut.

De dagene han ikke kommer seg opp av senga er det jo bare jeg som ser...

 

Anonymous poster hash: a3adf...adb

[Anonym bruker]

Kanskje ikke så oppløftende, men; ta deg sammen!!

 

Blir du flau over at mannen din har blitt syk?? HVOR er empatien!?

 

Drit nå langt i hva folk tenker, dette er HANS helse, og skulle noen ha noe å si på det så gi blanke f!! Dette har folk faktisk ingenting med!

 

Og du da.. Det høres nesten ut som du mener det er synd på DEG!?

 

Anonymous poster hash: 44347...dd9

[Ikkesåallerværst]

Stigma er det jo tydelig at det er, det leser man jo her. Men de fleste vet jo ikke hva andre driver med på dagtid og mange skjønner såpass som at det som regel er helt legitime og gode grunner for at folk blir uføre. Når det gjelder sosial arv: her har nok innstilling til skole og arbeid mye mer å si enn om mannen din er ufør eller ei, så det trenger du nok ikke bekymre deg sannsynligvis. Der er jo ofte en sorg for dem som blir ufør så kanskje er det ikke rart om det er sånn for partner også?

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på hva han er ufør for, tenker jeg. I forhold til stigma. Hvis der er en synlig sykdom/skade er det nok lettere enn om man ser frisk ut.

Jeg ser frisk og opplagt ut. Det eneste man kan se er et arr på brystet. Kan jo også være noe med hvordan man presenterer seg. Når jeg møter nye mennesker spør de jo alltid hva jeg jobber med og da svarer jeg med selvtillit at dessverre så er jeg ikke i stand til å jobbe grunnet sykdom. Noen spør vidre hva som feiler meg siden jeg ser frisk ut. Da forteller jeg nærmere om sykdommen min.

 

Mine nærmeste ser jo hvor syk jeg er. Og de vet hvor mye jeg er på sykehuset og hvor mange operasjoner jeg har hatt

 

 

Anonymous poster hash: e86fb...3f6

[Anonym bruker]

Du skal liksom være støtten hans. Rett ryggen og vær stolt av hvem han er. Han er ikke handikapet sitt, han er fortsatt den du forelsket deg i, giftet deg med og fikk barn(?) med. Om folk tenker negativt om ham er det de som er tullinger. Andres dumme fordommer skal ikke ødelegge det dere har sammen.

 

Anonymous poster hash: 13428...8b5

[Anonym bruker]

Jeg viser jo ikke hva jeg mener til han.

Men det er en sorg for meg.

Han var en meget arbeidsom og ambisiøs mann. Vi jobbet innen samme felt, så føler jeg har mistet sparringspartneren min.

Nå går han hjemme uten særlig input, så vi er på totalt andre planeter.

Føler vi må bygge opp et helt nytt forhold på helt andre premisser, og DET er ikke lett..

 

Anonymous poster hash: a3adf...adb

[Anonym bruker]

Kanskje ikke så oppløftende, men; ta deg sammen!!

 

Blir du flau over at mannen din har blitt syk?? HVOR er empatien!?

 

Drit nå langt i hva folk tenker, dette er HANS helse, og skulle noen ha noe å si på det så gi blanke f!! Dette har folk faktisk ingenting med!

 

Og du da.. Det høres nesten ut som du mener det er synd på DEG!?

 

Anonymous poster hash: 44347...dd9

Empati har jeg, men føler en skuffelse over at livet ikke ble dom forventet...

 

Anonymous poster hash: a3adf...adb

[Anonym bruker]

 

Kanskje ikke så oppløftende, men; ta deg sammen!!

 

Blir du flau over at mannen din har blitt syk?? HVOR er empatien!?

 

Drit nå langt i hva folk tenker, dette er HANS helse, og skulle noen ha noe å si på det så gi blanke f!! Dette har folk faktisk ingenting med!

 

Og du da.. Det høres nesten ut som du mener det er synd på DEG!?

 

Anonymous poster hash: 44347...dd9

Empati har jeg, men føler en skuffelse over at livet ikke ble dom forventet...

 

Anonymous poster hash: a3adf...adb

Og det er lov!

Men prøv heller å tenke at livet er jo ikke ødelagt, det blir bare litt annerledes enn du hadde sett for deg?

 

Han kan jo ikke noe for at han har den helsa han har, og hvordan tror du HAN føler seg? Da hjelper det ikke akkurat å vite at kona er flau over ham. Det er det jeg mener med empati... Tenk om det var motsatt, at han var flau over deg fordi du har blitt ufør?

Å "sørge" over tapte framtidsdrømmer/planer er lov, det, men kanskje dere heller må legge nye planer? Få dere noen nye drømmer?

 

Anonymous poster hash: 44347...dd9

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk ikke noen oppløftende ord til deg? Men har slike tanker selv 😔 har en mann som mest sannsynlig blir ufør i januar. Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Her og er det bare meg som ser se dårlige dagene. Men tenker med skrekk på hvordan jeg skal orke dette resten av livet hvis det ikke blir bedre. Føler jeg må jobbe ræva av meg både på jobb og hjemme da det meste havner på meg. Og det er så slitsomt!

 

Men håper det blir bedre. Håper og at det blir litt mer akseptert og være ufør. For føler han blir sett ned på, mest av familien egentlig. Tenker da på foreldre og søsken .

 

Anonymous poster hash: 71ed8...13c

[Hjertefru]

Det verste med en ufør mann må være at han sannsynligvis trør hjemme hele dagen. Hva andre syns hadde brydd meg mindre. Litt patetisk at hi syns det er flaut at mannen er ufør, men kanskje ikke så rart når man ser holdningene her inne. Enkelte av brukerne her oser jo av et hat mot uføre som jeg aldri har hørt maken til.

Og all tytingen om sosial arv.... Tror det er en hel rekke faktorer som må virke sammen for at uførhet går i arv til neste generasjon. At en av foreldrene blir ufør er ikke nok. Kjenner en "ufør" familie, og der er det vel ingen omtrent som noensinne har hatt en normal tilknytning til arbeidslivet.

[Anonym bruker]

Eg e redd eg e på vei te å bli ufør. Og eg kjenne på ein enorm sorg. Eg og mannen jobbe (eller jobba tidligare) med det samme og på samme plass. Det er så tydelig ka eg går glipp av. Føle eg miste meg sjøl jo lenger tid det går og eg ikkje klare å komma meg i jobb igjen.

Mannen min støtte meg og respektere meg uansett trur eg. Men eg slite me respekten for meg sjøl. Og følelsen av at skaden eg har fått tar i frå meg livet eg hadde sett for meg. Planane våre for framtida. Kapasiteten min sånn at eg ikkje klare da eg gjorde før. Og at smertene hindre meg i å leva og eg e redd for å få fleire barn pga smertene. Vi har ein, og planen vår var tre stykk. Han e klar for fleire. Helst i går..

 

Da eg vil fram te e at du føle sorg øve å tapa da dåke hadde og drømte om. Men sånn har nok mannen din det og! Han vil nok blomstre om du kan klara å holda han litt oppdatert på da dåke jobbe med, og bruka han litt som sparringpartner endo. Og han trenge nok at du støtte han fram te han innfinne seg me situasjonen og klare å fylla livet me nåke som gjer at han kan føla seg litt verdifull.

 

Anonymous poster hash: be097...b61

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke helt tenkt på den problemstillingen, men jeg forstår deg veldig godt. Jeg hadde heller ikke synes at det var noe gøy.

 

Men til noen av utfordringene du nevner:

- Det at han er hjemme hele dagen blir man så klart sprø av. Men snakk med ham om det, kan dere finne en løsning, kan han sørge for at han har en aktivitet, besøker noen, e.l. en gang i uken? Finn ut av dette sammen, det er en legitim følelse.

- Det at alt arbeid faller på deg er et reelt problem. Snakk med ham. Kan han betale regninger, stryke klær, hjelpe med lekser, lage matpakker eller bidra med andre, mindre fysiske oppgaver?

- At du er flau er helt og holdent ditt eget problem. Det kan du ikke si til ham, det gjør det hele bare værre for ham. finn en måte å bearbeide det på,

- og at barn av uføre blir uføre er en statistisk sammenheng, ikke noe gitt resultat. Følg dem godt opp så har de like gode sjanser som om hvis mannen ikke var ufør.

 

Du har lov til å være frustrert du også, samtidig som du bør trå litt varsomt med tanke på hva mannen din gjennomgår. Dere står i dette sammen og må finne løsninger sammen,

 

Anonymous poster hash: c29f7...2bf

[ærlig talt]

Følelsene du har er helt normale! At du ikke stigmatiserer mannen din er en ting, men det finnes dessverre endel folk som har sterke meninger om uførhet. Og det er vel det du kjenner på?

Jobben er på mange måter en del av meg. Min jobb definerer meg ikke, men den sier jo litt om meg som person. Hadde jeg blitt ufør hadde jeg følt at jeg hadde mistet mye av meg selv. Kanskje du føler det samme om mannen din? Han er "mindre" enn det han var?

Han har vel sin sorg oppi dette han også, så det er viktig at du støtter ham. Men det betyr ikke at du ikke skal få ha din sorg! Og da er det vel fint å ha et anonymforum slik at du får luftet tankene

 

Trøstende ord kan være at jeg tror dette vil gå seg til! Aksepter at du har de følelsene du har, og bearbeid dem. Støtt mannen din, og la gode venninner støtte deg igjen

[Anonym bruker]

Her erdet jeg som nettopp har blitt ufør. Egentlig mot min vilje. Jeg tenker det samme som deg. Jeg skjems, syns det er vanskelig å treffe nye folk, vanskelig å treffe kolleger om jeg feks er på handling osv.

 

Mannen min tenker anderledes heldigvis. Han synes det er "flott". Han tenker at han kan konsentrere seg om jobben sin, han er sjef for flere. Han slipper tenke på ferie, planleggingsdager, syke barn osv.

 

Han kommer hjem til ferdig middag og et hus som er i harmoni. Ungene er ferdig med lekser, vi har tid sammen, ungene slapper mer av.

 

Jeg handler en gang i uka, har tid til å planlegge sunne måltid.

 

Jeg sliter litt med at jeg ikke ønsker å være en hushjelp. Jeg vil egentlig jobbe. Dessverre lever kroppen et annet liv enn hodet. Jeg har en hissig, alvorlig kronisk sykdom som må tas hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

Hva slags sykdom har du, da? Siden du klarer å handle, lage mat, holde huset i orden, hjelpe til med lekser, passe barn osv. Blir helt sliten bare med tanken, jeg!

 

 

Anonymous poster hash: cfbcd...1d4

[Anonym bruker]

 

Her erdet jeg som nettopp har blitt ufør. Egentlig mot min vilje. Jeg tenker det samme som deg. Jeg skjems, syns det er vanskelig å treffe nye folk, vanskelig å treffe kolleger om jeg feks er på handling osv.

 

Mannen min tenker anderledes heldigvis. Han synes det er "flott". Han tenker at han kan konsentrere seg om jobben sin, han er sjef for flere. Han slipper tenke på ferie, planleggingsdager, syke barn osv.

 

Han kommer hjem til ferdig middag og et hus som er i harmoni. Ungene er ferdig med lekser, vi har tid sammen, ungene slapper mer av.

 

Jeg handler en gang i uka, har tid til å planlegge sunne måltid.

 

Jeg sliter litt med at jeg ikke ønsker å være en hushjelp. Jeg vil egentlig jobbe. Dessverre lever kroppen et annet liv enn hodet. Jeg har en hissig, alvorlig kronisk sykdom som må tas hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

Hva slags sykdom har du, da? Siden du klarer å handle, lage mat, holde huset i orden, hjelpe til med lekser, passe barn osv. Blir helt sliten bare med tanken, jeg!

 

 

Anonymous poster hash: cfbcd...1d4

Jeg har en hissig og alvorlig crohnsdiagnose. Opererer hver 4. Måned og må ta mange hensyn og går glipp av mye. Men med planlegging og hviling når kroppen trenger det, klarer jeg altså holde huset passe reint i løpet av uka osv.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

[Anonym bruker]

 

 

Her erdet jeg som nettopp har blitt ufør. Egentlig mot min vilje. Jeg tenker det samme som deg. Jeg skjems, syns det er vanskelig å treffe nye folk, vanskelig å treffe kolleger om jeg feks er på handling osv.

 

Mannen min tenker anderledes heldigvis. Han synes det er "flott". Han tenker at han kan konsentrere seg om jobben sin, han er sjef for flere. Han slipper tenke på ferie, planleggingsdager, syke barn osv.

 

Han kommer hjem til ferdig middag og et hus som er i harmoni. Ungene er ferdig med lekser, vi har tid sammen, ungene slapper mer av.

 

Jeg handler en gang i uka, har tid til å planlegge sunne måltid.

 

Jeg sliter litt med at jeg ikke ønsker å være en hushjelp. Jeg vil egentlig jobbe. Dessverre lever kroppen et annet liv enn hodet. Jeg har en hissig, alvorlig kronisk sykdom som må tas hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

Hva slags sykdom har du, da? Siden du klarer å handle, lage mat, holde huset i orden, hjelpe til med lekser, passe barn osv. Blir helt sliten bare med tanken, jeg!

 

 

Anonymous poster hash: cfbcd...1d4

Jeg har en hissig og alvorlig crohnsdiagnose. Opererer hver 4. Måned og må ta mange hensyn og går glipp av mye. Men med planlegging og hviling når kroppen trenger det, klarer jeg altså holde huset passe reint i løpet av uka osv.

 

Anonymous poster hash: 637d2...4eb

Opererer hver 4. måned? Uff, du har min fulle sympati.

 

Anonymous poster hash: 77976...075

[Twintipp og himmelblå]

Jeg forstår deg godt jeg. Samtidig som mannen din jo er den mest skadelidende, så går jo dette utover dere som nærmeste også.

 

Det å snakke om jobb, utveksle erfaringer, tilegne seg relasjonell tilknytning til kollegaer gjennom samarbeid og sosialt, og det å oppnå mestring via jobb er svært viktige komponenter for veldig mange i ett samliv.

For meg er det mye av essensen i vårt forhold.

 

I forhold til stigma er det ikke til å stikke under en stol at sånn er det dessverre blitt i dagens effektiviseringskåte realiseringsmassive samfunn.

 

Men, mannen din kan jo finne andre tilpassede arenaer han kan være produktiv og føle seg bærekraftig på. Lese, erverve seg ny kunnskap etc. etc. Listen er lang!

 

Lykke til og klem fra meg❤️

[Gjest Antarctica]

Syns vel du skulle skjemmes over noe helt annet enn din manns sykdom, HI.

[Mamma_til_2]

Du kan prøve og bortforklare dette om du vill, men dette oser av at du er redd fo din sosiale status og du er livredd for at venne deres skal se ned på dere pga av din mann! Du skjemmes faktisk, jeg syns synn i din mann som må bo sammen med deg!