Frustrert og lei meg

[Anonym bruker]

Er i midten av 30 årene, vært gift i litt over 2 år (vært sammen med mannen i over 5), har et nytt hus og et barn på 9. Så langt så greit på overflaten. Da jeg traff min mann var barnet 4 år. Alt gikk bra og barnet var veldig glad for å få en "pappa" inn i livet sitt. Etterhvert som barnet begynte på skolen begynte vi å se problemene. Problemer med lekser, problemer med mobbing, problemer med deling av leker og store problemer sosialt. Tok det ut på mannen min og meg slik at vi ofte var gule, blå og tidvis blodige. Satte igang utredninger hos PPT og BUP, men PPT kom ikke noe sted med barnet og BUP tok aldri barnet inn til samtale- kun foreldre. Flyttet slutten av 3, og barnet fikk det bedre på ny skole. Sinneutbruddene skjedde 1-2 ganger per uke og da ned til anhver uke. Barnet blir sterkere og sterkere under sinneutbruddene, og vi kan snart ikke holde barnet mer. Barnet er VELDIG avhengig av rutiner (under utredning på ny bup), og når det er endringer av rutiner før det har blitt varslet lenge før (og mange ganger) blir det katastrofe... I dag var den store greia at vi ikke hadde igjen brød til frokost (glemte å ta opp av fryseren) slik at barnet måtte spise frokostblanding. Barnet ble sint fordi det ikke ville ha frokostblanding, og mannen min ble sint fordi barnet ikke ville spise. Endte opp med at jeg fikk lurt i barnet frokostblanding etterfulgt av pølsebrød. Fikk lagt oppi ekstra ting i matboksen av ulikt slag. Mange slag og spark (fra barnets side) for å få tatt på sokker, pusset tennene, tatt på sko og kommet ut av huset senere så kom han seg til skolen (mannen min leverer). På vei ut døra sa han sint at han lurte på når vi skulle flytte- han orket ikke dette. Han hadde vært tålmodig lenge  nok mente han. Mannen min har tidligere sagt (i sinne) at han ikke gidder mer, ikke vil, at han har kastet bort over 5 år av livet sitt på oss og at han ikke vil mer. Vet at når vi har det bra og det ikke er sinneepisoder så er alt bra, men når barnet "trasser" eller "klikker" så blir alt galt. Det er frustrerende å være mellom barken og veden, og ber mannen min ikke holde han så hardt eller at han kan prøve å ta det på en annen måte. Vi har vært på foreldrekurs og barnet får masse positivt forsterkning, rutiner og alt det der, men når sinneutbruddene kommer så tar det alt mellom 30 min og 2 timer hvor det er blindt sinne. 
Jeg mistet en liten en i magen i fjor, og mannen min sa at det gikk jo ikke an at vi fikk barn når det andre barnet bare sparker og slår meg i magen når barnet er sint...

Jeg skjønner at mannen min er frustrert, men jeg er like frustrert. Jeg nullstiller meg hver eneste dag, mens mannen min bruker noen dager på at ting skal komme tilbake til "normalen". Det er som å slå på en lysbryter med barnet og det kan være frustrerende nok i seg selv. Barnet sliter fremdeles på skolen, og har fulltidsassistent(er). Barnet er under utredning for ulike diagnoser da det er mye forskjellig på biologisk fars side og barnet viser symptomer på flere av dem. Det har blitt fastsatt tourettes. Barnet har hatt hallusinasjoner og angst (må gå på sovemedisiner), og det er under utredning innenfor autismespekteret, adhd og div annet. 

 

Har snakket med mannen min om parterapi, men han er ikke interessert i dette.  Barnet er glad i ekstrapappaen sin, men når ting går galt klinsjer de sammen. Det blir mange krangler mellom mannen min og meg pga barnet, og mannen min bor da heller på jobb enn å være hjemme - gjerne helt frem til leggetid.

 

Skal jeg kaste inn håndkle eller skal jeg fortsette kampen?

Anonymous poster hash: 8e939...f99

[Anonym bruker]

Har dere fått tilbud om avlastning? Råder dere til å søke,hvertfall en helg i mnd. Jeg jobber med barn som har div utfordringer så vet hvor tøft det er. Søk avlastning!

 

Anonymous poster hash: 5b67d...556

[Anonym bruker]

Har dere fått tilbud om avlastning? Råder dere til å søke,hvertfall en helg i mnd. Jeg jobber med barn som har div utfordringer så vet hvor tøft det er. Søk avlastning!

 

Anonymous poster hash: 5b67d...556

Nei, vi har ikke fått tilbud om det (enda). Barnet knytter seg veldig til oss, og det er ikke enkelt at andre skal ta vare på det. Mine foreldre ønsker ikke å passe barnet mer enn max en dag av gangen (de har merket hvor mye mer rigid barnet er). Sist moren min kom på besøk var hun i det hele tatt MEGET skeptisk til å passe på barnet 1 dag mens jeg var på jobb. Fikk til slutt overtalt henne til to dager slik at barnet fikk slippe SFO, og kunne slappe av hjemme. Mine svigerforeldre sier at de kan passe barnet, men de er også skeptiske mtp de har sett litt av sinneutbruddene til barnet. 

Brudd i rutiner og nye steder kan føre til verre konsekvenser (les panikk og/eller utbrudd). For lite søvn (takk og lov for medisinene) forverrer det. Er jo ikke enkelt for noen av oss, og BUP er vel forhåpentligvis snart ferdig med utredningen slik at vi kan eksakt få vite hva vi egentlig har med å gjøre. 

Mannen min har sagt at når barnet blir tenåring klarer vi ikke å holde barnet mer. Han er redd for at barnet i verste fall skal ta livet av han når barnet blir større. Vi krysser fingrene for at det finnes noen form for medisin for å "stabilisere" utbruddene mer. Tror vi alle vil ha det bedre da.  Og ja jeg vet, at medisiner fikser ikke alt, men etter snart 5 år i "helvete" så skal man være glad hvis det finnes hjelpemidler.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8e939...f99

[Anonym bruker]

Dere må få mer hjelp! Avlastning og kanskje støttekontakt til ungen? Hva med å kontakte barnevernet og få hjelp fra de? I påvente av Bup og ppt? Mannen din er på vei ut, hva gjør du om du blir stående alene med dette!?

 

Anonymous poster hash: 05000...2ec

[Anonym bruker]

Når dere har et barn som har slike sinneutbrudd at dere må holde barnet fast fysisk, og barnet slår dere gule og blå, så trenger dere definitivt profesjonell hjelp. Jeg tenker umiddelbart at du ikke kan forvente at besteforeldre skal passe barnet når det slike forutsetninger tilstede. Dere bør søke avlastning gjennom kommunen, engen ved egnede av,astningsforeldre eller avlastning i institusjon. Institusjon høres jo grusomt ut, men min mening er at det finnes mange gode barneboliger som er veldig gode på avlastning. Boligene er i mangE sammenhenger formet som helt ordinære boliger, og de kan ha barn med ulike utfordringer (både fysisk og psykisk) på dagavlastning (f,eks en ettermiddag i uka) eller avlastning over helg. Mulig det finnes slike tilbud i deres kommune.

 

Dere kan ogaå få diverse hjelpemidler på hjelpemiddelsentralen, f.eks kuledyne (for å hjelpe til å roe barnet ned på kveld samt sove bedre, timestokk (med lys, hvor man kan legge inn ulike symboler for aktiviteter).

 

Anonymous poster hash: 472d9...5b5

[Anonym bruker]

sutrekjerring

Anonymous poster hash: dae95...6a3

[Anonym bruker]

sutrekjerring Anonymous poster hash: dae95...6a3

Konstruktivt..

 

Anonymous poster hash: 54272...617

[Sommerfuggel i magen]

 

sutrekjerring

 

Anonymous poster hash: dae95...6a3

Ekstremt usmakelig

[Anonym bruker]

Dere bør skaffe avlastning, etter hvert blir avlastningen en fast rutine for barnet og. Og som en annen har skrevet om det blir avlastning i hjem eller barnebolig, så er og barneboliger bra. De har bra med ansatte, det skal se ut som et vanlig hjem, og de finner gjerne på veldig mye gøy. Jobber selv med autister i bolig, det er voksne da. Men vi er en person på hver bruker, og vi legger opp dagen etter hva de ønsker, er mye ute på tur. Og vi tar godt vare på de, vi blir glad i de, og de blir glad i oss.

 

Og det er lurt å skaffe avlastning tidlig, jo fortere dere får hjelp, jo lettere blir det da dere kanskje får behov for mer hjelp. I verste tilfelle kan det hende han må flytte permanent. Selv om du ikke klarer å se for deg det i dag, så vet man aldri. For jo eldre han blir, så kan jo ikke han fortsette å gi dere juling.

Anonymous poster hash: 7d476...7cb