Problemer i forholdet

[Anonym bruker]

Hei
jeg er ei jente på 19 år, jeg har bodd med min mor og far i over hele livet.
For ett år siden begynte jeg som lærling, og har ett år igjen. Lærlingplassen lå omtrent en time unna, så jeg måtte skaffe meg en leilighet i nærheten av jobben da bussene ikke kjørte ditt og jeg ikke hadde lappen da. Etter lærlingtiden skal jeg gå 3 års skolegang som da ligger enda lengre unna (en time unna der jeg jobber. To timer unna familie og venner).
 
Kjæresten min er 29 år, og har bodd hele livet sitt med moren sin. Han jobber der jeg er lærling. Der har han jobbet siden han selv var lærling. Hen er snill, tålmodig, moden og hjelper de fleste med det han kan. 
 
Vi har vært sammen i et år nå, men jeg føler vi gikk for fort fram. Vi kjente ikke hverandre godt før vi ble sammen. Og jeg tror jeg vil slå opp.
 
Jeg har et par punkter som jeg vil dele med dere, og jeg vil gjerne ha kommentarer, tips og høre hva dere ville gjort.
 
-Han vil bo med meg, og flytte med meg når jeg går på skole, men vi har et par problemer. 1. Han vil ikke leie leilighet med deg, noe jeg må når jeg skal gå skole, for jeg har ikke råd til å kjøpe hus. Han mener det er bortkastet penger, og det kan jeg igrunn skjønne, men han ha selv ikke råd til å kjøpe hus eller ta opp lån. 2. Hvis vi skal flytte inn med hverandre, så må jeg bo nær jobben hans. Han vil absolutt ikke bo med meg hvis han må bo mer enn 15 minutter unna jobben sin. Jeg kan skjønne at han vil bo nær jobb, familie og venner. Men har ikke jeg rett til å si noe? Jeg vil da ikke bo omtrent en time unna min familie og mine venner. Og hvem vet hvor jeg får jobb etter 3 års skole. 
 
Vi kan ikke flytte sammen før jeg da er ferdig med mine 3 års skolegang.
 
-Senere i livet sitt når moren hans ikke vil bil bo i huset sitt, skal han kjøpe det. Som vil si at jeg må flytte inn før eller senere. Jeg vil da være langt unna familie, venner og muligens jobb. Noe jeg ikke vil. Jeg mener det da ville vært bedre å møtes på midten. 
 
-Når han er hos meg og vi prater sammen, ser film, spiser middag eller hva som helst annet, og mobilen hans ringer pleier han alltid å ta seg tid til å svare og prate lenge. Men når jeg ringer på kvelden før jeg legger meg for å si natta til han og han er hos venner av seg, har han aldri tid til å snakke med meg.
 
-Jeg har ikke følelsen av å kunne prate med han om alt. Det er så mye han unngår å snakke om, eller ikke vil svare meg på, som et eksempel, det at jeg skal gå 3 år på skole. Jeg forventer ikke at han skal ha svar på alt jeg spør om, men at han engasjerer seg om det vi prater om hadde vært fint.
 
-Han følger vennene sine. Dette er veldig plagsomt. Vi har pratet litt om barn, forlovelse og gifte oss. Jeg innrømmer at det å gifte seg er veldig tidlig å prate om. Før sa jeg til han at jeg ikke ville ha barn før vi hadde giftet oss, som da kunne være mange, mange år til. Men det nektet han helt for. Og vet dere hvorfor? Fordi ingen av vennene hans hadde gjort det. De hadde fått barn og har fortsatt ikke giftet seg enda. Så senere spurte jeg om det var mulig å forlove seg før vi fikk barn i fremtiden. Det var helt greit. Fordi det hadde vennene hans gjort. 
Jeg har ikke tenkt til å følge etter hva vennene hans gjør, om han hadde villet det av egne grunner, fordi det var noe han ønsket så hadde det vært helt greit. 
 
-Han vil jo ha barn etter jeg er ferdig med lærlingtiden, noe jeg også ville. Men siden jeg skal gå skole, må han vente enda lengre. Jeg føler ikke at det haster med å få barn. Men jeg føler at han haster med det. Jeg spurte han for to dager siden hvorfor han ville ha barn så "tidlig", og hvorfor det "hastet".
Han vil ikke blir en "gammel" pappa. Han vil ikke være veldig gammel når sønnen/datteren hans er 10 år. Fordi ingen av vennene hans er det. De er mellom 2-3 år eldre enn han og har 1-2 barn.
 
-Jeg kan ikke tulle med han, han oppfører seg så voksen at det plager meg. Ja, jeg vet. Han er 10 år endre enn meg, men er det ikke lov å tulle litt? fot følge han, kile han, poke han, erte han? Det er sånne små ting som skal få hverandre til å smile litt. Selvfølgelig stopper man før det går for langt. Men han kan vel ha det litt morsomt?
 
-Og det siste, vi jobber med treverk, flis og blir uansett møkkete. Han går alltid med hansker, noe jeg ikke gjør. Så skjer det at jeg får støv på hånda, jeg går bort til han og prøver for moro å ta det på arbeids T-skjorta hans. Noe som blir helt krise for han. Men, det er en arbeideskjorte? Han vet han blir møkkete, han kan veldig lett få det av, hvorfor er det så farlig? 
 
 Det er selvfølgelig mye som er positivt med han. Men det blir helt borte og jeg tenker så mye på det negative. Jeg tror også at jeg har mistet mye av følelsene mine for han. For jeg ser ikke meg selv sammen med han i fremtiden. Og jeg lurer stadig vekk på hvordan det vil være om jeg ble sammen med en annen som jeg har likt å 3 år nå. Burde jeg fortsette i dette forholdet? 

Jeg vil gjerne ha svar, tips og hva enn dere mener. 

 

Tusen takk på forhånd. Og jeg beklager for langt innlegg.

Anonymous poster hash: a42a8...0fc

Anonymous poster hash: a42a8...0fc

[Anonym bruker]

Dump han! Det fins bedre menn enn det der!

 

Anonymous poster hash: b3086...64b

[Anonym bruker]

Han er en umoden egoist rett og slett. Det hjelper ikke at han er 10 år eldre enn deg når han ikke oppfører seg som det. Guttunger som ikke flytter hjemmefra forblir ofte guttunger dessverre.

Anonymous poster hash: e8a05...951

[kristinehufine]

Hadde han vært en moden 29-åring hadde han både forstått at dere må møtes på midten når det gjelder bosted, når dere skal stifte familie og få barn! Og han hadde forstått at tiden ikke er inne for det pga. din situasjon med alder, ikke ferdig studert, ikke fast jobb osv. Jeg er 26 og venter mitt første barn. Jeg er SÅ klar, og det er KUN glede rundt det. Jeg er glad jeg fikk årene fra jeg var 19 til nå på å utvikle meg og oppleve ting jeg ønsket. Utdanning er jeg ferdig med, noe som betyr at når jeg er ferdig med mammapermisjon kan jeg nyte all fritid med barnet. Hvis jeg gikk på skolen i tillegg måtte jeg brukt masse tid på lesing og hatt pass til ungen. Jeg ønsker mest mulig tid med barnet, så glad skolen er over! Jeg har vært sammen med han som er Pappaen til barnet mitt i seks år, og vi kjenner hverandre godt. Eier også sammen. 1 år er altfor liten tid å være sammen med noen når det gjelder å planlegge barn, spesielt når man er 19 år! Tro meg. Du vil være glad du har ventet til du er ferdig med studier og er litt eldre. Studere er hardt! Og studietiden er fantastisk uten barn med kroer, festing, nye venner og garantert mange nye, spennende gutter! Noen ganger kan det virke som han du er sammen med nå er det beste i verden. Men til tross for at jeg har holdt sammen mer min har jeg flere ganger vært betatt av andre. Hadde jeg vært singel kunne jeg prøvd noen av de! Garantert finner du noen andre du liker og som liker deg, og kanskje er de mye mer riktige?! Syns han du er sammen med virker feil når du beskriver. En som virkelig elsker deg ville gått med på å gifte seg før barn og vente i fire år før dere starter på babyprosjektet! Jeg har ønsket barn i mange år, men bestemte meg for å vente til han jeg er sammen med var klar! Nå plutselig ble han klar tre år før han tidligere hadde sagt, og jeg er glad jeg valgte å vente på han for å lage en familie fremfor å ha dårlig tid og velge en annen.. Ekte kjærlighet er tålmodig! Hvorfor har han så dårlig tid? Prøver han å fange deg før det er for sent? I den situasjonen du er nå er du helt avhengig av han om du får barn... Virker som han er klar over det! Jeg ville tenkt meg godt om!

[Anonym bruker]

Enig med de andre. Han høres veldig umoden ut, lite selvstendig, vil ikke forholde seg til realitetene.

 

Pass deg vel så du ikke blir gravid med ham nå!

 

Dump ham, nyt dine unge år og konsentrer deg om skolegangen og skap deg ditt eget liv.

Fortsetter du med den mannen så må du følge hans pipe bestandig - det er han ikke verdt.

 

Du har jo egentlig ikke behov for å skrive her, du skriver det selv, du har ikke særlig følelser igjen for denne mannen. Da skal du heller ikke fortsette forholdet - spesielt ikke med en mann som er så lite moden, så lite selvstendig, har så rigide holdninger og heller ikke tar hensyn til deg og dine meninger og ønsker.

 

Fortell ham at dere er for forskjellige, at du ikke lenger har de rette følelsene for ham, og ønsk ham lykke til videre i livet.

 

Og så begynner du å nyte ditt eget liv Du går en spennende tid i møte de neste årene med utdanning og flytting. Lykke til

Anonymous poster hash: 1a60c...0e9

[Anonym bruker]

Hadde han vært en moden 29-åring hadde han både forstått at dere må møtes på midten når det gjelder bosted, når dere skal stifte familie og få barn! Og han hadde forstått at tiden ikke er inne for det pga. din situasjon med alder, ikke ferdig studert, ikke fast jobb osv. Jeg er 26 og venter mitt første barn. Jeg er SÅ klar, og det er KUN glede rundt det. Jeg er glad jeg fikk årene fra jeg var 19 til nå på å utvikle meg og oppleve ting jeg ønsket. Utdanning er jeg ferdig med, noe som betyr at når jeg er ferdig med mammapermisjon kan jeg nyte all fritid med barnet. Hvis jeg gikk på skolen i tillegg måtte jeg brukt masse tid på lesing og hatt pass til ungen. Jeg ønsker mest mulig tid med barnet, så glad skolen er over! Jeg har vært sammen med han som er Pappaen til barnet mitt i seks år, og vi kjenner hverandre godt. Eier også sammen. 1 år er altfor liten tid å være sammen med noen når det gjelder å planlegge barn, spesielt når man er 19 år! Tro meg. Du vil være glad du har ventet til du er ferdig med studier og er litt eldre. Studere er hardt! Og studietiden er fantastisk uten barn med kroer, festing, nye venner og garantert mange nye, spennende gutter! Noen ganger kan det virke som han du er sammen med nå er det beste i verden. Men til tross for at jeg har holdt sammen mer min har jeg flere ganger vært betatt av andre. Hadde jeg vært singel kunne jeg prøvd noen av de! Garantert finner du noen andre du liker og som liker deg, og kanskje er de mye mer riktige?! Syns han du er sammen med virker feil når du beskriver. En som virkelig elsker deg ville gått med på å gifte seg før barn og vente i fire år før dere starter på babyprosjektet! Jeg har ønsket barn i mange år, men bestemte meg for å vente til han jeg er sammen med var klar! Nå plutselig ble han klar tre år før han tidligere hadde sagt, og jeg er glad jeg valgte å vente på han for å lage en familie fremfor å ha dårlig tid og velge en annen.. Ekte kjærlighet er tålmodig! Hvorfor har han så dårlig tid? Prøver han å fange deg før det er for sent? I den situasjonen du er nå er du helt avhengig av han om du får barn... Virker som han er klar over det! Jeg ville tenkt meg godt om!

Du har helt rett. Jeg vil selvfølgelig ha all den tid med mitt fremtidige barn som overhode mulig. Jeg vil være ferdig med studier, ha en fast stabil jobb og finne et sted jeg selv også ønsker å bo. Men jeg har ikke gått fra han. Jeg vet ikke hundre prosent hvorfor men noen av grunnene er at ex'n min var forferdelig, vi kranglet hver dag. Men han var den første jeg kan si at jeg hadde et "forhold" med, så kjæresten min nå virker mye bedre i forhold. 

Så jeg er ikke helt sikker på hva jeg føler jeg har rett til å klage på eller ikke.

Også er det jobben, vi jobber sammen. hver dag. det vil blitt veldig vanskelig, men det er vel kanskje ikke noe jeg skal tenke på?

 

Anonymous poster hash: a42a8...0fc

[kristinehufine]

 

 

Hadde han vært en moden 29-åring hadde han både forstått at dere må møtes på midten når det gjelder bosted, når dere skal stifte familie og få barn! Og han hadde forstått at tiden ikke er inne for det pga. din situasjon med alder, ikke ferdig studert, ikke fast jobb osv. Jeg er 26 og venter mitt første barn. Jeg er SÅ klar, og det er KUN glede rundt det. Jeg er glad jeg fikk årene fra jeg var 19 til nå på å utvikle meg og oppleve ting jeg ønsket. Utdanning er jeg ferdig med, noe som betyr at når jeg er ferdig med mammapermisjon kan jeg nyte all fritid med barnet. Hvis jeg gikk på skolen i tillegg måtte jeg brukt masse tid på lesing og hatt pass til ungen. Jeg ønsker mest mulig tid med barnet, så glad skolen er over! Jeg har vært sammen med han som er Pappaen til barnet mitt i seks år, og vi kjenner hverandre godt. Eier også sammen. 1 år er altfor liten tid å være sammen med noen når det gjelder å planlegge barn, spesielt når man er 19 år! Tro meg. Du vil være glad du har ventet til du er ferdig med studier og er litt eldre. Studere er hardt! Og studietiden er fantastisk uten barn med kroer, festing, nye venner og garantert mange nye, spennende gutter! Noen ganger kan det virke som han du er sammen med nå er det beste i verden. Men til tross for at jeg har holdt sammen mer min har jeg flere ganger vært betatt av andre. Hadde jeg vært singel kunne jeg prøvd noen av de! Garantert finner du noen andre du liker og som liker deg, og kanskje er de mye mer riktige?! Syns han du er sammen med virker feil når du beskriver. En som virkelig elsker deg ville gått med på å gifte seg før barn og vente i fire år før dere starter på babyprosjektet! Jeg har ønsket barn i mange år, men bestemte meg for å vente til han jeg er sammen med var klar! Nå plutselig ble han klar tre år før han tidligere hadde sagt, og jeg er glad jeg valgte å vente på han for å lage en familie fremfor å ha dårlig tid og velge en annen.. Ekte kjærlighet er tålmodig! Hvorfor har han så dårlig tid? Prøver han å fange deg før det er for sent? I den situasjonen du er nå er du helt avhengig av han om du får barn... Virker som han er klar over det! Jeg ville tenkt meg godt om!

Du har helt rett. Jeg vil selvfølgelig ha all den tid med mitt fremtidige barn som overhode mulig. Jeg vil være ferdig med studier, ha en fast stabil jobb og finne et sted jeg selv også ønsker å bo. Men jeg har ikke gått fra han. Jeg vet ikke hundre prosent hvorfor men noen av grunnene er at ex'n min var forferdelig, vi kranglet hver dag. Men han var den første jeg kan si at jeg hadde et "forhold" med, så kjæresten min nå virker mye bedre i forhold.

Så jeg er ikke helt sikker på hva jeg føler jeg har rett til å klage på eller ikke.

Også er det jobben, vi jobber sammen. hver dag. det vil blitt veldig vanskelig, men det er vel kanskje ikke noe jeg skal tenke på?

 

Anonymous poster hash: a42a8...0fc

Klart det kan bli litt ubehagelig på jobb. Men lærlingtida er vel ferdig i juni neste år? Heller 10 litt ubehagelige mnd, enn ubehagelig resten av livet fordi du blir gravid med han.. Hvis du holder deg profesjonell, og han ikke klarer det sier du i fra til ledelsen? Så lenge du slår opp på en voksen måte er det ikke din feil om han blir barnslig. Hold deg profesjonell og ikke baksnakk han på jobb. Si det er mellom dere om noen spør..

[kristinehufine]

Og "bedre" er ikke nødvendigvis riktig eller bra? Det skal i mine øyne være stormende forelska i begynnelsen og liten tvil ellers. Litt tvil er det hos alle, men du vet om du elsker noen!

[Anonym bruker]

Jeg får helt noia av å lese om han :S

 

Jeg ble sammen med min eks da jeg var 19 og han 29. Vi var da på samme bølgelengde. Vi fikk barn sammen tidlig. 3 stk. Det som dessverre skjedde var jo at han som var 29 var ferdig utvokst og modnet og var stort sett den samme, mens jeg som var 19 endret meg betraktelig på de neste 10 årene.

 

Jeg følte mer og mer at jeg var sammen med en tenåring. Jeg fikk mer og mer morsrollen i forholdet, noe som var veldig turn off..

 

Til slutt flyttet vi fra hverandre da han fant seg ei på 20 som var mer på hans nivå mentalt

 

Kjenner det er utrolig godt å slippe å ha en trassen tenåring i hus lenger!

 

Mitt råd til deg er å dumpe ham! Hvis han ikke klarer å ta hensyn til deg, så er han ikke noe å samle på. Ikke kan du ha for store forhåpninger om at han kommer til å forandre seg nevneverdig heller..

 

Hilsen en som har vært i dine sko.

 

Anonymous poster hash: 6e4fc...a49

[Anonym bruker]

Tøm søpla.

 

Anonymous poster hash: 97186...42a

[Anonym bruker]

For en kjempebaby.

Allerede i begynnelsen av innlegget, da du fortalte om at han bodde i foreldrehjemmet og ikke ville ut av det, hadde jeg inni mitt hode dumpet ham. Mangler bare at han bruker smokk.

 

Anonymous poster hash: 75854...f8a