Telefonskrekk? Kan noen forklare meg?

[Anonym bruker]

Hvorfor har du det? Og hva er du redd for?

 

Anonymous poster hash: 5ebae...451

[Anonym bruker]

Hvorfor har du det? Og hva er du redd for?

 

Anonymous poster hash: 5ebae...451

Skrekk og skrekk fru Blom.

Jeg misliker å ringe folk hvis det samme kan oppnås ved å maile, tekste eller aller helst, møtes. Først og fremst syns jeg mye i kommunikasjonen går tapt når jeg ikke ser den andre parten. Dessuten misliker jeg at jeg ikke kan bestemme hvor lang samtalen skal bli. Folk gir ikke bare beskjeder, de skal "snakke litt" også.

 

Anonymous poster hash: e18b5...aa7

[Anonym bruker]

Jeg har det. For min del tror jeg det kommer av økonomisk "rævkjøring" som ung..Jeg har faktisk fått diagnosen av en psykiater. Jeg sliter fremdeles med det og har nå brukt tre uker på å ringe netcom fordi det var noe i veien med nettet mitt..Ringte i dag og det var fort og greit gjort! Jeg visste jo det, men frykten sitter i meg..

 

Det er irrasjonelt, jeg vet det, men klarer ikke å komme over det. Ringer det numre jeg ikke kjenner, eller fra skjult nummer, svarer jeg ikke. Det "rare" er at når jeg er på jobb er det ingen problemer, da svarer jeg og ringer uten å tenke på det.

Anonymous poster hash: 9c2ae...de8

[Anonym bruker]

Min første skikkelige sommerjobb var på et sentralbord for et firma som var i streik. Så jeg satt 8 timer hver dag i 8 uker og ble skjelt ut av alle som ringte.

Som om det var den 19årige vikaren sin feil at firmaet streiket...

 

Etter det misliker jeg uendelig sterkt å snakke i telefonen. Hvis jeg ikke tar telefonen med en gang jeg blir klar over at den ringer, så klarer jeg ikke å ta den.

 

På jobb fungerer jeg helt fint.

 

Det er de ukjente numrene, eller samtaler jeg er usikker på hvordan ender, jeg ikke liker.

 

Antagelig fordi jeg forventer å bli kjeftet på.

 

Anonymous poster hash: 953b6...de1

[soleia]

Veit ikkje kvifor, og kva eg er redd for, men hatar å ta telefonar på privaten, unntatt til mannen og foreldra mine.  På jobben ringjer eg mykje utan problem, og det kan vere tildels vanskelege telefonsamtalar. 

[Anonym bruker]

Det er vel omtrent like rasjonelt og enkelt å forklare som de fleste andre fobier, men jeg kan prøve.

 

For min del tror jeg det har mest sammenheng med at jeg ikke har kontroll på "reglene" som gjelder ved telefonsamtaler (og blir dessuten forvirret av at ikke alle følger de samme). Jeg vet ikke hva som er forventet av meg, om jeg burde starte med høflighetsfraser, hva jeg svarer på den andres fraser, hvordan og når jeg skal avslutte osv.

 

Jeg har sosial angst også, så jeg er ikke så veldig god på samtaler ansikt til ansikt heller, men da har jeg litt mer å gå på enn bare ord og tonefall. Da kan jeg i tillegg tolke den andres kroppsspråk og ansiktsuttrykk og bruke mitt til å hjelpe meg å formidle det jeg vil si.

 

Pinlige stillheter er heller ikke like pinlige når man er på samme sted og hele kontakten ikke baserer seg på kun snakking. Da kan man f.eks. fylle pausen med å ta en slurk av kaffekoppen hvis man er på besøk, eller man kan vise tegn til å gå videre hvis man snakker med noen bare i forbifarten, og man får da som regel hjelp fra den andre til å avslutte samtalen.

 

Jeg er imidlertid blitt ganske flink til å ringe offentlige kontorer og slikt, for der er det ganske enkle regler å følge. (Presenter deg, frembring ditt ærend, si takk for hjelpen og avslutt.) Det er private samtaler jeg absolutt ikke takler.

Anonymous poster hash: 38973...1b8