Hadde dere turt å bli alenemor til tre barn som kronisk syk?

[Anonym bruker]

Jeg har tre forholdsvis små barn. Har diagnosen ME.

 

Lever i et ekteskap hvor ingen av oss er lykkelige. Vi har prøvd og jobbet for forholdet i 5 år nå, men jeg er nå kommet til det punktet at om jeg noen gang skal bli lykkelig, så må jeg flytte fra mannen. Jeg føler at ekteskapet stjeler ekstremt mye energi fra meg. Føler meg rett og slett syk pga det.

 

Jeg mistenker at noe av grunnen til at jeg har endt med diagnosen ME er forholdet mitt. Og at jeg har større sjans for å bli bedre om jeg flytter fra mannen.

 

Meeeen.... Hva om dette ikke er tilfelle?? Hvordan skal jeg da klare meg alene med tre barn?? Skal jeg ta sjansen eller ikke?

 

Blir jo ikke alene 100 %, for de skal jo selvfølgelig ha samvær med far. Men jeg går ut fra at jeg skal ha dem mesteparten av tiden siden de alle er mest knyttet til meg.

 

Så, hva søren skal jeg gjøre?? Skal jeg ta sjansen på å flytte fra mannen??

 

Anonymous poster hash: 6fd2e...036

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna? Hvor mye tror du far vil stille opp? Kan han ha de ekstra, hvis du har noen dårlige dager? Har du familie eller venner som kan hjelpe?

 

Jeg hadde selv ME i 7 år, gjorde masse ting og endringer for å bli bedre. En av de var og gå fra mannen, og de fleste tuller med at jeg ble frisk i det mannen flyttet ut. Men jeg har noen andre kroniske sykdommer og, ikke like ille som ME. Og da barna var mindre så var det tøft. Men her kunne det gå 6 mnd uten at barna så faren sin. Og jeg hadde ikke familie eller venner som kunne hjelpe. Men jeg har aldri angret meg. Jeg har et bedre liv i dag, enn jeg hadde da.

Anonymous poster hash: 8fb72...e26

[Anonym bruker]

Det kommer egentlig helt an på mannen.

 

Jeg vet at min mann kunne aldri gått en uke uten å se barna, så om vi skulle blitt skilt ville han fortsatt å følge opp fritidsaktiviteter o.l selv om barna var hos meg. For han hadde det da vært helt naturlig å hente barna hos meg, kjøre på f.eks fotballkamp og levere hos meg igjen etterpå.

 

Så lenge han er i live vil aldri jeg bli alenemor i den forstand at jeg må følge opp barna alene, vi vil alltid være to om det.

 

Anonymous poster hash: eb09d...66e

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at du ikke bør ha hovedomsorgen for 3 barn når du har ME. Hvorfor går alle mødrene ifra at barna skal bo med de og kun ha samvær med far? I tillegg er du syk?

Del 50-50 eller mer til far.

 

Anonymous poster hash: 8a93b...5a9

[Anonym bruker]

Far bør vel ha hovedomsorgen da siden du er syk? Du blir jo uansett ikke alenemor om du ikke har tenkt å avlive faren?

 

Anonymous poster hash: e71e7...567

[Mamma til 2 søte]

Skjønner hekler ikke hvorfor du skal være alene med 3 barn? Det sier seg selv at du ikke kan være det! Og hvorfor i alle dager skal du ha hovedomsorgen hvis du er så syk? Her hadde ALDRI gubben gått med på mindre enn 50/50. Han elsker barna like mye som meg. Og de han!

Noen gang lurer jeg litt på hvilke mannfolk man velger å sette barn til verden med...

Ha delt samvær eller bli hos mannen.

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at du ikke bør ha hovedomsorgen for 3 barn når du har ME. Hvorfor går alle mødrene ifra at barna skal bo med de og kun ha samvær med far? I tillegg er du syk?

Del 50-50 eller mer til far.

 

Anonymous poster hash: 8a93b...5a9

Hun gikk ut fra det siden barns er mest knyttet til.henne, til tross for hun er syk så har hun antageligvis det største ansvaret.

 

Å selv om man er kronisk syn bør man ikke være dårlig på gi omsorg og følge opp barna. Kanskje planlegging og bra samarbeid hjelper masse på helse også.

 

Anonymous poster hash: 22060...efa

[Anonym bruker]

Barna er 4, 6 og 9. Så de begynner jo å bli litt store.

 

Selv om jeg har ME, så ligger jeg ikke inne på et mørkt rom i 24 timer altså. Jeg klarer stort sett å levere og hente barna. Lage middag, gjøre lekser, kose med dem osv. Men jeg klarer ikke det fulle hverdagskjøret med kjøring hit og dit, fjellturer i helgene osv.

 

50/50 er uansett totalt uaktuelt. Har hørt nok historier av store barn i slekta som er vokst opp med den ordningen og som hatet det.

 

Å bli hos mannen er heller ikke noe alternativ. Om jeg ikke ønsker at hele familien skal være ulykkelige resten av livet da.

 

Jeg har holdt ut i dette ekteskapet i fem år kun pga barna. Jeg har tenkt at de har det best om jeg og faren holder sammen. Dette mente jeg, helt til eldste kommenterte at det "aldri er noen som er glade i dette huset!" Hva slags hjem er det å vokse opp i?? Er sikker på at det vil prege barna på en negativ måte i hvert fall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6fd2e...036

[Anonym bruker]

Vet også om noen kronisk syke mødre, som har BPA. Og de kommer da i hjemmet, for å være hjelp for hele familien, ta seg av levering, henting av barn, lage middag, gjøre lekser med barna osv. Dette for at barna skal kunne bo hos sin mor.

 

Men har far mulighet til å ha de 50% eller mer, er vel det en god løsning og.

Anonymous poster hash: 8fb72...e26

[Anonym bruker]

Barna er 4, 6 og 9. Så de begynner jo å bli litt store.

Selv om jeg har ME, så ligger jeg ikke inne på et mørkt rom i 24 timer altså. Jeg klarer stort sett å levere og hente barna. Lage middag, gjøre lekser, kose med dem osv. Men jeg klarer ikke det fulle hverdagskjøret med kjøring hit og dit, fjellturer i helgene osv.

50/50 er uansett totalt uaktuelt. Har hørt nok historier av store barn i slekta som er vokst opp med den ordningen og som hatet det.

Å bli hos mannen er heller ikke noe alternativ. Om jeg ikke ønsker at hele familien skal være ulykkelige resten av livet da.

Jeg har holdt ut i dette ekteskapet i fem år kun pga barna. Jeg har tenkt at de har det best om jeg og faren holder sammen. Dette mente jeg, helt til eldste kommenterte at det "aldri er noen som er glade i dette huset!" Hva slags hjem er det å vokse opp i?? Er sikker på at det vil prege barna på en negativ måte i hvert fall.

HIAnonymous poster hash: 6fd2e...036

Da synes jeg du skal tenke på barnas beste og la dem bo hos far. Så får du samvær. Du orker jo ikke h erdagskjøret og da må det jo bli sånn. Eller er det ditt beste du mente?

 

Anonymous poster hash: e71e7...567

[Anonym bruker]

Barna er 4, 6 og 9. Så de begynner jo å bli litt store.

 

Selv om jeg har ME, så ligger jeg ikke inne på et mørkt rom i 24 timer altså. Jeg klarer stort sett å levere og hente barna. Lage middag, gjøre lekser, kose med dem osv. Men jeg klarer ikke det fulle hverdagskjøret med kjøring hit og dit, fjellturer i helgene osv.

 

50/50 er uansett totalt uaktuelt. Har hørt nok historier av store barn i slekta som er vokst opp med den ordningen og som hatet det.

 

Å bli hos mannen er heller ikke noe alternativ. Om jeg ikke ønsker at hele familien skal være ulykkelige resten av livet da.

 

Jeg har holdt ut i dette ekteskapet i fem år kun pga barna. Jeg har tenkt at de har det best om jeg og faren holder sammen. Dette mente jeg, helt til eldste kommenterte at det "aldri er noen som er glade i dette huset!" Hva slags hjem er det å vokse opp i?? Er sikker på at det vil prege barna på en negativ måte i hvert fall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6fd2e...036

Da er alternativet å la pappan ha hovedomsorgen og samvær med deg. Alt annet er egoistisk av deg. Barna dine skal ikke lide for at du ikke orker hverdagskjøret. Det blir også verre når minstemann også begynner med aktiviteter.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8a93b...5a9

[Anonym bruker]

 

Barna er 4, 6 og 9. Så de begynner jo å bli litt store.

Selv om jeg har ME, så ligger jeg ikke inne på et mørkt rom i 24 timer altså. Jeg klarer stort sett å levere og hente barna. Lage middag, gjøre lekser, kose med dem osv. Men jeg klarer ikke det fulle hverdagskjøret med kjøring hit og dit, fjellturer i helgene osv.

50/50 er uansett totalt uaktuelt. Har hørt nok historier av store barn i slekta som er vokst opp med den ordningen og som hatet det.

Å bli hos mannen er heller ikke noe alternativ. Om jeg ikke ønsker at hele familien skal være ulykkelige resten av livet da.

Jeg har holdt ut i dette ekteskapet i fem år kun pga barna. Jeg har tenkt at de har det best om jeg og faren holder sammen. Dette mente jeg, helt til eldste kommenterte at det "aldri er noen som er glade i dette huset!" Hva slags hjem er det å vokse opp i?? Er sikker på at det vil prege barna på en negativ måte i hvert fall.

HIAnonymous poster hash: 6fd2e...036

Da synes jeg du skal tenke på barnas beste og la dem bo hos far. Så får du samvær. Du orker jo ikke h erdagskjøret og da må det jo bli sånn. Eller er det ditt beste du mente?

 

Anonymous poster hash: e71e7...567

Jobber du? For hvis ikke er det faktisk litt provoserende at du går ut fra at du skal ha hovedomsorgen. Hvorfor fikk du som kronisk syk nr tre (og to) i et dysfunkjonelt forhold?

 

Anonymous poster hash: 2b614...6d8

[Anonym bruker]

Jeg tror det er det riktige for deg å flytte fra mannen, Hi. Siden forholdet har gått såpass utover helsen din så tror jeg du også greier deg selv om du kanskje ender med hoveddelen av samværet.

 

Det er mange rundt om som ikke gjør mer enn det du gjør med barna i dag, så det hadde jeg ikke bekymret meg over. Fjellturer i helgene er heller ikke avgjørende for barnas lykke, da er hverdagslykken langt viktigere

 

Gå - og sørg for at du og mannen samarbeider godt om barna.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 8b692...837

[Anonym bruker]

Jeg ble ufrivillig alenemor for et par måneder siden, og det går egentlig ganske greit Jeg er kronisk syk og har et høysensitivt barn med astma og allergi og et barn med spesielle behov. Min eksmann har dem annenhver helg, og jeg har mer "fri" og avlastning nå enn jeg har hatt hele vårt samliv

Jeg tar en dag av gangen, men kjenner meg mindre stresset og urolig nå enn da jeg bodde med eksmannen.

 

Anonymous poster hash: b1386...8d9

[Anonym bruker]

Jeg ville regnet med at det var bedre for barna å bli hovedsaklig hos mannen, i hvertfall til du ble frisk igjen. Hvis du ikke klarer å følge opp den jobben det faktisk er med barnas skole, venner og fritidstilbud er det nok bedre at du har dem bare innimellom.

Anonymous poster hash: 06730...01d

[Anonym bruker]

Far bør vel ha hovedomsorgen da siden du er syk? Du blir jo uansett ikke alenemor om du ikke har tenkt å avlive faren?

 

Anonymous poster hash: e71e7...567

haha Den var god.

 

 

Men jeg må bare få si; hun blir jo alene og mamma de gangene hun har barna, uavhengig av hvor mye det er. om det er 10 eller 90%. Sånn sett blir hun alenemor

 

Ønsker deg lykke til, HI! Og god bedring. Kjenner bare en person med ME, men utifra det lille jeg vet så skjønner jeg at det er helt jævlig. Jeg føler med deg! <3

 

Anonymous poster hash: a69f4...b14

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet i overskriften; Nei, det hadde ikke vært ok for meg. Jeg er ikke alenemor eller syk, men klarer såvidt å ta meg av mine 3 barn. De suger energien ut av meg. 

 

Jeg hadde iallefall ikke turt å bli alene om jeg var nødt til å ligge stille i et mørkt rom store deler av dagen. 

Anonymous poster hash: 8c02d...40c

[Anonym bruker]

Hvis du går må far ha hovedomsorg.

Anonymous poster hash: da002...918

[Anonym bruker]

Jeg har Me og to barn. Jeg hadde aldri klart alt det daglige alene. Merker det er tøft de dagene mannen jobber sent

 

Anonymous poster hash: ec7ef...656

[Gjest Darwinia:-)]

Du sier selv at du ikke orker hverdagsmaset. Burde du ikke innse at du ikke burde ha hovedomsorgen for 3 barn. Som mor er du forpliktet til å ivareta din egen helse også. Du sier at du ikke ligger på et mørkt rom 24 timer, men det er fort gjort å ende opp der, og det er INGEN tjent med. Var jeg deg ville jeg sterkt vurdert å gi hovedomsorgen til far eller ihvertfall nærmet meg 50-50, for eksempel 60-40 (gitt at han er en god far). Da får du hvile innimellom og kan være en mye bedre mamma når ungene er hos deg.

[sug lut]

Ungene har jo en far, du kan ha samvær. Eller dere kan drite i den der "lykkelig"-ballongen og gjøre det beste ut av det med det ansvaret dere har tatt på dere ved å få barn.

[Anonym bruker]

Har det som deg: Jeg har ME, og har 3 barn, gikk fra BF for 2 år siden, han hadde ungene 70/30 den gang og det stopper der også, samtidig har jeg og pappaen deres avtale, så om det oppstår tider jeg ikke klarer mine 30%, så vil han selv troppe opp og ta de <3 Sjels glad for den mannen, enda vi nærmes tok drepen på hverandre når vi var sammen. Kommer godt over ens nå, er gode venner. Han har fått seg ny dame på den tiden, hun er hjemmeværende (ufør) med et barn, men har langt mer energi enn meg, veldig snill, om det oppstår dager jeg har ungene, hvor jeg rett og slett ikke klare å levere de på skolen, så kommer hun innom og henter de på vei til skolen, henter samtidig sakene deres om det er "så ille".

Nå er yngste her 8 år, eldste er 12 år, de synes det er fint at jeg ormer litt mer som regel nå, men de viser også stor forståelse når det ikke går, og da vet de at de får være hos pappa frem til neste periode hjemme hos meg, så de flytter ikke frem og tilbake med dager mellom I mine gode perioder, så kan jeg ha de opp til 50%, noe BF er veldig positiv til de tidene det gjelder, og ungene trives når de får en full uke hos mamma

 

Jeg tenker du bør se barnas beste i helheten.

Anonymous poster hash: f11da...b80

[Anonym bruker]

Eksen stakk da jeg ble gravid med nr 4. Han ville ikke ha flere barn. Jeg slet med angst og depresjon i svangerskapet og var under utredelse for ME.

Jeg måtte bare bite tenna sammen! Man vet aldri hvor sterk man er før det å være sterk er det eneste valget man har. Og man får virkelig testet sin egen styrke!

 

Det var aldri snakk om å gi hovedomsorgen til far. Han er/var en umoden fjott som kun ser seg selv. I dag er barna fra 5-15 år og vi har det helt strålende

 

Det var tøft, j%€#lig tøft, da det sto på som verst. Men selv om det fortsatt er slitsomt så er det slitsomt på en annen måte nå. Nå er det lekser og taxi-kjøring til trening/kamp/øvelser etc som er et styr. Før var det mer slitsomt med 3 barn fra 0-4 år pluss en 10 åring. De minste krevde så vanvittig mye av meg. Men nå som de er eldre går alt så mye bedre og de er en trygg og glad gjeng formen min er mye bedre også nå som eksen ikke terroriserer meg og jeg har ro til å legge opp dagene etter eget tempo og egen form. Er fortsatt ikke frisk, men sykdommen tynger meg ikke lenger på samme måte. Den hindrer meg ikke i å være en tilstedeværende mamma.

 

For meg var det faktisk bedre å være alene. For nå trenger jeg ikke forholde meg til en annen, stå til rette for noen eller ta hensyn til ham hele tiden. Så selv med kronisk sykdom føler jeg det var en befrielse å bli alene. Selv med 4 barn

 

Hi; dette kommer nok til å gå helt fint. Men du må være nøye på å kjenne dine begrensninger. Ikke legg opp til en travlere timeplan enn du kan klare, bruk tiden etter barnas sengetid på å slappe av, organiser hverdagen slik at dere får det enklest mulig (alt har egen plass i huset, ungene må hjelpe til med husarbeid, del på kjøring til aktiviteter, ikke ta på deg noen verv akkurat nå, vær konsekvent med barna, men velg dine kamper. Ikke bruk unødig energi på å krange om unødvendige ting etc).

Og HVIL når du kan!

 

Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: f2dde...20b

[Anonym bruker]

På en skala fra 1-10, så sprenger du den ift egoisme!

 

Anonymous poster hash: ae4f9...e03