Sønnen min vil plutselig bare til far

[Anonym bruker]

Verdens teiteste følelse, men jeg føler sønnen min ikke er så knyttet/glad i meg lenger.

Fra dag 1, er det jeg som har tatt meg av og vært mest sammen med barnet(jeg hadde permisjon og far på jobb). Vi var svært knyttet.

Nå opplever jeg plutselig at dette har snudd..han vil mest til far. Far skal legge, far skal leke, kryper inntil far når vi tar han i sengen til oss, osv.

Hvorfor? Noen som har opplevd lignende?

Jeg synes det er sårt jeg..

 

Anonymous poster hash: 395da...d13

[Mamma_til_2]

Helt normalt! La far ta gutten og pust ut ☺

[Anonym bruker]

Helt normalt at dette svinger. Hos oss har gutten vår hatt både mamma og pappa-perioder.

Prøv å tenk på det på en annen måte: sønnen din er utrolig heldig som har TO foreldre han er knyttet til og trygg på. En fantastisk ressurs for sønnen deres og dere

 

Anonymous poster hash: 48e51...5bd

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere to. Føltes ivertfall en liten bit lettere. ☺️

Ligger ikke på det at jeg ikke ønsker at far og gutten vår skal være like godt knyttet, for det vil jeg absolutt. Og jeg har hatt mye på mine skuldre, så har sikkert godt av å få puste litt som beskrevet over. Er bare det at det plutselig virker som at barnet ikke vil være sammen med meg i det hele tatt. Itillegg når han skal dra til barnehagen kan han ikke komme seg fortere ut døren sammen med far, bare vinker hodet til meg og går, ønsker ikke kos engang 😔

Samme på ettermiddagen hvis far bare skal ut for å hente post el, han springer etter, skal ta på sko og sier han vil være med far. Jeg forstår ikke...

Flere med erfaringer? Er dette virkelig normalt?

Hi

 

Anonymous poster hash: 395da...d13

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere to. Føltes ivertfall en liten bit lettere. ☺️

Ligger ikke på det at jeg ikke ønsker at far og gutten vår skal være like godt knyttet, for det vil jeg absolutt. Og jeg har hatt mye på mine skuldre, så har sikkert godt av å få puste litt som beskrevet over. Er bare det at det plutselig virker som at barnet ikke vil være sammen med meg i det hele tatt. Itillegg når han skal dra til barnehagen kan han ikke komme seg fortere ut døren sammen med far, bare vinker hodet til meg og går, ønsker ikke kos engang 😔

Samme på ettermiddagen hvis far bare skal ut for å hente post el, han springer etter, skal ta på sko og sier han vil være med far. Jeg forstår ikke...

Flere med erfaringer? Er dette virkelig normalt?

Hi

 

Anonymous poster hash: 395da...d13

Hodet*hadet

 

Som sagt, gutten virker ikke til å ha noe behov eller ønsker om å være sammen med meg lenger. 😓

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 395da...d13

[Anonym bruker]

Hva skjer når han slår seg?

 

Anonymous poster hash: 9b1af...1b8

[Hannasbananas]

Helt normalt. Jeg velger å synes at det er bare flott.

[Anonym bruker]

Hva skjer når han slår seg?

 

Anonymous poster hash: 9b1af...1b8

Hvis bare jeg er til stede er det helt okei at jeg trøster, samme med far. Hvis begge hadde vært tilstede er jeg usikker da det skjer sjelden. Men kan huske han gjerne ville til far da. Men er usikker der altså.

Hi

 

Anonymous poster hash: 395da...d13

[nasse nøffen]

Nyt det, det snur nok snart igjen  Jeg har døttre da, men det har vært sånn her også... Pappa pappa pappa, men nå er det mamma igjen.. 

[Anonym bruker]

1) dette er veldig vanlig, unger skifter litt på hvem de orienterer seg etter

2) sønnen din skal bli mann en dag, det er ikke urimelig at han har begynt å se etter et forbilde selv om han er liten

3) aller viktigst: måte vi utøver vår foreldrerolle på må aldri få lov til å handle om "hva føler barnet for meg." Da er vi inne på en farlig vei. Da vil vi etterhvert begynne å klamre eller kreve lojalitet, eller lure på hva barnet kan gjøre for oss. Det må alltid dreie seg om hvor mye jeg selv elsker mitt barn, ikke om det er gjengjeldt. Barnet skal ikke skylde de voksne noe.

 

Anonymous poster hash: af0ef...c46

[SuperFries]

Det der snur jevnt og trutt. Jeg forstår godt at du vil der skal være deg han kommer til, men husk at det har sikkert pappaen følt på lenge. Min på 3 år valgte sin pappa over meg her om dagen når han skulle holde i hånda. Pappaen lyste opp, og ga barnet verdens største smil. Vi kjenner alle på disse følelsene, også pappaene.

[Aliniane]

Vår er 3, her er det også sånn i perioder. Plutselig er det bare pappa pappa pappa, så er det mamma mamma mamma. Velger å se på det som sunt jeg, og synes faktisk ikke det er sårt. Barnet har oss begge og er trygg på oss begge, jeg velger å se på dette som at vi begge har gjort en god jobb med å være tilstede og bli trygge foreldre for barnet. Tror det vil fortsette å svinge i perioder i mange år fremover, og velger å se på det som litt deilig når det er pappa-periode og jeg ikke er førstevalg hele tiden (deilig at det er pappa som må tørke på do, klatres på, være med hit og dit, skifte klær, stå opp, hjelpe med dusjing osv en periode). Ikke at barnet bestemmer hvem som skal gjøre hva hele tiden, men den som er favoritten der og da ender jo opp med litt flere oppgaver 😊 I lengden tror jeg det jevner seg ut, og jeg tror barnet er like glad i og avhengig av oss begge!

[Anonym bruker]

Motsatt bekymring her.. Barna skal bare til meg! Alltid! De er 3 og 6..

 

Anonymous poster hash: aa978...8a3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen.

Nå er min lille gutt begynt å kalle far for mamma og....er bare å grine😭

Hi

 

Anonymous poster hash: 395da...d13