Dere som er skilt

[Gidder ikke!]

Hvis drømmemannen kom og tok deg med storm, kunne du giftet deg en gang til?

 

Jeg har møtt en fantastisk mann som verken har vært gift eller har barn og han vil jo selvfølgelig ha hele pakka. Jeg er litt skeptisk til å gifte meg på nytt merker jeg, noe han synes er veldig trist. Synes jo det er trist jeg også, men det er litt sånn been there, done that...

 

Hvor mange kunne giftet seg på nytt?

[Anonym bruker]

Hadde kunne giftet meg om vi skulle få flere barn sammen, men skulle utrolig mye for jeg skulle starte på nytt med å starte familie... Han måtte vært en del av familien min en god stund så jeg viste han var glad i mine barn og flink med de.

 

Anonymous poster hash: 0bdd1...872

[Anonym bruker]

I utgangspunktet ikke, kun om jeg hadde vært enke i stedet for skilt. Synes det blir litt teit å stå og love det samme som jeg har lovt en gang før, og brutt. Litt sånn "og denne gangen mener jeg det altså".

 

Kunne sikkert gått på akkord med egne prinsipper om det var veldig viktig for mannen i mitt liv. Men da helst med bare oss to uten fest...

Anonymous poster hash: b1085...4a9

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Jeg strakk meg langt første gangen og gjør det aldri igjen.

 

Anonymous poster hash: 64e9c...222

[Giss]

Jeg kunne ikke gjort hele den der tradisjonelle feiring om igjen. Det ville føles rart.

Men noe slikt som å reise bort for å gifte seg på en fin plass i utlandet eller på rådhuset med en liten markering etterpå kunne jeg overveid. Man skal jo kunne starte på et nytt kapitel i livet sitt når et gammelt er avsluttet.

 

Men alle tenker ikke likt. Jeg kjenner en som har vært gift fire ganger, derav to tradisjonelle kirkebryllupper med det hele.

[Anonym bruker]

Jeg er litt på den andre sida, har en mann som har vært gift mens jeg ikke har vært det. Jeg vil jo selvfølgelig gjerne gifte meg og oppleve det hele, mens han er litt tilbakeholden ettersom han alltid trodde han bare skulle gifte seg en gang og ikke måtte gå igjennom en skilsmisse. Jeg synes det er sårt, for det er noe jeg veldig gjerne vil. Men jeg kan også forstå han. Det må jo gå å finne en gylden middelvei så begge blir fornøyd? Kanskje ikke ha et digert bryllup, men en liten intim feiring med de nærmeste? Jeg kunne godt lagt fra meg ideen om det store hvite bryllupet, så lenge han bare ville ta steget å gifte seg om du skjønner? Det er jo det viktigste, ikke selve seremonien:)

Anonymous poster hash: 2208a...899

[Anonym bruker]

 

I utgangspunktet ikke, kun om jeg hadde vært enke i stedet for skilt. Synes det blir litt teit å stå og love det samme som jeg har lovt en gang før, og brutt. Litt sånn "og denne gangen mener jeg det altså".

 

Kunne sikkert gått på akkord med egne prinsipper om det var veldig viktig for mannen i mitt liv. Men da helst med bare oss to uten fest...

 

Anonymous poster hash: b1085...4a9

 

 

 

Det er jo ikke bestandig man selv har brutt det man har lovet. Jeg er skilt og gift på nytt. Jeg har aldri vært utro mot eksmannen, men forlot ham etter at han begynte å være notorisk utro, voldelig og psykisk truende. Da er man ikke lenger bundet av ekteskapsløftene. Så jeg synes ikke det var jeg som ikke mente det første gangen. Første bryllup var upersonlig, hos sorenskriver med vitner jeg ikke kjente (mannens venner). Denne gangen giftet jeg meg kirkelig, med en venninne som forlover og en fest jeg planla sammen med mannen slik vi ville ha det.

 

Anonymous poster hash: a1f6f...322

[Anonym bruker]

 

 

I utgangspunktet ikke, kun om jeg hadde vært enke i stedet for skilt. Synes det blir litt teit å stå og love det samme som jeg har lovt en gang før, og brutt. Litt sånn "og denne gangen mener jeg det altså".

 

Kunne sikkert gått på akkord med egne prinsipper om det var veldig viktig for mannen i mitt liv. Men da helst med bare oss to uten fest...

 

Anonymous poster hash: b1085...4a9

 

 

 

Det er jo ikke bestandig man selv har brutt det man har lovet. Jeg er skilt og gift på nytt. Jeg har aldri vært utro mot eksmannen, men forlot ham etter at han begynte å være notorisk utro, voldelig og psykisk truende. Da er man ikke lenger bundet av ekteskapsløftene. Så jeg synes ikke det var jeg som ikke mente det første gangen. Første bryllup var upersonlig, hos sorenskriver med vitner jeg ikke kjente (mannens venner). Denne gangen giftet jeg meg kirkelig, med en venninne som forlover og en fest jeg planla sammen med mannen slik vi ville ha det.

 

Anonymous poster hash: a1f6f...322

 

 

Det kan hende hvis jeg hadde opplevd noe sånt, at jeg hadde sett på det som grunn god nok til å ha en stor feiring av mitt nye liv og at jeg hadde kommet meg ut av det gamle.

 

Men nå svarte jeg ut fra meg og min situasjon. Bruddet mellom min eks og meg var noe vi var enige om uten at noen av oss hadde gjort noe alvorlig galt, men vi trivdes på ingen måte sammen lenger og fikk frem det verste i hverandre. Altså brøt vi løftet vårt begge to, men vi valgte å prioritere å ha det bra fremfor å holde disse løftene for enhver pris.

 

Anonymous poster hash: b1085...4a9