sliter med å passe inn...

[Anonym bruker]

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse så det sosiale er vanskelig.. har vokst opp veldig isolert og har slitt med sosial angst etter det. Jeg har vert med på dugnader og foreldremøter og alt sånt men det er vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med folk eller hva jeg skal si og oppføre meg. Nå går sønnen min på skole og vi har nettopp flyttet til nytt sted og jeg vil bruke det som en ny start! Er det noen som har gode råd? Vil ikke at jeg skal ødelegge for sønnen min med å være den rare mamman...):

 

Anonymous poster hash: c570b...450

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn.Foreldremøte gruer jeg meg til .Sliter med sosial fobi.Er uføretrygdet grunnet mye mobbing.Fungerer heller ikke i grupper.Blir stille .

Anonymous poster hash: 02cb3...cf0

[Anonym bruker]

Selv om det virker håpløst, så er det dessverre sånn at man bare er nødt til å hoppe i det og drite seg ut. De aller fleste vil ikke synes at du driter deg ut. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men allikevel den beste løsningen.

 

Har du prøvd gruppetetapi? Det kan være mye hjelp i å se at mange andre tenker likt som deg. Du er helt klart ikke alene. Prøv å ta litt og litt kontakt, møt flere om gangen, så slipper du å føre ordet alt for ofte. Jeg har faktisk begynt å fortelle at jeg sliter med dette. Forklarer folk at det ikke er de det er noe galt med hvis jeg trekker meg unna eller ikke svarer. Noen skjønner det og respekteter det, andre synes sikkert det er rart. Gjør det best mulig for deg selv. Mulig jeg er helt på jordet. I så fall har jeg mistet meg selv til personlighetsforstyrrelsen.

 

Anonymous poster hash: 41081...bf7

[Anonym bruker]

Medikamenter, samtaleterapi og øving. Mye øving.

 

Det er i hvert fall det som har hjulpet meg. Jeg har fremdeles diagnosen unnvikende pf, men jeg fungerer godt både i jobb og sosialt.

Anonymous poster hash: 43fdc...8f4

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen ptsd. Har alltid vært stille og rolig, og i ungdomsårene grenset jeg til selektiv mutisme ("egendiagnostisering). Jeg snakket så ekstremt lite og med noen få utvalgte bare. Jeg har alltid vært klønete sosialt. Men det er som sagt "bare" å hoppe i det. Jo mer man øver, desto bedre går det jo. Selvom vi antakelig alltid kommer til å være sosialt klønete, kan vi jo forbedre oss litt. Jeg syns alltid det er vanskelig å vite hvor jeg skal kikke når jeg snakker med noen. Og vite hva jeg skal si. Nei, det er ikke lett..

 

Anonymous poster hash: 277c4...94a