Hvordan trives man på en plass? Finner rotfeste?

[Anonym bruker]

Har bodd her i to år, samboer sin hjemplass. Vi bor billig, nært bhg og skole og datteren min på 6 år som heg hadde når heg traff han, hun trives her, har Venner i nabolaget. Vårt felles barn har begynt i bhg nettopp. Pendler til jobb i ny bil. Jobben trives jeg jo bra i...men, dette føles ikke ut som hjemmet mitt :-( han mener vi bør bo her til jeg har fullført utdannelsen min og den starter ikke før etter jul og varer i 4 år. Dør innvendig. Permisjonen min var kjedelig, og de dagene vi ikke dro i åpen bhg inne i byen ol, var jeg mye alene. Liker ikke plassen, og han vet jeg alltid har mislikt og bo her. Vi kan jo ikke flytte bare pga meg?!..

 

Anonymous poster hash: f73bf...463

[Anonym bruker]

Huff, jeg har ingen råd - men jeg vet så altfor godt hvordan du har det.

 

Jeg har bodd i 15 (FEMTEN!!!) år på en plass jeg ikke føler meg hjemme... grunnen er at mannen ikke vil flytte. Jeg bor fryktelig mange mil hjemmefra, og visner litt vekk for hver eneste dag som går.

 

Barna er godt integrert i skole og barnehage. Etter mange år med krangling om bosted, og en ekstremt steil mann på det feltet, så har jeg sluttet å snakke om det. Men jeg visner litt bort hver dag. Mannen derimot, tror nok at jeg har falt "til ro". Jeg savner hjemstedet mitt så inderlig hver eneste dag, og kan falle i gråt bare ved å tenke på det.

 

Så jeg vet ikke jeg, HI... hvis du har en mann som hører på deg og ikke er helt fastlåst, så tror jeg at du skal være så ærlig med ham som du klarer. Klart dere kan flytte "bare" på grunn av deg! Du er 50 % av forholdet! Barna vil nok helt sikkert finne seg til rette uansett hvor dere bor. De fortjener en mamma som er glad og lykkelig - og hvis hjemstedet hans ikke gjør deg dette, så er det fullstendig legitimt å diskutere en endring.

 

Jeg sender gode klemmer til deg - fra en medsøster til en annen i litt samme situasjon.

Anonymous poster hash: 2aa18...999

[Gjest Antarctica]

Hvis du ikke trives, bør du kunne si det, og i fellesskap finne et sted dere begge kan ha det godt. Hvem tjener på at du "ofrer" deg?

[Anonym bruker]

Huff, trist! 6 år+ på denne plassen - det vil jeg aldri greie. Når han kan finne på og si "det var så fint og se deg glad idag", da er vel noe feil? Jeg har ikke en eneste positiv ting og si om plassen som JEG liker. Kun for ungene og han. Liker ikke engang huset vi leier. Slitt, gammelt og fælt. Vi flyttethit som en nødløsning for to år siden når jeg ble gravid og sto uten jobb. Vi fikk bo gratis ganske mange mnd til vi fikk inntekt av familien hans, og det setter jeg pris på. Han er redd for og flytte vekk, da han Alltid har bodd nært venner og familie.

Har vært på jobb 32 timer i helgen, og nå føler jeg meg bare trist og tom. Klemmer til deg også :-)

 

Anonymous poster hash: f73bf...463

[Anonym bruker]

Hvis du ikke trives, bør du kunne si det, og i fellesskap finne et sted dere begge kan ha det godt. Hvem tjener på at du "ofrer" deg?

Jeg har sagt det mange ganger. Han lukker ørene og ignorerer meg. Nå fikk han nettopp fast jobb etter 6 mnd prøvetid, enda en grunn for han til og klore seg fast her, og bruke det som en unnskyldning for og bli. Det han burde gjort var og finne seg en bygdekjerring som elsker plassen like mye som han. Neida, han fikk meg...

 

Anonymous poster hash: f73bf...463

[Yellow Brick Road]

Hvordan man finner rotfeste?  Jo, det er så enkelt (og forsåvidt også så vanskelig) som at du må begynne med å bestemme deg for at du skal trives.  Bestemme deg for å være positiv, for å se etter positive ting og å si positive ting.  Om du ikke liker noe som helst med plassen og huset, for du bestemme deg for å fokusere positivt på det du liker minst dårlig, og neste steg er å konsentrere deg om det du kan forandre på.  Haaaaater du fargen på huset, så mal det, og om du ikke kan male hele huset, så mal døra eller trappa eller noe annet som frisker opp.  Leier du sånn at du ikke kan male det, så pynt opp med noen nye blomster på utsiden og gjør det så pent du kan.  

 

Mannen din kan ikke få deg til å trives, ungene kan ikke ta ansvaret for det heller, det må du gjøre helt selv.  Heldigvis er hjernen vår så lettlurt at den lar seg overbevise om det meste og vi bare sier det mange nok ganger.  Derfor må du bestemme du prate så positivt til deg selv at du tilslutt tror på det du sier.  Og så skal du ikke se bort i fra at plutselig finner du ut at du ikke bare tror på det, du mener det også.

[Anonym bruker]

Er det en litt større by i nærheten dere kan flytte til? Sånn så han kan beholde jobben, og ikke ha for lang vei fra familie. Mens du får bo et annet sted, med litt mer mennesker og aktivitet.

 

Jeg bodde selv 12 år et sted jeg ikke trivdes. Det var så utrolig deilig å flytte, og angrer meg så for at jeg ikke flyttet før. Og her var det en naboby bare 30 min med bil unna, jeg hadde vært fornøyd med å flytte til. Mannen jobbet i den byen og. Men han nektet.

Anonymous poster hash: fc720...749

[MammantilNurket]

Vi flyttet fra tjukkeste Løkka til Suburbia da jeg var gravid med Nurket. Vi hadde alle vennene våre i byen og jeg forberedte meg mentalt på et liv i ensomhet.

Slik ble det imidlertid ikke

Det første jeg gjorde var å engasjere meg i barselgruppen som helsestasjonen satte sammen. Vi møttes en gang i uken og har fremdeles kontakt. Gjennom barselgruppen har jeg blitt kjent med andre damer. Deres menn har etterhvert blitt kjent med Kjæresten min. Han har på sin side vært aktiv på dugnader både i barnehage og i borettslaget.

Da Nurket begynte i barnehagen meldte jeg meg umiddelbart til å sitte i foreldreutvalget. Her har jeg også fått venninner og blitt kjent med enda flere i området gjennom disse. Jeg har også jobbet aktivt med å bli kjent med naboene våre. Dette har jeg i første rekke gjort gjennom bakverk (!)

Hver gang jeg har bakt har jeg etter tur bragt over en smakebit av godsakene. Suksess!

Cluet er altså å bygge nettverk, bli godt likt og sørge for å raskt etablere relasjoner med folk du liker. Det hjelper også å være skamløst utadvendt, blid som en hoppestokk og ha lav terskel for å invitere folk hjem på vin

[Anonym bruker]

Tja si det. Vi flyttet ut av Oslo etter mange år og der stortrivdes jeg. Flyttet kun pga boligprisene slik at vi kunne få større plass. Noe nå 15 min med bil utenfor Oslo sentrum i den "lykkeliga gatan" og jeg hater det. Her har vi bodd i 2 år og jeg gleder meg til barnet begynner på vgs så vi kan flytte tilbake til byen. Nedtelling. ... 6 år igjen sukk .... jeg har prøvd å bli kjent med folk men det er nytteløst. De har sine klikker. Heldigvis har jeg mine venninner i byen så jeg er ikke så ensom. Men savner noen i nabolaget slik jeg hadde før.

 

Så mitt råd er å prøv så godt du kan. Jeg prøver frem til vi flytter om 6 år igjen.

 

Anonymous poster hash: 26075...126