Hvorfor føler jeg det slik?

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet mange innlegg her, om barnet mitt som har begynt i 1 klasse, der jeg er veldig redd for at hun ikke får seg venner. Jeg har hatt en følelse i meg, en følelse som gjør at jeg føler meg skamfull og jeg får veldig dårlig samvittighet. Så utrolig dårlig samvittighet at jeg blir på gråten bare jeg tenker på det.. 

 

Jeg elsker datteren min og alt med henne. Hun er vakker, intelligent, morsom, empatisk, hun er vel egentlig ett prakteksemplar på en jente. Alle sier at barnet mitt er fantastisk, og vi har ett veldig flott nettverk rundt seg. Men jeg sitter alliakvel med en følelse.. Jeg føler at barnet mitt ikke er like morsomt, spennende og interessant å være med, som alle andre barna i klassen hennes. Jeg føler ikke at de andre barna har lyst å være sammen med henne, og jeg ser på jenta mi som veldig svak og utsatt for mobbing. 

Hun er ikke utsatt for mobbing. Hun har en mor og en far, vi har ett fint bosted, gode biler, faste jobber, vi foreldrene er helt normale, hun har like fine klær og sko som alle andre, alt er likt mellom datteren min og jentene i klassen. Når jeg skal hente henne på SFO, så ser jeg alltid det samme. En gruppe på 4-5 jenter leker sammen, noen går alene, datteren min leker sammen med bestevennen sin fra barnehagen. I en uke nå, så har jeg tenkt at min datter blir holdt utenfor og ikke får leke med de andre jentene. Jeg har aldri tenkt at hun faktisk ikke vil leke med andre enn sin bestevenninne ( som går i parallellklassen ). Hvorfor tenker ikke jeg på denne måten? Hvorfor tenker jeg på den måten som gjør at min datter blir offeret?

 

Jeg tenker hele tiden at datteren min ikke får lov å leke med den andre jentegjengen. Hvorfor tenker jeg ikke omvendt? At min jente og hennes venninne ikke VIL leke sammen med de? At de velger å ikke leke sammen med de? Jeg tenker at min datter blir holdt utenfor, aldri at hun selv holder noen utenfor. 

 

Jeg hater å tenke slik, og nå, midt i bli-kjent-fasen på skolen, så tenker jeg extra mye på dette. Det er så utrolig vondt å tenke dette, dere aner ikke.. Det er nesten som om jeg tenker at barnet mitt er mindre verdt enn de andre... Herregud, dette gjør så vondt å skrive... Jeg hater meg selv for denne følelsen, den er rett og slett stygg. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og vet at det skal ikke så mye til for at jeg klarer å endre tankemønster.. En enkel setning fra min bestemor, gjorde for mange år siden at jeg sluttet å være deprimert, og at jeg så verden på en ny måte. 

 

Det er derfor jeg skriver dette innlegget, fordi jeg håper noen av dere kan si noe som får meg til å endre dette tankemønsteret... Jeg blir så fysisk kvalm av meg selv, for herregud så jeg elsker den flotte jenta mi Jeg er så glad i den jenta at det nesten gjør vondt.. 

 

Anonymous poster hash: 9a15d...ebb

[Anonym bruker]

Du er smekkfull av egne issues som kun handler om deg selv og ditt eget selvbilde. Du projiserer egne problemer på barnet. Ikke uvanlig - men usunt.

Skaff deg hjelp. Du blir en bedre mamma når du ikke lenger regjeres av dine egne problemer. Før du er i stand til å hjelpe deg selv, kan du ikke hjelpe andre.

 

Anonymous poster hash: 90f4a...ebb