Dilemma: Være i et traust forhold, eller bryte ut?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i over 7 år nå.

 

Stormforelsket har jeg aldri vært i ham, og hele tiden har det naget meg om han var "den rette".

 

Nå har vi 2 barn sammen på 3 og 4 år, og jeg kjenner at de fleste fine følelsene jeg hadde for ham er forduftet. Han har en sykdom som gjør at han vært delvis avhengig av meg hele tiden, og jeg kjenner at jeg er luta lei av dette. Ikke er han særlig koselig i perioder heller, og kan være ganske spydig.

 

På kveldene sitter vi som oftest i hver vår sofakrok, hvis han ikke er ute og besøker kompiser.

Jeg føler at han også er lei av meg og mitt hverdagsmas, og noen ganger går jeg og tror at han muligens kunne tenkt seg å slippe dette samlivet.

 

Sex hadde vi sist for cirka 4 måneder siden, og jeg hadde ingen godfølelse da vi lå sammen.

 

Ikke er det aktuelt med noe parterapi fra hans side, så der kommer vi ingen vei.

 

Han er den typen som ikke vil at noen skal bestemme over ham, og går rundt med det furtent fjes til daglig.

 

Jeg har flere ganger spurt om han egentlig er glad i meg, og det forsikrer han meg om at han er, men han VISER det liksom ikke.

 

Nå har jeg nesten bestemt meg for å avslutte hele forholdet, og det tror jeg nesten at han merker, for nå har han plutselig begynt å bli hakket mer oppmerksom. Men jeg er redd det er for sent... :-(

 

Flere som har tatt steget ut på et sånt grunnlag?

Jeg mener, skal vi bare holde sammen for barnas skyld og være bare venner i dette forholdet, til vi blir eldgamle (vi er i 30-årene)? Eller skal vi gå fra hverandre og se om vi kanskje finner lykken i noen andre? Tror ikke han forblir singel sålenge, for han er en fin og kjekk fyr, men jeg liker ham bare ikke lenger...

Anonymous poster hash: 231c1...519

[Gustav Klitt]

Traust? Høres helt bedritent ut.

[Anonym bruker]

Jeg lever i et nesten slikt forhold. Mannen er ikke syk, men viste liten interesse for meg. Pratet mye, men kom ingen vei. Parterapi reddet oss. Var på fire samtaler og virkelig JOBBET med forholdet. Det var veldig fint å få noen andre til å sette ord på "ting".

 

Anonymous poster hash: 344f5...00a

[Anonym bruker]

Jeg tror ganske mange havner i en sånn situasjon etter noen år sammen. Om han ikke vil parterapi, så forsøk hjemmeterapi. Skriv ham et brev. Først beskriver du hvordan du har og føler det. Forklar hvordan det føles når han er spydig og ikke viser deg oppmerksomhet. Så kan du skrive hvordan du skulle ønske dere hadde det og hva dere begge kanskje kan gjøre for å få det bedre.

 

Gi han brevet og la ham lese alene. Du får satt ord på det du vil si, du får sagt det gjennomtenkt og uten at han får avbryte deg. Etterpå får han tenkt seg om hva han vil og dere kan snakke sammen.

 

Dette reddet min venninne og hennes mann for ett års tid siden. Hun var klar til å flytte ut, og følte ikke at dette kom til å ordne seg, men jeg ba henne prøve dette først. De kom gjennom problemene og kom nærmere hverandre mens kjærligheten blomstret.

 

Verd å forsøke, synes jeg... Jeg har brukt denne metoden noen ganger, og mannen min og jeg har kommet oss gjennom mange vanskelige perioder. Er lenge mellom hver gang jeg skriver brev nå. Men gjør det ved behov. Mannen har respondert utrolig positivt på brevene og vi har alltid hatt en god samtale i ettertid.

 

Anonymous poster hash: a9eb0...137

[Anonym bruker]

Jeg mener du forlater han på et for tynt grunnlag.

 

Krev parterapi og prøv å fikse opp i det først.

 

Anonymous poster hash: 6cc9b...612